Guds straff eller naturkatastrofe?

På allehelgensdag 1. november 1755 ble Portugals hovedstad Lisboa rammet av et kraftig jordskjelv. Titusener av mennesker ble drept av skjelvet og av tsunamien og brannene som fulgte. Hendelsen vakte forferdelse verden over, og prester og andre spurte seg om dette var en Guds straffedom. Men i så fall for hva? Lisboas innbyggere var heller gudfryktige, og hadde neppe gjort seg skyldig i noe som ikke også folk i andre byer kunne anklages for.

Den franske dikteren og opplysningsfilosofen Voltaire (1694–1778) fikk seg derfor ikke til å tro at jordskjelvet var noen straff fra en sint og dømmende gud. Det måtte ha vært en ren naturkatastrofe uten noen dypere, teologisk mening, som tilfeldigvis skjedde der og da.

Fram til opplysningstiden ble det vi nå kaller naturkatastrofer gjerne tillagt en dypere, teologisk mening i form av en Guds straffedom. Men med en stadig større vitenskapelig forståelse av hvordan naturen er bygd opp og av naturkreftenes «blinde» spill, ble Voltaires synspunkt mer og mer rådende i opplyste kretser. Like fullt er religiøst troende mennesker stadig tilbøyelige til å anse naturkatastrofer som noe mer enn blinde naturkrefters spill – og da som Guds kontante inngripen for å ytre sin misnøye over et eller annet ved menneskers liv og levnet.

Kan en god Gud ha skapt verden?

En annen tenker og naturforsker som mistet troen på at en god gud har skapt verden, er Charles Darwin (1809–82). Som ung mann studerte Darwin for å bli prest, men han var langt mer interessert i naturstudier enn i teologi. Og jo mer han gransket naturen på nært hold, desto vanskeligere ble det for ham å opprettholde sin barnetro. Han fikk seg ikke til å godta at en god og allmektig gud har skapt parasittvepser hvis formål å spise larver levende. Og hva med kattens lek med musa, der katten overhodet ikke bryr seg om musas skrekk og smerte? Når naturen i slike og mange andre tilfeller er grusom og nådeløs, blir det også vanskelig å snakke om noen «naturens harmoni» eller å si at naturen er «viselig innrettet».

«Det ondes problem»

Voltaire og Darwin tematiserte på hver sin måte det teologer kaller «det ondes problem», som uttrykkes i spørsmålet: Hvordan kan så mye ondt skje i en verden som er skapt av en god og allmektig gud?

Én ting er alt det onde vi mennesker gjør mot hverandre, og som kan forklares med at Gud har gitt oss fri vilje. Og dermed muligheten til å gjøre både godt og ondt. Men hva med alt det onde som skjer som ikke har noe med menneskets frie vilje å gjøre? Slik som alvorlig sykdom og skade og en for tidlig og kanskje voldsom død, som i en bilulykke? Samt jordskjelv og andre naturkatastrofer og dyrs grusomhet mot hverandre?

Et mulig og nærliggende svar på dette siste er at den gud som har skapt verden, ikke er god. Eller ikke er allmektig. Men slike svar kan kristen teologi ikke godta. På én eller annen måte må alt det onde som skjer, være forenlig med at Gud er god og allmektig. Et utsagn prester og teologer da gjerne tyr til, er at «Guds veier er uransakelige». Noe som innebærer at Guds hensikter med det onde som skjer, er utenfor menneskers fatteevne. Og at vi derfor ikke bør prøve å forstå dette. Men et slikt synspunkt er det vanskelig å slå seg til ro med.

Den saksiske filosofen Gottfried Wilhelm Leibniz (1646–1716) forsøkte å løse «det ondes problem» på et mer begripelig vis ved å hevde at Gud har skapt den beste av alle mulige verdener. Når jordskjelv og grusomheter dyr imellom inntreffer, er det fordi dette tross alt er den best mulige verden det går an å skape.

Voltaire fant Leibniz’ synspunkt urimelig og så latterlig at han raljerte over det i sin satiriske roman Candide, eller optimisten. Her gjentar doktor Pangloss, som er læreren til hovedpersonen Candide, om og om igjen at alt som skjer, er til det beste, uansett hvilke ulykker som rammer Candide og ham selv. Og de er så mange at utsagnet faller på sin egen urimelighet.

Livssynshumanismen er lykkelig forskånet for «det ondes problem». Her handler verdens skjeve gang om naturkrefters blinde spill, og ikke om noen skaperguds gjøren og laden, siden noen skapergud sannsynligvis ikke finnes. Da gir det kun mening å snakke om blinde naturkrefter og tilfeldigheter og uflaks, som når temaet er jordskjelvet i Lisboa i 1755.