Feminisme og likestilling

En idé for den moderne tid

Begrepet feminisme og den tilhørende ideen om likestilling mellom kvinner og menn i arbeidsliv, politikk og den offentlige sfære, oppsto først ved inngangen til attenhundretallet. Fram til da hadde det ikke vært noen utbredt kritikk av den vestlige kulturs patriarkalske struktur og tenkesett, heller ikke i opplysningstiden.

Antikkens stoikere hadde riktignok fremmet slike likhetstanker og ønsket kvinner velkomne til sine læresteder. På Jesu tid skrev en romersk stoiker ved navn Gaius Musonius Rufus til og med en avhandling der han fremholdt at kvinner er like mye utstyrt med fornuft som menn, og ikke har noe mindre bruk for filosofi, selv om de utfolder seg på andre livsområder enn mennene.

Men ved inngangen til middelalderen, da kristendommen fikk sitt åndelige hegemoni, ble slike tanker ignorert. Selv om kvinner hadde spilt en aktiv og til dels ledende rolle i flere urkristne menigheter, falt man raskt tilbake i gamle spor da kristendommen ble romersk statsreligion og kirkens institusjoner fant sin form. Både den greske og den romerske kulturen var nemlig sterkt patriarkalske, og den etablerte kirken så ingen grunn til å endre på det.

Forskjellige, men likeverdige

Som kristne tenkere fremholdt, er kvinner og menn vesensforskjellige fra naturens side, først og fremst ved at det er kvinner som føder barn og oppdrar dem. Dermed var det både naturgitt og gudegitt at kvinnens og mannens rolle måtte være ulik, og at de følgelig skulle utfolde seg på ulike sosiale arenaer.

Men kvinner og menn ble ikke mindre likeverdige av den grunn. Også menneskeverdet var det samme, siden vi alle, uansett kjønn og sosial status, er like i Guds øyne. Derfor kunne gode og lydige hustruer belage seg på å komme til himmelen på dommens dag, mens dårlige og hensynsløse ektemenn nok ville komme et annet sted.

Det samme gjaldt gode og lydige slaver og andre underpriviligerte. Helt fram til midten av sekstenhundretallet, da religionskrigene tok slutt og det som kalles fornuftens tidsalder begynte, ble etterlivet tillagt en betydning vi i dag vanskelig kan forestille oss. Mens det jordiske livet fikk tilsvarende mindre betydning, og var mest å anse som en forberedelse til etterlivet.

Opplysningstiden var ikke feministisk

Heller ikke opplysningstiden rommer feministisk kulturkritikk og krav om likestilling mellom kjønnene, slik vi kanskje skulle forvente. De anti-kirkelige opplysningsfilosofer snakket helst om Mennesket og om Menneskets rettigheter, og siden ordet for mann og menneske er det samme både på engelsk og fransk, ble det uklart om kvinner faktisk var inkludert i ordet man eller homme.

Mye tyder på at de ikke var det. For gjennom hele syttenhundretallet var forestillingen om kvinnen som mer ufornuftig og følelsesstyrt enn mannen utbredt. Og var det noe opplysningsfilosofene vektla, så var det den menneskelige – og da mannlige – fornuft. Denne grunnantakelsen ble knapt problematisert, enda så opptatt opplysningsfilosofene var av å bekjempe fordommer.

Tidstypisk nok foreskriver Jean-Jacques Rousseau en helt ulik oppdragelse av gutter og jenter i sin innflytelsesrike bok Emile. Mens gutter skulle gjøres til rasjonelle og samfunnsbevisste borgere, skulle jenter oppmuntres til konversasjon og huslige sysler og til å hengi seg til morsrollen. Det var der de skulle få utløp for sin omsorgsevne, som langt oversteg mannens.

Den første feminist

Først ved århundrets slutt, mens den franske revolusjon ennå pågikk, våget en feministisk røst seg frampå. Den tilhørte Mary Wollstonecraft, som i 1792 utga en bok med tittelen Et forsvar for kvinners rettigheter. Da hadde hun allerede utgitt en bok om menneskerettigheter og fått anerkjennelse som en av samtidens ledende intellektuelle.

Wollstonecraft tok til orde mot de pedagoger og politiske teoretikere som fant det lite passende for kvinner å utdanne seg, deriblant Rousseau. Hun betonte hvordan kvinner på mange vis hadde en helt sentral rolle i nasjonen, og da som noe langt mer enn hustruer og mødre. Av denne og andre grunner kunne man ikke se på kvinner som pynt eller eiendom som bare kunne byttes bort i form av giftemål.

Wollstonecraft tar også et oppgjør med samtidens kvinneideal, og baserer seg her på egne erfaringer fra sin tid som guvernante for en irsk adelsfamilie. Hun kom nemlig dårlig ut av det med husets frue, som for Wollstonecraft ble en studie i tillærte egenskaper hun foraktet – som å være kokett og overdrevent svakelig og selvopptatt og manipulerende. Samt helt avhengig av å skape seg sin identitet ut fra ektemannens sosiale posisjon.

Denne formen for kvinnelig tanderhet var basert på forestillingen om at kvinner er langt mer sensible enn menn fra naturens side. Følgelig var en slik tanderhet gjort til et kvinneideal. Dette idealet holdt seg gjennom hele romantikken og viktoriatiden, da kultiverte kvinner helst burde besvime ved den minste vovethet. Hvorpå en gentleman skulle ile til med luktesaltet.

Sammen med en streng seksualmoral – som også var en striks dobbeltmoral, ved at ærbare kvinner knapt kunne vise seksuelle følelser, mens mannens unevnelige drifter ble anerkjent som en del av hans natur – ga dette seg underlige utslag som forekomsten av den mentale lidelsen hysteri, som angivelig bare rammet kvinner. Denne diffuse lidelsen fikk nervelegen Sigmund Freud og andre bryne seg på i attenhundretallets siste tiår. Merkelig nok sluttet overklassekvinner å lide av hysteri ved viktoriatidens slutt rundt 1910, uten at noen skjønte hvorfor.

Begreper med en sekulær brodd

Feminisme og likestilling er begreper som vektlegger jordelivet, og som ikke forholder seg til tanken om et etterliv. De har dermed en sekulær brodd. Derfor er det ikke tilfeldig at disse begrepene først ble gangbare utover på attenhundretallet, da humanitære og demokratiske verdier fikk sitt gjennomslag. Nå hadde man fokus på det jordiske liv, som måtte forbedres og gjøres mer rettferdig, uten henblikk på noen Guds straff i et etterliv, som færre og færre trodde på.

Dette ble starten på en rettighetsrevolusjon der man først krevde stemmerett for alle menn, uten hensyn til formue og inntekt, og deretter stemmerett også for kvinner. Et slikt krav ble støttet av John Stuart Mill, attenhundretallets mest innflytelsesrike filosof i den engelsktalende verden. Mill var en liberaler som gjorde kravet om stemmerett for kvinner til en fanesak, og argumenterte iherdig for dette i boka Kvinneundertrykkelsen, som utkom i 1869. Denne hadde han skrevet sammen med sin da avdøde hustru Harriet Taylor Mill, som han satte umåtelig høyt både som sjelevenn og intellektuell, og som utvilsomt hadde beveget ham til å slå et slag for kvinnesaken.

En form for slaveri

I Kvinneundertrykkelsen er det særlig ekteskapet, slik det fram til da hadde artet seg, Mill saumfarer kritisk. Der var kvinnens stilling en form for slaveri, siden hun var avhengig av sin mann økonomisk og verken hadde råderett over de verdier hun brakte inn i boet eller barna hun fødte. Hun inngikk en ekteskapskontrakt uten å vite hva hun gikk til, og hadde ikke anledning til å annullere den ved å skille seg. Ekteskapet burde i stedet baseres på likeverd, der kvinnen både juridisk og i praksis var likestilt med sin mann. Det var også høyst påkrevd å gi kvinner samme muligheter som menn til å utdanne seg og bruke sitt intellekt, noe også samfunnet ville tjene på.

Kvinnens stilling ble ikke særlig mye diskutert før Mill utga Kvinneundertrykkelsen, og i tillegg fremmet forslag om stemmerett for kvinner da han på samme tid var innvalgt i Underhuset. Mange syntes det var underlig, og ikke så rent lite eksentrisk, at en fremtredende intellektuell som Mill brukte så mye tid og krefter på en sak de fleste anså som mindre viktig. Men for Mill – og for sekulær humanisme – var kvinnesaken svært viktig. Og siden Mill var en åndshøvding man virkelig lyttet til, fikk Kvinneundertrykkelsen langt større gjennomslagskraft enn det Wollstonecrafts bøker hadde oppnådd. Den ble suffragettenes bibel helt fram til første verdenskrig, og viste til fulle at også en mann kunne være feminist på sin hals.

«The Lady with the Lamp»

En kvinne som ikke var så mye feminist i navnet som i gavnet, og som med sin livsgjerning opponerte mot viktoriatidens kvinneideal, var Florence Nightingale. Hun var slett ikke den tandre, sentimentale «Lady with the Lamp» som myten om henne vil ha det til, men en overklassekvinne med bein i nesa som nektet å bli hustru og mor, fordi hun ville ha noe mer ut av livet.

Florence Nightingale ble rikskjendis under Krimkrigen etter å ha bedret forholdene på et feltsykehus i Tyrkia så mye at dødstallene sank drastisk. Siden telegrafen var oppfunnet, kunne man hjemme i England lese dagferske nyheter om dette i avisa The Times. Vel tilbake i England fikk hun etablert en egen sykepleierutdanning, og hevet dermed statusen til dette kvinneyrket betraktelig. Fra å ha vært dominert av såkalte «gangkoner», som ofte var alkoholiserte og langt nede på den sosiale rangstigen, profesjonaliserte hun sykepleierfaget og gjorde det respektabelt.

Kartlegging av helsetilstanden til britiske soldater i India samt den britiske befolkningen ved hjelp av spørreskjemaer og statistikk var også noe Nightingale brukte sin store arbeidskapasitet på. Som en general satt hun på sitt hjemmekontor og styrte et stab av menn med posisjon og innflytelse, som gjorde det hun ba om for å fremme og få vedtatt viktige helsereformer.

Absurditeten i det at en kapasitet som Nightingale ikke fikk ha politiske eller offentlige verv fordi hun var kvinne, ble pinlig åpenbar. Men Nightingale selv var skeptisk til kravet om stemmerett for kvinner, siden kvinner allerede hadde så mange oppgaver at det kunne bli i meste laget å også engasjere seg politisk. Først etter å ha brevvekslet med John Stuart Mill endret hun oppfatning i denne saken.

Romanenes betydning

Attenhundretallet er blitt kalt romanens århundre, fordi befolkningen da var blitt så lesekyndig at romaner kunne selges i store opplag. Flere av de mest leste romanforfatterne var kvinner, deriblant Emily Bronté og Jane Austen, og disse levendegjorde kvinners kår og livsoppfatning på et vis man ikke hadde sett tidligere. Her i Norge skrev Camilla Collett kritisk om kvinners kår, særlig i romanen Amtmandens døtre (1855).

Nettopp ved å invitere leseren til å sette seg inn i andre menneskers situasjon vekker romaner leserens empatiske evner. Det førte til en utstrakt empati-trening som ga store deler av befolkningen en bedre forståelse av kvinners og andre svakstilte grupper kår enn det politiske pamfletter og filosofiske skrifter maktet. Også det humanitære sinnelaget og rettferdighetssansen ble styrket på denne måten.

Dermed kom skjønnlitteraturen til å utbre feministiske ideer på et ganske så effektivt vis. Det gjorde også enkelte skuespill, der Henrik Ibsens Et dukkehjem er en klassiker. Utover på attenhundretallet var det først og fremst romaner og skuespill som evnet å «sette problemer under debatt», som datidens kjente danske litteraturkritiker Georg Brandes formulerte det.

«Å gi kvinner stemmerett er nasjonalt selvmord!»

Men det skulle ta sin tid å endre kulturelt inngrodde holdninger til menns og kvinners plass i samfunnet, særlig hos menn i ledende posisjoner, som neppe var blant de ivrigste romanleserne. Ideologien om kjønnenes ulike sfærer holdt stand gjennom hele attenhundretallet og til godt ut på nittenhundretallet. Man skulle, som John Stuart Mill, være usedvanlig lite fordomsfull for å gjennomskue denne som nettopp ideologi.

Vår hjemlige stortingsdebatt i 1913 om stemmerett for kvinner viser klart hvor sterkt ideologien om kjønnenes ulike sfærer da fortsatt sto. Der sa Høyre-politikeren og presten Johan Christian Heuch at kvinner som ville «gjøre mannens gjerning» i offentligheten, foraktet sin egen gjerning og ble til et vanskapt misfoster, et intetkjønn eller neutrum. «Sterkt hjernearbeid forårsaker hos kvinnen ikke alene illebefinnende, men gjør henne direkte syk,» fremholdt Ole Olsen Malm fra Samlingspartiet, som også var lege. Å gi kvinner stemmerett var etter hans mening å begå nasjonalt selvmord.

At slike utsagn dengang kunne fremføres i fullt alvor fra Stortingets talerstol, er lett å glemme i en tid der kvinner meget vel kan bli statsminister og toppleder i såvel næringslivet som i fagbevegelsen. Og vi skal ikke mange tiårene tilbake før det ble ansett som helt naturlig at mor vasket opp mens far leste avisen.

Kvinnen som det annet kjønn

I årene etter andre verdenskrig ga den franske filosofen Simone de Beauvoir et vektig bidrag til feminismen med sitt verk Det annet kjønn (1949). Ikke ulikt Mary Wollstonecraft betonte de Beauvoir hvordan kvinnen i den vestlige kultur er gjort til et «objekt» – til et vedheng til mannen og en blott og bar nødvendighet for at slekten skal bestå. Ut over dette er hun uvesentlig. Man blir ikke født som kvinne, dét er noe kulturen og samfunnet gjør en til, fastslo hun.

Kjønn er derfor ikke bare en biologisk realitet, men vel så mye en sosial konstruksjon. Slik er kvinnen blitt til «det annet kjønn», mens mannen ikke har slike begrensninger. I tråd med dette anses mannen som «ren subjektivitet», mens kvinnen er blitt hans objekt ved å få sin identitet gjennom hans blikk – og ikke gjennom sitt eget.

Det annet kjønn var som en torpedo i siden på ideologien om kjønnenes adskilte sfærer. Den ble livsendrende lesning for tusenvis kvinner, også i USA, der boka få år senere utkom på engelsk. Beauvoir påviste at feminisme handler om noe langt mer enn å oppnå samme politiske rettigheter som menn – det handler også om å avsløre og stå opp mot kulturelt skapte forestillinger om kvinner som bidrar til kjønnsdiskriminering.

Råderetten over egen kropp

Feminismen og kampen for likestilling i arbeidslivet og ellers tok utover på 1960- og 70-tallet mer aktivistiske former. Opprøret mot etablerte normer og konvensjoner, som særlig studentopprøret i 1968 ble en eksponent for, ga seg ikke minst feministiske utslag, med angrep på holdninger som fortsatt fremmet kjønnsdiskriminering.

Dette opprøret falt sammen i tid med lanseringen av p-pillen, som brått ga kvinner en råderett over egen fertilitet som mange fant frigjørende. P-pillen gjorde det også mulig å utfordre den tradisjonelle seksualmoralen, som stadig var preget av dobbeltmoral. Kvinnefrigjøring ble nå et toneangivende begrep, der frigjøring fra normer som gjør kvinner til et mannens objekt, som de Beauvoir formulerte det, sto sentralt.

I tillegg til p-pillen har selvbestemt abort, som i de fleste vestlige land ble kjempet igjennom som et kvinnekrav, betydd mye for å gi kvinner råderett over egen kropp og eget liv. Her til lands startet abortkampen allerede i 1913, da kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller i et avisinnlegg tok til orde for å avkriminalisere abort. Debatten fortsatte i mellomkrigstiden, og i 1959 vedtok stortinget en lov som ga abortsøkende anledning til å fremme sin sak for en legenemnd. Men dette var langt fra selvbestemt abort, så kampen fortsatte fram til 1978, da Stortinget med knapt flertall vedtok en lov om dette.

Feminisme og sekulær humanisme

Ikke minst kravet om en friere seksualmoral for både kvinner og menn, som særlig skandinaviske kulturradikalere fremmet i mellom- og etterkrigstiden, førte til et høynet spenningsforhold mellom feminisme og kristendom. Dette motsetningsforholdet ble gjerne fremstilt som opplyst frisinnethet versus trangsynt mørkemannsvelde. Slageren Fru Johnsen, sunget av Inger Lise Rypdal, der en ung og frisinnet mor sier «tilsynet for høg moral» noen sannhetens ord, er her tidstypisk.

Syttitallets kamp for selvbestemt abort skulle forsterke dette spenningsforholdet, siden det da i enda større grad ble snakk om en uforsonlig verdikamp. Dette gjorde feminismen enda mer sekulær enn hva den ellers kunne ha vært, og til en selvsagt del av et sekulær-humanistisk livssyn. Vel kunne det oppstå paradokser, som når man var mot kristendom, men for kvinnelige prester. Men dét var fordi begrepene likestilling og likeverd nå, for første gang i historien, var blitt gjort til synonymer i både teori og praksis.