Hvorfor ha filosofisk samtale?

Å utvikle “evnen til å se”

«En sannhet som en oppdager med sine egne øyne, om den enn er ufullkommen, er verdt ti sannheter som en får fra andre; for foruten å øke ens kunnskaper, har den også øket ens evne til å se», sa Fridtjof Nansen i talen Eventyrlyst fra 1926.

En slik  pedagogisk innsikt er grunntonen i den filosofiske samtalen med elever: I stedet for å presentere ferdigtygde svar, ønsker vi å være «fødselshjelpere» for elevenes egne tanker.  Vi ønsker å oppøve deres selvstendige refleksjonevne. Målet med slike samtaler er å legge til rette for at elevene selv «oppdager» og utvikler sine verdier og sin forståelse av seg selv og verden, i samspill  og dialog med andre rundt seg.

Synet på eleven som passiv mottaker av kunnskap er for lengst forlatt i pedagogikken, og det er forestillingen om den aktive, meningssøkende elev som konstruerer sin forståelse gjennom samspillet med andre, som nå preger pedagogisk tenkning. I den filosofiske samtalen er det nettopp elevenes egen undring og søken etter mening som er i høysetet, og læreren forlater sin tradisjonelle posisjon som kunnskapsformidler til fordel for en rolle som medskaper av mening.

Mange erfarer at en slik tilnærming til undervisning er særlig egnet til å skape engasjement og nysgjerrighet hos elevene. Hvis vi lykkes i å lage en undervisningsramme der elevene opplever at de blir tatt på alvor, at deres tanker og erfaringer er i sentrum og læreren ikke sitter med fasiten, kan vi erfare at elevene i stor grad bidrar med egne prøvende tanker. De blir alle deltakere i en skapende prosess der temaet gjøres relevant for dem personlig og der deres deres bidrag er verdifullt.

I beste fall øker elevene derigjennom sin evne til å se; se seg selv på nye måter, skimte nye sammenhenger og perspektiver og kanskje se en annen på en helt ny måte. Å filosofere kan dermed også til tider oppleves risikabelt og forvirrende: Du må kanskje forandre mening, forlate ditt vante og trygge synsfelt og bevege deg ut i ukjent farvann. Men, du kan også oppleve gleden ved både å se deg selv klarere og oppdage nye horisonter .

Å tenke kritisk

Å kunne se en sannhet med egne – og ikke bare med andres – øyne henger sammen med evnen til å tenke kritisk. Det handler om å utvikle egen skjelneevne og ikke godta blindt det man blir fortalt. En slik selvstendig søken etter sannhet er det motsatte av å ta ting for gitt.

For å finne ut hva en selv ønsker å mene og tro, må man ta seg bryet med å grave under overflaten, lete etter løse tråder og bruke tid på å forfølge dem. Man må unngå å «hoppe til konklusjonene», som de sier så treffende på engelsk. Kanskje må man også øve seg i å rette det kritiske blikket mot seg selv?

En slik kritisk og undersøkende tenkning var noe Sokrates gjorde til sin spesialitet. Han gikk rundt på torget i Athen og ville høre hva folk tenkte om livets store spørsmål – som hva mot eller vennskap er, eller rettferdighet, eller kjærlighet. Han hadde ingen fasit, men sa at han ingenting visste.

Medborgerne ga ham da også svar, stort sett av det oppleste og vedtatte slaget, som det var mye fornuftig ved. Men i stedet for å si seg fornøyd med det, fant Sokrates alltid noe uklart eller ufullstendig ved svaret, noe som ikke hang helt på greip og som fordret en nærmere undersøkelse. Da også samtalepartneren innså de problematiske sidene ved saken, ble de mindre sikre på om svaret var så riktig som de hadde trodd. Dermed måtte de tenke gjennom saken på nytt, og først da kunne de se den med egne øyne, og ikke bare med andres.

En slik sokratisk tilnærming er inspirasjon for mange som leder filosofiske samtaler i dag. Å stille de gode, åpne og undersøkende spørsmålene utfordrer og trener tanken. Man kan innse at det finnes svakheter i argumentasjon som før virket innlysende. Slik kan evnen til kritisk tenkning og selvrefleksjon både modelleres og trenes.

Filosofering gir øvelse i å stå i det uavklarte og tåle at sannheten ikke alltid kommer med to streker under svaret. Dette er verdifull læring som gir kompetanse til å tåle mangfold og ikke nødvendigvis søke mot entydige og enkle svar.

Å anerkjenne og bli anerkjent

Det å “øke sin evne til å se” handler ikke minst om virkelig å “se” andre. Å skape gode filosofiske samtaler innebærer dermed møysommelig trening i lytting og gjensidig anerkjennelse. Siden et viktig mål i den filosofiske samtalen er å kunne ta andres perspektiv og forsøke å forstå andres tanker, er en filosofisk samtale en situasjon der elever i større grad enn ellers i skolesituasjonen kan oppleve å bli sett og lyttet til.

Et dialogisk fellesskap er preget av innlevelse og aktiv tilstedeværelse. Det er en situasjon der alle øver på å lytte aktivt og respektfullt og der man deler tanker og erfaringer som berører. Det ledende ethos er slik at forskjeller verdsettes og mangfold applauderes, og elevene kan i gode øyeblikk oppleve å bli hørt og tatt på alvor som den de er. Lykkes vi med å skape slike erfaringer, er det liten tvil som at filosofiske samtaler kan være livsstyrkende. Og selv om vi bare lykkes delvis med å nå et slikt ideal, er det et mål verdt å arbeide mot.

I en slik atmosfære trenes elevene i å tåle uenighet, og i å se nytten av ulikhet og mangfold. De blir et uenighetsfellesskap. I en filosofisk samtale bør ikke ulike meninger være noen trussel for fellesskapet, snarere tvert imot. Det er meningsutvekslingen som skaper fruktbar spenning.

Å få elevgruppa til å fungere som et støttende undersøkende fellesskap krever selvsagt trening. Elevene må bli bevisste på hva som skaper en god dialog. Hvilken konkret oppførsel skaper trygghet og lyst til å bidra? Hvilken atferd hemmer dialogen? Hvordan kan alle bidra til at samtalen både blir støttende, lekende, kreativ og kritisk? Hvordan kan alles bidrag anerkjennes?

Demokratisk dannelse

Slik dialogisk trening er demokratisk dannelse i praksis. Samtalefellesskapet kan sies å representere det demokratiske samfunn i miniatyr og gir verdifull trening i produktiv og respektfull tankeutveksling.

Å arbeide med klassefelleskapet gjennom filosofisk samtale fostrer altså både individuelle ferdigheter som fremmer individets frihet og selvforståelse, samtidig som fellesskapet styrkes. Den amerikanske filosofen og pedagogen John Dewey, en av inspiratorene for arbeidet med filosofi i skolen, mente at skolen nettopp er grunnpilaren i et demokratisk samfunn idet det er her holdninger, verdier og samhandling som knyttes til en demokratisk livsform oppøves.