Pliktetikk
EN SENTRAL TANKE i pliktetikken er at ethvert menneske er et formål i seg selv, og derfor ikke kan brukes som et blott og bart middel til å innfri andres ønsker og behov. Stikk i strid med konsekvensetikken fremholder pliktetikken at det er motivasjonen eller sinnelaget for en handling som avgjør om den er moralsk riktig, og ikke handlingens konsekvenser.
Dogmenes død er moralens fødsel.
Immanuel Kant
Det er viktigere å gjøre det rette enn å gjøre ting riktig.
Peter Drucker
Det forstandige mennesket forstår hva som er rett. Det uforstandige mennesket forstår hva som vil selge.
Konfucius
En fristende mulighet
Tenk deg at en dyktig kirurg har fem pasienter som holder på å dø. Den ene trenger et nytt hjerte, den andre og tredje trenger en ny lunge, mens den fjerde og femte trenger en ny nyre. Så får kirurgen en sjette pasient som er ung og bare trenger en mindre operasjon. Kirurgen oppdager da at det vil være mulig å transplantere den unge pasientens hjerte, lunger og nyrer til de fem andre døende, og dermed redde disse. Den unge pasienten vil selvsagt dø – men er det ikke til det beste å ofre denne for at de fem andre skal få leve?
Ut fra konsekvensetikken kunne vi kanskje ha tenkt slik. Dens motto er jo «Mest mulig nytte eller lykke til flest mulig!». Så hvis den samlede nytten/lykken til de fem dødssyke pasientene og deres pårørende vil overstige den smerte og ulykke som ofringen av den sjette pasienten medfører, er det ikke da etisk riktig å gjøre dette?
Visse handlinger er gale uansett!
Like fullt: Hører vi ikke en indre røst som sier et kontant «Nei!» til et slikt forslag? Fordi det rett og slett er galt – og dypt urettferdig – å ofre en person, selv om dette aldri så mye øker den samlede nytten eller lykken i samfunnet?
En pliktetiker vil nettopp mene det. Pliktetikken utsier nemlig at ethvert menneske er et formål i seg selv. Og da blir det etisk galt å anse et menneske som et blott og bart middel til å oppnå egen eller andres nytte eller lykke.
Det kategoriske imperativ
Pliktetikkens opphavsmann er den preussiske opplysningsfilosofen Immanuel Kant (1724–1804). Kant tok utgangspunkt i den gjengse forståelsen av hva det vil si å være rasjonell, og fant denne for snever. Slik Kant ser det, handler praktisk rasjonalitet om noe mer enn mål/middel-tenkning.
La oss ta utsagnet «Hvis jeg skal bli flink til å spille fiolin, må jeg øve to timer hver dag». Dette er et typisk eksempel på mål/middel-tenkning. Og på hva Kant kaller et hypotetisk imperativ. Men praktisk rasjonalitet handler også om å innse at vi mennesker er rasjonelle vesener med fri vilje og evne til å ha egne livsmål. Vi kan dermed formulere våre egne lover for hvordan vi bør handle og leve. Ut fra dette springer menneskets verdighet.
Kant finner det derfor påkrevd å supplere de utallige hypotetiske imperativer med det han kaller et kategorisk imperativ, som han formulerer på fire måter. Den mest kjente formuleringen er at Du skal ikke anse andre mennesker som et blott og bart middel til å oppnå dine egne mål, men også som et formål i seg selv.
Visst bruker vi legen eller frisøren som et middel til å bli frisk eller finere på håret. Men da må vi forstå at denne legen eller frisøren ikke bare eksisterer for å innfri våre behov, men at han eller hun også er et formål i seg selv, med sine livsmål og frie vilje og menneskeverd. Her er det ikke snakk om noen mål/middel-tenkning, men om noe som gjelder kategorisk.
Hva hvis alle gjorde som deg?
Det kategoriske imperativ utsier også ifølge Kant at Vi må handle slik at vår handlemåte kunne gjøres til en allmenn lov. Sagt på enklere vis må vi spørre oss: Hva hvis alle gjorde som deg (eller meg)? Ville du (eller jeg) da ha likt resultatet?
Kant gir følgende eksempel: Jeg låner penger av noen, men akter ikke å betale dem tilbake, selv om jeg lover dette. Her blir det selvmotsigende å ville gjøre dette til en allmenn lov. For hvis alle oppførte seg som meg, ville folk slutte å låne penger av hverandre. Og dét ville alle tape på.
Det jeg i dette eksemplet egentlig vil, er å gjøre meg selv til et unntak fra en regel jeg vil at alle andre skal følge, nemlig at: Når man låner penger, skal de betales tilbake. Men å gjøre meg selv til et unntak er verken rasjonelt eller rettferdig, selv om det kan gi en kortsiktig gevinst.
Moralske regler formulert som plikter
Skal vi gi oss selv regler for hvordan vi bør handle, setter rasjonaliteten grenser for hva det er moralsk riktig å gjøre. Disse reglene kan best formuleres som plikter, som springer ut av det kategoriske imperativ – uten å skjele til hvilken nytte eller lykke handlingen kan føre til.
Derfor kalles Kants etikk for pliktetikk. Den kalles også for sinnelagsetikk, i og med at den vektlegger hensikten eller sinnelaget vi har med handlingen – og ikke dens konsekvenser, som vi jo bare kan gjette oss til, og som kan bli helt annerledes enn først antatt.
Kant kjente selv en indre, samvittighetens røst som han antok at de fleste mennesker har, og som samsvarer med hva det vil si å være rasjonell på etikkens område. Han kalte denne samvittighetens røst for vår indre morallov, og skrev at «Det er to ting som fyller meg med ærefrykt: Stjernehimmelen over meg og moralloven inni meg.»
Han tilla vel å merke ikke moralloven noe guddommelig opphav, og mente derfor ikke at å adlyde moralloven er å adlyde Guds bud. Moralloven springer i stedet ut av den menneskelige fornuft. Kant skrev dessuten at en teologi må utledes av etikken, og ikke omvendt, noe som var stikk i strid med hva teologene mente. Dette provoserte den preussiske kongen så mye at han forbød Kant å skrive noe mer om saken.
Kant ville forøvrig ha sagt at det er på grunn av moralloven inni oss at vi protesterer når vi stilles overfor eksemplet med kirurgen som overveier å ofre sin sjette pasient for å redde de fem andre. For det lar seg ikke etisk forsvare å bruke denne sjette pasienten som et blott og bart middel for å redde andre.
Aktiviteter
Hva vil det si å være ærlig?
Kant ber oss forestille oss en kjøpmann som er nøye med å gi kunden riktig antall vekslepenger tilbake. Han går derfor for å være ærlig. Men handler dette nødvendigvis om ærlighet? For å kunne svare på det, holder det ikke å se på kjøpmannens handlemåte alene. Da må vi i stedet se på hensikten hans med å gi riktig antall vekslepenger tilbake.
For hva hvis kjøpmannens hensikt er å få et godt rykte, slik at flere vil handle i butikken hans? Da styres hans handlemåte av en mål/middel-tenkning av typen «Hvis jeg gir kunden riktig antall vekslepenger tilbake, så får jeg flere kunder og økt omsetning». Og dette er ikke ærlighet, men å være smart for å oppnå en fordel.
Skal vi handle ut fra en moralsk plikt, kan vi ikke skjele til ønskede konsekvenser, som det å få flere kunder. Kjøpmannen handler derfor bare moralsk riktig hvis han gir riktig antall vekslepenger tilbake fordi vi plikter å være ærlige. Punktum. Altså er det hans sinnelag, og ikke handlingens konsekvenser, som avgjør om han handler moralsk eller ei.
Fremfør dette resonnementet for klassen. La elevene så diskutere følgende spørsmål:
- Har Kant rett i at det er kjøpmannens sinnelag, og ikke konsekvensene av det han gjør, som avgjør om han handler moralsk riktig? Eller nei?
- En innvending mot Kant er at det kan være vanskelig eller umulig å vite hvorfor folk handler slik de gjør, og at det derfor ikke lar seg gjøre å bedømme handlinger etisk ut fra den enkeltes sinnelag. Er dette en god innvending? Eller nei?
- Har konsekvensetikerne rett i at bare konsekvensene av en handling er et tilstrekkelig håndfast grunnlag for etiske betraktninger? Eller nei?
- Pliktetikere vil på sin side si at det er en handlings konsekvenser som er høyst usikre, fordi vi ikke på forhånd kan vite hva utfallet vil bli. Derfor er det hensikten/sinnelaget til den handlende vi må forholde oss til. Er dette et godt argument?
- Mot konsekvensetikerne kan pliktetikere også innvende at det strider mot vår grunnleggende oppfatning av hva etikk er å se helt bort fra sinnelaget/motivet vi eller andre har for å utføre en handling. Er dette en rimelig innvending?
Våg å tenke!
I Det gamle testamentet fortelles det at Gud engang befalte Abraham om å ofre sin eneste sønn Isak, som var det kjæreste Abraham hadde. From og dypt troende som han var, nølte Abraham ikke med å adlyde, selv om han ikke forsto hvorfor Gud befalte dette. Først i dét øyeblikket da Abraham skulle kjøre kniven i Isak, grep en engel inn og stanset ham. Gud hadde nemlig bare villet teste hvor from og lydig Abraham faktisk var.
Abrahams usvikelige lydighet mot Gud har tradisjonelt vært fremholdt som forbilledlig av teologer. Men Kant var av en annen oppfatning. Han mente at Abraham burde ha spurt seg selv om det var riktig å adlyde en befaling han ikke forsto, og som stred mot alt han fant rettferdig og hadde kjært. Abraham burde med andre ord ha tenkt selv. Og han burde ha nektet å adlyde selv Gud hvis han kom til at befalingen var urimelig og rent ut absurd.
Det å adlyde andre, eller å godta deres meninger uten å tenke etter selv om man er enig eller ei, er det Kant kaller heteronomi, som er å følge lover andre har lagd. Men det vi mennesker i stedet bør bestrebe oss på, er autonomi. Som er å følge de lover vi selv lager. Som rasjonelle vesener med fri vilje er vi mennesker nemlig fullt i stand til å formulere våre egne lover og regler for hvordan vi bør handle og leve. Derfor må vi våge å tenke selv.
Fremfør dette resonnementet for klassen, og vektlegg forskjellen mellom heteronomi og autonomi, med utgangspunkt i historien om Abraham og Isak. Still så følgende spørsmål:
- Finnes det noen autoriteter – Gud eller Allah eller en politisk eller ideologisk leder, et idol eller et forbilde – som bør adlydes absolutt? Gi eksempler på slike autoriteter, dersom du mener at de finnes. Hvorfor skal en slik autoritet adlydes absolutt?
- Kant gjorde den romerske dikteren Horats motto Sapere aude! til sitt eget. Det kan oversettes med Våg å tenke! – og da i betydningen «Ha mot til å bruke din egen forstand uten andres veiledning!». Men hvorfor snakke om å våge å tenke? Er det å tenke selvstendig forbundet med fare? I så fall: Hvorfor det?
- Rett etter andre verdenskrig ble nazistiske krigsforbrytere stilt for retten i Nürnberg av en internasjonalt oppnevnt domstol. Der sa mange av dem til sitt forsvar at de bare hadde fulgt ordre, og at de derfor ikke kunne straffes for det de hadde gjort. Er dette et godt argument? Eller nei? Hvorfor (ikke)?
Grublespørsmål
- Kant mente at fornuften kan fortelle oss hva som er det rette å gjøre. Men hva med følelsenes betydning? Mange, også filosofer, vil si at det er følelsene, og ikke fornuften som får oss til å handle slik vi gjør. Er dette en god innvending mot pliktetikken?
- I Henrik Ibsens skuespill En folkefiende sier hovedpersonen doktor Stockmann at «Sterkest er den som står alene!». Er dette et utsagn av pliktetisk art? Eller har det ikke nødvendigvis noe med pliktetikk å gjøre?
- Må et selvstendig, selvlovgivende (autonomt) menneske alltid gå imot det som er gjengs oppfatning og moral? Eller kan man både være selvlovgivende og si seg enig i den alminnelige mening? Hvordan er det i så fall mulig?
- Kan det tenkes at en som følger sine lyster og tilbøyeligheter blir lykkeligere enn en som bestreber seg på å handle ut fra moralske plikter? Hva er i så fall best: Å bli lykkelig eller å handle moralsk riktig?
- Springer menneskets verdighet ut av vår fornuftsevne, slik Kant hevder, eller ut fra noe mer enn som så? Hva er i så fall dette noe mer?
