Menneskets fall og frelse

Og det står skrevet…

For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.
Ef 2,8

Som ett menneskes fall [Adams] ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning [Jesus’] til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige. Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større. For slik som synden hersket gjennom døden, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.
Rom 5,18-21

Troen frelser

Ordet «frelse» stammer fra gammelnorsk frjáls. Det var betegnelsen for en «frihals», dvs. en straffedømt eller en trell som hadde blitt befridd for sin halslenke. Da kristendommen tok det norrøne ordet i bruk, fikk det en overført betydning: Frelse handlet ikke lenger om frigjøring fra ytre lenker, men om en indre frigjøring: en frelse fra denne verden, fra «jammerdalen» (eller som det heter i Fader Vår: «frels oss fra det onde») – og samtidig frelse til en kommende salighet, til et evig liv i himmelen.

Kristen frelse er altså både fra noe og til noe: Gjennom troen oppnår vi Guds nåde og blir frelst fra verdens synd her og nå. Men frelse er også et løfte om en befrielse eller redning etter døden, vi blir frelst til det evige, himmelske liv.

Frelse må derfor sees i sammenheng med andre sentrale begreper i kristendommen, især synd og tro: Menneskets hovedfiende er synden, dvs. en ufullkommenhet eller urenhet som rammer alle mennesker uansett hvem de er og hva de gjør eller ikke gjør. Det er denne medfødte synden (arvesynden) som fører til adskillelse fra Gud. Troen på Gud, derimot, overvinner synden og oppretter en ny forbindelse mellom menneske og Gud.

Kristendom og jødedom

Bibelen deles inn i Det gamle testamente (omhandler jødedommens lover, profetier og historie) og Det nye testamente (omhandler Jesu liv, virke og budskap). Jesus var selv jøde, og jødenes stadige håp om en kommende frelser (Messias) er en viktig del av det historiske bakteppet for Jesu rolle som religionsstifter.

Dessuten er både kristendommen og jødedommen frelses- eller forløsningsreligioner – i motsetning til for eksempel fruktbarhetsreligioner, som retter sine rituelle handlinger inn mot vekst og reproduksjon i livet her på jorden. Men kristendommen og jødedommen har ulikt syn på hva frelse innebærer.

I Det gamle testamente finner vi frelse på tre nivåer. For det første individets frelse: Gud frelser den enkelte fra onde mennesker og personlige fiender. Så det nasjonale nivået der Gud frelser Israel fra fiender og onde makter. Endelig det universelle nivået som knyttes opp mot israelittenes utvandring på jorden. I forbindelse med dette skal alle folkeslag frelses, og det skal opprettes en ny himmel og en ny jord.

I Det nye testamente er frelsestanken annerledes. Her handler det, som vi har sett, om en indre frelse, en frelse fra arvesynden. Og siden mennesket ikke kan frelse seg selv fra synd, blir det avhengig av nåden, som er en gave fra Gud til den som tror. Kristen frelse handler om en personlig befrielse fra synd gjennom den Guds nåde som ledsager troen på Gud.

Katolisisme og protestantisme

Både i den katolske og protestantiske kirke er troen på Jesus Kristus sentral for å oppnå frelse. Men vektleggingen er ulik. I den lutherske protestantismen er inderligheten og styrken i gudstroen nærmest det eneste saliggjørende, mens katolisismen i tillegg legger vekt på de hellige gjerninger, de såkalte «sakramenter»: bot og skriftemål, nattverd, dåp, konfirmasjon m.m.

Ellers retter man i katolisismen sine bønner ikke bare til Gud og Jesus, men også til Jomfru Maria og en rekke helgener. Helgener er særlig fromme og fremragende mennesker som kirken opp gjennom tidene har valgt å «kanonisere», dvs. gjøre til hellige personer. For eksempel ble middelalderfilosofen og kirkefaderen Thomas Aquinas kanonisert i 1323, ca. 50 år etter sin død.