Ateistisk eksistensialisme

Å finne meningen med livet

Et av de store filosofiske spørsmål er hva som er meningen med livet. I hverdagen spør vi oss ikke så ofte om dette, men holder uten videre på med vårt – inntil vi kanskje stopper opp et øyeblikk, overmannet av nettopp spørsmålet om meningen med det hele. Hvorfor holder jeg på med dette som jeg nå fyller dagene med? Er det greit å holde på slik? Eller virker det snarere meningsløst? Vi opplever at slike spørsmål har med hele vår eksistens å gjøre. Og det er da vi begynner å tenke på et eksistensialfilosofisk vis.

Når vi stiller folk spørsmålet «Hva er meningen med livet?», kan svarene være mange. Noen vil si at meningen med livet er å få barn og ha et godt familieliv. Mens andre vil si at det er å få en fin og godt betalt jobb. Eller å oppleve den store kjærligheten. Og så videre. Slike svar er greie nok – men de kan problematiseres. For hva er det ved det å få barn som gir livet mening? Eller ved å få en godt betalt jobb? Eller ved å oppleve den store kjærligheten? Dette er det ikke like lett å svare på.

Ifølge kristendommen har Gud gitt tilværelsen mening. Kristne mennesker kan derfor spørre seg om hvilken mening Gud har med den enkeltes liv. Så gjelder det å finne denne objektivt gitte meningen. Noen har vært så heldige å få et kall, slik at deres livsgjerning står klart for dem: De er kommet til verden i en bestemt hensikt. For alle de andre er meningen Gud har med livet deres, mer skjult. Like fullt er det ikke opp til dem å velge sitt liv, siden Gud allerede har valgt for dem. Også for menneskeheten skal Gud ha en plan som det gjelder å gripe.

Ikke-troende finner en slik forestilling illusorisk. At den kan inngi mange en viss trygghet i en ellers omskiftelig og utrygg verden, endrer ikke på det. Den er dessuten en byrde for alle dem som ikke lykkes i å finne noen mening med eget liv og med verden forøvrig. Det er derfor ikke gitt at livet blir vanskeligere hvis man avfinner seg med tanken om en gudløs verden, der noen trygghet i form av en forutbestemt mening ikke finnes.

Fremmedfølelse og tilværelsens absurditet

I enkelte øyeblikk kan selv det vi har fortalt oss selv og andre er meningen med livet, oppleves som meningsløst. Vedvarer dette, kan vi havne i det som kalles en eksistensiell krise. Da kan vi også overmannes av det som er blitt kalt fremmedfølelse – som at vi har havnet på feil klode. Dikteren Sigbjørn Obstfelder (1866–1900) har satt ord på dette i diktet «Jeg ser», som er en av den norske modernismens perler.

Denne fremmedfølelsen var også noe den franske filosofen Jean-Paul Sartre (1905–80) fanget inn. Sartre skrev, i tillegg til filosofiske verker, romaner og skuespill, der romanen Kvalmen er den mest kjente. Også den fransk-algirske dikteren Albert Camus (1913–60), som på 1940-tallet var med i Sartres krets av eksistensialister, skrev romaner og skuespill i tillegg til filosofiske essays. Camus fikk fram det absurde i tilværelsen, som langt på vei er det samme som fremmedfølelse.

Hvordan hver og én av oss skal forholde oss til den opplevelse av kvalme eller absurditet som måtte ramme oss, blir da et sentralt spørsmål. Skal vi fortrenge den, holde den på avstand? Eller skal vi anerkjenne den og møte den med hevet hode? Sartre og Camus valgte det siste. Selv om verden i bunn og grunn er absurd, trenger vi ikke fortvile. Vi kan i stedet innse at dette gjør oss grunnleggende frie. Og at vi hver dag kan møte tilværelsen med et nytt og friskt blikk som er ubundet av alskens konvensjoner.

Vi er «kastet» inn i verden

Sartres og Camus’ eksistensialisme er ateistisk, men like fullt inspirert av dansken Søren Kierkegaards opprinnelige, kristne eksistensialisme fra 1840-tallet (samt tyskeren Martin Heideggers fornying av eksistensialismen på 1920-tallet). Utgangspunktet er noenlunde felles, nemlig vår subjektive oppfatning av å eksistere i en verden vi ved fødselen er «kastet» inn i, og som vi må lære å leve i som best vi kan. Dermed stilles vi overfor oppgaven med å finne mening i en verden som fremstår som meningsløs.

For Kierkegaard fikk tilværelsen kun mening gjennom et personlig forhold til Gud. Men dette er ingen mulighet for dem uten gudstro. Sekulære mennesker må i stedet finne mening i en gudløs verden de uten mål og mening er blitt kastet inn i. Og som heller ikke har noen høyere eller forutbestemt mening.

Dette ble på attenhundretallet oppfattet som en ny og hard sannhet som innga rådvillhet og engstelse. Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij lar derfor en av sine romanfigurer (i Brødrene Karamasov) utbryte: Hvis Gud er død, er alt mulig! Dette er ikke noe jubelrop, men snarere et angstskrik med tanke på hva menneskene kan finne på å gjøre mot hverandre i en verden uten en straffende Gud. Vil det ikke da oppstå et moralsk anarki der menneskeslekten går i hundene?

Gradvis har dette spørsmålet mistet sin slagkraft. Verden har jo ikke gått i hundene, to grusomme verdenskriger til tross. Folk flest lever moralsk forsvarlige liv, selv om de ikke lenger anser noen gud som moralens opphav og vokter. Å leve i en gudløs verden uten noen forutbestemt mening oppleves ikke lenger som tyngende, men heller som noe uproblematisk.

Vi er dømt til frihet  

For Sartre og Camus er den verden vi lever i, grunnleggende meningsløs. Camus påpeker hvor smertefullt dette kunne oppleves, siden vi mennesker er meningssøkende vesener som nettopp derfor vil ha en mening med det hele. Men en verden som bare er, kan ikke gi noe gjensvar på en slik fordring. Det er i dette gapet mellom vår altfor store fordring og verdens manglende gjensvar at det absurde oppstår. Og dette er noe vi må lære å leve med.

Fraværet av noen objektiv mening gjør det enda klarere at vi mennesker er født frie. Ved å være «kastet» inn i en meningsløs verden blir hver og én av oss dømt til frihet, som Sartre så dramatisk uttrykker det. Og med frihet følger ansvar. Som er å måtte velge hvem vi er. Det gjør vi ustanselig, gjennom våre handlinger. Vi slipper ikke unna ved å forholde oss passive eller ved å «flyte med strømmen», siden også dét er et valg. Og det er ved å velge oss selv igjen og igjen vi kan gi vår tilværelse mening. Mening er dermed blitt noe subjektivt, noe som hver og én må skape seg.

Eksistensen går foran essensen

I tråd med dette sier Sartre at «eksistensen går forut for essensen». Med det mener han at vi mennesker ikke har noen fastlagt natur eller essens vi er født med, som på forhånd har bestemt hvem vi er. Forestillingen om en menneskets natur eller essens som noe fastlagt én gang for alle, er en illusjon. Det samme gjelder forestillingen om at alt vi gjør, er bestemt av naturlov-baserte årsak og virkning-mekanismer. For Sartre er det helt vesentlig å godtgjøre at vi har en fri vilje, og dermed står fritt til å forme seg selv, enten vi vil det eller ei.

Dette minner om hva renessansehumanisten Pico della Mirandola skrev mer enn fire hundre år tidligere, nemlig at mennesket har en gudegitt frihet til å forme seg selv – til å være sin egen billedhugger. Sartre vektlegger på sin side viktigheten av å leve autentisk – som er at vi må stå for våre valg, og ikke bare leve slik det forventes av oss, uten å stille oss kritisk til dette og alskens sosiale konvensjoner. For da kan opplevelsen av meningsløshet lett oppstå.

Fordringen om å leve autentisk gjør eksistensialismen til en krevende filosofi å leve etter. Mange skygger da også unna en slik fordring og henfaller til hva Henrik Ibsen ville ha kalt livsløgner. Noen kan for eksempel skylde på en uheldig oppvekst eller andre ugunstige livsbetingelser for at de er blitt som de er blitt, og finne en urokkelig identitet i en offerrolle. Eller så kan man forsikre seg selv og andre om at man egentlig er et bra menneske, selv om man stort sett har løyet og stjålet eller gjort mye annet som ikke er bra. Men det er vår handlinger som gjør oss til den vi er, og ikke hva vi hevder at vi «innerst inne» er.

Kan vi alltid velge på tvers av sosiale normer?

Simone de Beauvoir (1908–86) var Sartres livsledsager og en filosof som ble spesielt opptatt av kvinnens stilling i samfunnet. Opprinnelig var hun en kompromissløs eksistensialist som hevdet at faktorer som kjønn og samfunnsforhold ikke rokker ved den frihet vi har til å velge oss selv. Men Sartre skal ha ansporet henne som kvinne til å tenke nærmere over saken, og da fant hun god grunn til å justere sin oppfatning.

Etter inngående studier og observasjoner beskrev Simone de Beauvoir kvinnen som «det annet kjønn», fordi hun mente at det man i samtidens franske samfunn anså som naturlig kvinnelig, slett ikke var naturlig, men sosiale og historisk oppståtte normer som jenter ble oppdratt etter. Disse var dessuten utformet på menns premisser. Derfor kom hun med sin kjente spissformulering om at: Man fødes ikke som kvinne, det er noe man blir.

Dette innebærer at også sosiale normer og øvrige samfunnsforhold må tas med i betraktningen. Kan disse bli så sterke at det ikke lar seg gjøre å velge seg selv på tvers av dem? Sartre innså utover på 1950-tallet at eksistensialismen trengte å forankres i et samfunnssyn og et sosialt engasjement. Han fant en slik forankring i Moskva-kommunismen, og forsøkte å forene eksistensialisme og sosialisme.

Totalitære ideologier versus ekte opprør

Denne ferden kunne Albert Camus ikke være med på. For ham var kommunismen like totalitær som nazismen, som både han og Sartre hadde kjempet mot under tyskernes okkupasjon. Camus påpekte hvordan totalitære ideologier helt siden den franske revolusjon av 1789 har forrådt alt ekte opprør mot urett og undertrykking, ved å sette abstrakte ideer og utopiske vyer foran faktisk eksisterende menneskers ønsker og behov. Han nektet å skille politikk fra moral, og dermed å ofre konkrete, levende mennesker av hensyn til Historiens nødvendige utvikling eller lignende abstrakte forestillinger.

På et vis som er blitt svært gangbart i vår tid, mente Camus at demokrati og gradvise sosiale reformer er veien å gå for å bedre folk flests levekår. Her knytter han an til en liberal og sosialdemokratisk tradisjon som i hans samtid ble ringeaktet av venstresidens intellektuelle. Camus’ synspunkter ble kalt passé og ble bortimot ignorert etter at han i 1960 omkom i en bilulykke, bare 46 år gammel. Da hadde han rukket å få Nobelprisen i litteratur (noe også Sartre fikk noen år senere, men som han nektet å ta imot).

Spørsmålet om menneskets natur

Rett etter andre verdenskrig hevdet Sartre at eksistensialisme er en form for humanisme. Hvor sant dette fortsatt var etter at han sluttet seg til Moskva-kommunismen, kan diskuteres. Det kan også Sartres synspunkt om at det ikke finnes noen menneskets natur. Til forskjell fra Sartre ville Camus ikke avskrive en slik forestilling som illusorisk og fullt ut ideologisk fundert. Vel har Sartre rett i at menneskets natur ikke kan beskrives isolert som en ahistorisk størrelse. Men dermed er det ikke sagt at en menneskets natur ikke finnes.

Slik Camus så det, har vi mennesker en natur som gir føringer for hva vi i visse situasjoner er tilbøyelige til å velge. For eksempel opponerer vi uvilkårlig mot krenkelser og andres forsøk på å dominere oss. Når en slave fremsier et «Nå er det nok!», er det ikke bare fordi han er fri. Han sier det også fordi en ytterligere krenkelse er blitt utålelig. Dette er noe vi umiddelbart forstår i kraft av vår natur, slik at vi også opponerer mot krenkelse av andre enn oss selv. Menneskeverdet må dermed ses i sammenheng med en menneskets natur.

Selv om vi mennesker er svært tilpasningsdyktige, både som art og som enkeltindivider, er det like fullt grenser for hvor langt vi kan trekkes i én bestemt retning før vi uvilkårlig sier stopp og motsetter oss det som skjer. Det var for eksempel derfor Sovjetunionens ledere ikke lyktes med å skape «det nye sosialistiske mennesket», enda så mye de satte inn på det. De fikk erfare at vi mennesker ikke er som leirklumper man kan forme akkurat slik man vil. Og det er fordi vi har en natur som setter grenser for vår tilpasningsdyktighet.

Eksistensialisme på norsk

Den norske filosofen Peter Wessel Zapffe (1899–1991) betraktet ikke seg selv som eksistensialist og forholdt seg heller ikke til eksistensialismen som filosofisk retning. Like fullt skrev han hele livet om temaer som står sentralt i moderne eksistensialisme: angst, ensomhet, meningsløshet og fremmedgjøring. Dessuten er Zapffe vel så mye dikter som filosof, med en skjønnlitterær dragning vi gjenfinner hos eksistensfilosofer som Sartre og Camus.

Zapffe er i motsetning til sine franske medfilosofer pessimist. Han har ingen tro på at mennesket kan oppnå tilfredshet i livet, enn si lykke og harmoni. Mennesket er nemlig det eneste dyret som reflekterer over sin egen tilværelse, og som derigjennom blir seg vár sin indre lengsel etter en høyere rettferdighet og en overordnet mening med livet. Problemet er at en slik rettferdighet og en slik mening ikke er å finne i det jordiske liv, og – såvidt vi vet – ikke noe annet sted heller. Ifølge Zapffe er mennesket fra naturens side «overutrustet» i forhold til sitt naturlige livsmiljø, og dermed dømt til et tragisk liv.

Zapffe sammenligner mennesket med et kjempehjorten cervus giganticus, som levde i førhistoriske tider. Den utviklet et så stort og tungt gevir at den til slutt ikke maktet å løfte hodet fra bakken, følgelig døde den ut. Kjempehjortens prakt og stolthet var det som ifølge Zappfe fikk den til å gå til grunne! Slik også med mennesket, mener han. Vår tenkning og erkjennelse er vår prakt og stolthet, men den er for sterkt utviklet fra naturens side: Den tvinger oss til å strebe etter mål som det er umulig for oss å nå. Vårt adelsmerke blir dermed kilden til vår fortvilelse og undergang.

Siden Zappfes fremstilling av kjempehjortens endelikt ikke gir mening evolusjonsteoretisk sett, gjør vi best i å forstå den metaforisk. Og for å utbrodere metaforen enda litt til: Hvis hjorten av og til hadde brukket av de ytterste grenene på geviret slik at det ikke ble så tungt, hadde den kanskje overlevd. Men en hjort har ikke frihet til å velge. Bare mennesket har det. Og de fleste mennesker velger å brekke av de ytterste grenene på geviret sitt, dvs. de velger å la sin medfødte erkjennelsesevne gå på sparebluss, slik at angsten og fortvilelsen ved det å være til holdes på betryggende avstand.

Er det en mening i livet eller med livet?

Sekulære humanister spør seg heller om hva som er meningen i livet, fremfor hva er meningen med livet. Det er fordi spørsmålet «Hva er meningen med livet?» antyder, som vi har sett, at det finnes en objektiv og kanskje forutbestemt mening med hver enkelts liv – som at en skapergud har gitt hver og én av oss en bestemt oppgave, eller at naturen har lagt inn en mening eller hensikt i alt levende.

Forsåvidt har naturen gjort nettopp dette ved å anspore oss, gjennom seksualdrift og andre naturgitte behov, til å bringe slekten videre. Men langt fra alle opplever dette som noe endegyldig svar på spørsmålet om mening i en eksistensiell forstand. Til forskjell fra andre dyr har vi mennesker en inngrodd hang til å hevde at livet må bestå av noe annet og mer enn å få avkom. Uten at det dermed er så lett å utsi hva dette «noe annet og mer» er.

Det er da fordringen om å skape seg en mening i livet oppstår. Dette er noe hver og én må finne ut av, og som det ikke finnes noe fasitsvar på. Men det eksistensialismen forteller oss om å velge oss selv og å leve autentisk, kan hjelpe oss et godt stykke på vei.

Døden rusker i oss alle

Noe som også kjennetegner oss mennesker i forhold til andre dyr, er at vi vet at vi skal dø. Døden rusker i oss alle, siden livets forgjengelighet er en innsikt vi bærer med oss, enten vi vil det eller ei. Vi kan nok prøve å fortrenge den, men vi kan ikke velge den bort. Den er der, og tvinger oss til glimtvis å se vår dødelighet i øynene. Som forfatteren og adelsmannen François de La Rochefoucauld formulerte det på sekstenhundretallet: Sola og døden er noe vi bare kan stirre på i korte øyeblikk.

Ikke desto mindre setter vissheten om at våre dager er tilmålte – og om at livet består av ulike faser der også muligheter dør hvis vi venter for lenge – vårt liv i et nyttig perspektiv. Om dette til tider inngir angst og kvaler, kan det også gi oss et mer avklart syn på livet og på de muligheter vi faktisk har. Mener vi dessuten at det ikke finnes noe liv etter døden, får vi tro på et liv før døden og gjøre det beste ut av det.

Å gi slipp på en høyere himmel

På attenhundretallet og helt fram til Camus’ samtid fant mange det vanskelig å forsone seg med tanken om at livet før døden er det eneste vi har. Man var så vant til å ha en metafysisk-religiøs himmel over sitt liv at det ikke var så lett å gi slipp på den. Fremdeles synes den gjengse statskirke-kristne å søke trøst i forestillingen om at sjelen lever videre etter kroppens død. For blir det ikke da lettere å takle ens egen og de nærmestes død? Særlig hvis man også antar at man møter avdøde kjente og kjære igjen «på den andre siden»?

Ikke nødvendigvis. Denne forestillingen er nemlig et tveegget sverd som i de siste to tusen år kan ha skapt vel så mye frykt og angst som trøst. Finnes det et etterliv, finnes jo også muligheten for å bli dømt til evig fortapelse. Som kristendommen tradisjonelt har hevdet, kan ingen, heller ikke den mest fromme, være sikker på å bli frelst, syndige som vi alle er. Og da blir tanken om et etterliv ikke nødvendighvis trøstende.

Men det spørs om ikke behovet for en høyere himmel over vårt dagligliv har fortatt seg i de siste femti årene. Troen på helvete og evig fortapelse er det vel bare de «personlig kristne» som holder fast ved – mens langt flere synes å ha erstattet helvetesfrykt med en troskyldig forhåpning om at alle som dør, møtes av en smørblid Sankt Peter som roper ut et «Ta godt imot … !», til applaus fra alle ens avdøde kjente og kjære i et hinsidig talkshow uten ende.

Nå tror vel de færreste på ramme alvor at et etterliv vil være som et evig talkshow der absolutt alle, også de som var ufordragelige i jordelivet, er blitt greie og hyggelige, og alt er fryd og gammen. Slikt er ønsketenkning, og enda en strategi for å takle dødens realitet. Eksistensialismen gir oss god hjelp til å overvinne slik umodenhet, og til å akseptere døden som et endelig punktum for vår eksistens – bortsett fra i andre menneskers minne. Dét behøver ikke å inngi oss kvaler, men kan vel så gjerne gi oss større sinnsro.