Å dyrke dialogkunsten

Dialog krever tid

Å ta initiativet til gode dialoger i klasserommet er noe lærere daglig forsøker. Målet om å få elevene til å bidra med egne tanker og å lytte til andres, er derfor ikke eksklusivt for den filosofiske samtalen.

Likevel er noe forskjellig: I den filosofiske samtalen dyrkes dialogkunsten fram i enda større grad, og man forsøker å gi tid og rom til en grundig, undersøkende samtaleform som fort kan bli skjøvet til side eller bli altfor overfladisk i en hektisk klassetime. Å lede en filosofisk samtale vil si å gi rom for tanken.

Ikke belære, men undersøke sammen med elevene

Den største utfordringen i rollen som samtaleleder er å motstå fristelsen til å belære elevene. Som vi understreket i teksten om hvorfor det er verdifullt å ha filosofiske samtaler, er det at elevene selv skal gjøre sine egne oppdagelser et svært viktig poeng. For å lykkes, må læreren forlate sin privilegerte posisjon som kunnskapsinnehaver og gå inn i en så likeverdig undersøkelse sammen med elevene som mulig.

Det betyr ikke at læreren skal avstå fra å lede, men at hun eller han ikke skal presentere noen fasit. I den filosofiske samtalen sitter læreren ikke med svarene. Læreren skal være en katalysator for å få fram elevenes tanker og bringe samtalen videre ved å stille gode, oppfølgende spørsmål.

Å utvikle samtalens “ethos”

Økt bevissthet om hva som skaper en god dialog

En av samtalelederens viktigste oppgaver fra starten av er å nøre opp om den rette ethos for et undersøkende fellesskap. Med den rette ethos menes de normer og holdninger til selve samtalen, og til hverandre, som bør gjennomsyre samtalepraksisen. En slik ethos kan ikke tas for gitt, og må derfor vies oppmerksomhet. Elevene må tas med i en prosess der de selv blir bevisste på hva som skaper en god dialog, og hvordan man sammen kan være et undersøkende fellesskap.

Dialog må trenes

Dette må om nødvendig gjentas og trenes møysommelig inn, gjerne ved å gi elevene spesifikke oppgaver og øve dem opp til å få en meta-bevissthet om hva som skjer i samtalen. Oppmerksomheten kan ikke bare være på samtalens tema, den må også være på selve samtalen. Hvordan fungerer vi nå som et undersøkende fellesskap? Hva kan vi gjøre bedre?

Bra å skifte mening

I en filosofisk samtale er ikke målet å overbevise andre om at det man i utgangspunktet mente, er det rette, og at de som mener noe annet, tar feil. Til forskjell fra hva som skjer i et debattforum går vi her sammen om å undersøke et tema så godt vi kan, og vi hjelper hverandre med å få temaet best mulig belyst. I et undersøkende fellesskap er det greit – ja, faktisk bra – å skifte mening. For her handler det ikke om å vinne over hverandre, men om sammen å vinne ny innsikt.

Dette fordrer en helt annen mental holdning enn når vi debatterer. Her er læreren en viktig modell: Måten spørsmålene stilles på, og hvordan samtalen ledes, må gjennomsyres av en undrende, åpen og ikke fordømmende grunnholdning som får nysgjerrigheten og kreativiteten til å spire.

Hvordan møter vi elevenes utsagn?

Måten vi møter elevenes forslag eller synspunkter på, er helt vesentlig for deres ønske om å delta. Hvordan møter vi et utsagn som kan synes ekstremt eller litt på siden? Hvordan takler vi en innvending som vi selv synes er provoserende eller usaklig? Makter vi å inkludere og omfavne dette mangfoldet? I mange tilfeller handler dette om kunsten å “finne gull blant gråstein”: å klare å “pakke ut” tilløp til gode poenger i utsagn som på overflaten kan synes forvirrende eller meningsløse. Ved å møte elevenes utsagn med velvilje og se etter gode intensjoner, gir vi dem trygghet.

I andre tilfeller handler dette om å tåle uenighet, og til og med provoserende annerledeshet.  Noen elever har ønske om å “teste” oss eller utfordre. Her er det viktig å ha en bevisst strategi og møte dette med en ikke-dømmende og nysgjerrig holdning. I en filosofisk samtale er det mer enn noen gang viktig ikke umiddelbart å avvise eller sensurere elevenes utsagn, men gi rom for en åpen og respektfull utforskning av ulike meninger eller påstander. Dette betyr selvsagt likevel ikke at vi kan tillate direkte krenkelser. Her krever det pedagogisk takt å finne den rette balansen.

Et uenighetsfellesskap

I et undersøkende fellesskap kan man si eller mene så mangt, men man må være forberedt på å bli bedt om å begrunne eller å bli utfordret med motargumenter. At vi øver oss på dette i klasserommet er en øvelse i å stå i det uenighetsfellesskapet som et mangfoldig demokrati er.

Fem regler som bør overholdes

For å utvikle den rette ethos for et undersøkende fellesskap, kan det være lurt at noen få, men viktige regler overholdes:

1. Samtalelederen er noe mer enn en ordstyrer. Samtalelederens oppgave er å forsøke å følge en tråd, tematisk sett, og ingen taleliste. Samtalelederen kan gi ordet til hvem hun/han vil, samt gå inn i en kort dialog med den som sier noe, for å gjøre det mer klart hva eleven mener. Dette kan læreren gjerne snakke med elevene om før gruppesamtalen begynner, slik at ingen av dem ergrer seg unødvendig over at «Nå var det da min tur til å snakke!».

2. Den som sier noe, må forsøke å fatte seg i korthet og bare snakke om én ting av gangen. Et undersøkende fellesskap er ikke stedet for lange enetaler. Det vil strekke tålmodigheten og gjøre at poenget er vanskelig å oppfatte. Her må man i stedet øve seg i å uttrykke seg kort og poengtert for at ikke de andre skal falle av lasset.

3. Elevene må være ærlige og stå inne for det de sier. Det er ikke noe poeng å være flink eller lærd ved å kunne gjengi andres meninger. Bare hvis man selv tenker at et sitat eller en referanse gir et viktig innspill i samtalen, hører de hjemme i en filosofisk samtale. Alle bør kunne ha tillit til at de andre står inne for det de sier. Samtidig er det viktig å understreke at man gjerne kan uttrykke prøvende oppfatninger som man ikke er helt sikker på.

4. Det er ikke lov å avbryte den som har fått ordet. Den som har ordet, må få snakke ferdig. Bare hvis eleven ikke fatter seg i korthet, men fortsetter å snakke mer enn hva rimelig er, kan samtalelederen – og bare samtalelederen – avbryte vennlig for å bringe undersøkelsen videre. Da kan man minne om regel nummer 2.

5. Det er like viktig å lytte til det andre har å si som å si noe selv. For å understreke dette, kan samtalelederen innledningsvis si at det ikke er lov til å rekke opp hånden mens en annen snakker. Det virker forstyrrende på de andre, og viser at man er mer opptatt av å få snakke selv enn av å høre på det den andre har å si. Bare når denne andre har snakket ferdig, eller når samtalelederen ber om svar eller innspill, kan elevene rekke opp hånden. En form for talestokk, kan også hjelpe til dette (se “Noen nyttige samtalegrep”).

Det er tankeprosessen som teller

Selvdisiplin må oppøves

Det kreves en god del selvdisiplin å følge disse enkle, men like fullt vanskelige reglene. Derfor er det viktig at samtalelederen beholder en viss myndighet og håndhever dem, slik at samtalen ikke sklir ut i det kaotiske og uregjerlige. Oppøvingen av en slik selvdisiplin, der man fremfor alt lærer seg å lytte til andre, inngår i det å tilegne seg den nødvendige ethos for et undersøkende fellesskap. Her gjelder det å utvise tålmodighet.

Øv tålmodigheten, men ikke strekk det for langt

Noe elevene da også erfarer, er at det å filosofere kan være en langsom prosess. Det å dvele ved en tanke krever konsentrasjon, og følgelig er også tålmodighet en dyd som fremmes i et undersøkende fellesskap. Avhengig av hvilken elevgruppe man jobber med, kan læreren sørge for nødvendig variasjon med ulike aktivitetsrammer. Korte øvelser som legges inn underveis, kan gjøre at utholdenheten øker.

Prosessen er målet

Først og sist: I et undersøkende fellesskap er det tankeprosessen som teller. Selv om man i fellesskap søker å finne fram til noen innsikter alle kanskje kan enes om, er målet ikke å komme fram til noe endelig svar. Læreren må være komfortabel med at man ikke, når timen er slutt, er kommet fram til noe svar som det kan settes to streker under. Fasitsvar finnes uansett ikke på spørsmål som handler om etikk, verdier eller livssyn. Her gjelder det først og fremst å sette i gang en tankeprosess hos elevene og oppøve  selvstendig refleksjon.