Gjelden til fortiden

Et ungt livssyn med gamle røtter

Selv om sekulær humanisme, eller livssynshumanisme, er en ung «-isme» historisk sett, baserer den seg på tankegods som går helt tilbake til antikken. Opp igjennom historien, og da særlig i de siste fire hundre års vest-europeiske historie, har livssynshumanister funnet inspirasjonskilder for å utforme sitt nye og sekulære livssyn. Man har plukket litt herfra og derfra, fortolket det ut fra en samtidig kontekst og satt det sammen til et helhetlig livssyn.

En slik eklektisk holdning er her ingen svakhet, men snarere en styrke. Den har fått livssynshumanister til å gjøre bruk av gode innsikter og nyttige erfaringer fra tidligere tider, og til å vedstå seg sin gjeld til enkelte av disse tiders tenkere. Som ofte var dissidenter og uglesett for sine kontroversielle meninger. Når livssynshumanister bygger videre på deres innsikter, kan de – i likhet med vitenskapelige forskere og naturfilosofer helt tilbake til middelalderen – si at «vi ser lengre enn dem fordi vi står på kjempers skuldre».

Som filosofen Corliss Lamont påpeker i boka Det humanistiske livssyn (Universitetsforlaget, 1988), ville det vært intellektuell arroganse å hevde at sekulær humanisme fullt og helt har oppstått uten å skjele til tidligere tiders tenkere. Det ville også vært feilaktig. I stedet må vi vurdere tidligere tiders ideer ut fra hvor riktige og sanne vi holder dem for å være. Om disse ideene er av eldre eller nyere dato, blir da mindre relevant.

Livssyn utformes gjennom historiens gang

Å utforme et livssyn ved å bygge videre på utvalgte ideer fra tidligere tider, kan kanskje fremstå som en tilfeldig og lite fundamentert fremgangsmåte. Men dette er det eneste vi kan gjøre hvis vi avviser forestillingen om evige, gudegitte sannheter som illusorisk.

Illusjonen om slike evige sannheter, og antakelsen om at et livssyn må bygge på noe så angivelig bunnsolid for å være holdbart og seriøst, er en del av den kristne kulturarven. Som sitter i ryggmargen på de fleste av oss, også på dem som ikke anser seg som spesielt religiøse. Kristendommen (og andre religioner som jødedommen og islam) hevder seg jo å bygge på evige, ahistoriske og gudegitte sannheter. Og det er denne inngrodde forestillingen livssynshumanister utfordrer.

Når vi bygger på historiske erfaringer og tankene til noen skarpe hoder som har levd før oss, inngis vi en ydmyk holdning til både dem og til historien. Da får vi også et mer realistisk syn på hvordan et livssyn faktisk blir til og utvikler seg. Dét skjer nemlig gjennom historiens gang – og da på et vis som verken var planlagt eller forutsett av dem vi kan kalle pionérer eller forløpere for et bestemt livssyn. Dette gjelder også for de religiøse livssyn, selv om de i mindre grad liker å kommunisere denne for dem kanskje brysomme sannhet.

Naturvitenskapens betydning

Ser vi nærmere på røttene til sekulær humanisme, oppdager vi at ikke bare filosofi og historie, men også naturvitenskap (eller naturfilosofi, som man helt fram til opplysningstiden kalte dette) er en sentral inspirasjonskilde. Sekstenhundretallets vitenskapelige revolusjon og syttenhundretallets opplysningstid har da også fått de gjeveste plasser i en livssynshumanismens kanon. Her finnes i rikt monn de ingredienser som livssynshumanister helst er blitt forbundet med, nemlig en vitenskapelig basert tenkemåte og religionskritikk.

At sekulære humanister har vist en vel så stor interesse for naturvitenskap som for de tradisjonelle humanistiske fag, kan virke paradoksalt. Men dette er forståelig med tanke på at det var naturvitenskapen som slo de største sprekker i det kristne verdensbildet, både av makrokosmos (ved å motbevise at jorden er universets sentrum) og av mikrokosmos (ved å godtgjøre at vi mennesker og alle andre arter ikke er skapt én gang for alle av noen guddom, men er fremkommet gjennom en høyst dennesidig evolusjon). Dermed ble det for alvor mulig å formulere et livssyn uten guder og noe etterliv.

Dette er et godt eksempel på hvordan et livssyn utformes i en bestemt historisk sammenheng og blir preget av denne. Selv om renessansehumanismen også er en viktig inspirasjonskilde for livssynshumanister, ved at den satte mennesket – og ikke Gud – i sentrum for sine intellektuelle sysler, kunne man ikke på noe troverdig vis sette mennesket i sentrum i en gudløs verden før naturvitenskapen åpnet opp for et slikt nytt verdensbilde.

En naturvitenskapelig basert religionskritikk

Også naturvitenskapenes sterke fremgang og imponerende resultater, som ikke minst førte til den industrielle revolusjon utover på attenhundretallet, nøret opp om sekulær humanisme. Auguste Comtes positivisme, der metafysikk og teologi skulle erstattes av det «positivt gitte» som kunne verifiseres empirisk eller matematisk og logisk, ble derfor enda en viktig inspirasjonskilde for en gryende livssynshumanisme. Da ble det også nærliggende å knytte en vitenskapelig tenkemåte til religionskritikk.

Denne koblingen ble ytterligere forsterket av polemikken mellom kirken og dem som forsvarte Charles Darwins evolusjonsteori – som er enda en inspirasjonskilde for sekulær humanisme. Den bitre polemikken fikk kirken til å fremstå som vitenskapsfiendtlig, siden den kategorisk avviste en ny og banebrytende vitenskapelig teori. Sammen med den utbredte forestillingen om en mørk og trangsynt middelalder som følge av kirkens åndelige overherredømme, og pavekirkens prosess mot Galileo fordi han beskrev den kopernikanske modellen av solsystemet, oppsto forestillingen om en dyp og uforsonlig konflikt mellom tro og viten.

Noen seiglivete myter

Nå er vi inne på inspirasjonskilder av et tvilsomt slag, siden det her er snakk om seiglivede myter som ikke ble avlivet før i vår egen tid. På midten av attenhundretallet knesatte nemlig noen innflytelsesrike historikere en heller tendensiøs oppfatning av middelalderen som en mørk og bakstreversk tid, i sterk kontrast til renessansen, som ble fremstilt som en lysende tid da man gjenopplivet antikkens filosofi og vitenskap og menneskesyn. Denne oppfatningen har fått prege såvel skolens lærebøker som en sekulærhumanistisk historieforståelse.

Et nærmere og mer nøkternt historiefaglig blikk på middelalderen og renessansen har imidlertid vist at dette er en sannhet med store modifikasjoner. Det er ikke minst blitt godtgjort at kirken helt siden middelalderen var tilhenger av naturvitenskap, prosessen mot Galileo og motstanden mot evolusjonsteorien til tross.

Dette må et sannhetssøkende livssyn som livssynshumanismen ta ad notam – særlig når man ynder å si til sine motstandere at «Du kan ha dine egne meninger, men ikke dine egne fakta». Om man da som regel appellerer til en naturvitenskapelig basert rasjonalitet i møte med dem som tror på alskens overnaturlige fenomener eller kvasivitenskaper eller konspirasjonsteorier, så gjelder denne høyst betimelige regelen like mye for humanistiske fag som historie, innbefattet idéhistorie og vitenskapshistorie.

Vel er «fakta» ikke helt det samme i humaniora som i naturvitenskap, ved at fortolkning spiller en langt større rolle i humaniora. Men også her kan vi skille mellom kjensgjerninger og meninger eller fortolkninger, bare vi har et tilstrekkelig grep om disse fagområdenes metodologi.

Litt myteknusing i egne rekker svekker ikke sekulær humanisme, siden den ikke trenger slike myter. For eksempel gjør ikke dette renessansen mindre relevant som inspirasjonskilde, siden det her er nok av verdifullt tankegods å ta av, selv om man gir avkall på den feilaktige forestillingen om en renessansens uforsonlige kamp mellom tro og viten. Livssynshumanister klarer seg fint uten slike fiendebilder av såvel kirken som av kristendommen.

På parti med tidsånden

Nå som vi lever i en tid der ingen lenger bestrider den kopernikanske modellen (der jorden går rundt sola og ikke omvendt), og der evolusjonslæren er blitt så godt bekreftet at også kirken (både den katolske og protestantiske) har akseptert den, kan livssynshumanister fokusere langt mer på de humanistiske vitenskaper enn tidligere.

Når livssynshumanismen i tillegg har hatt tidsånden på sin side i de siste femti til hundre årene, ved at kristendommen har fått stadig mindre grep om folk flests dagligliv her til lands og i den øvrige vestlige verden, trenger heller ikke religionskritikken å være like fremtredende som før. Da er det blitt rom for å kalle seg livssynshumanist uten å være særlig opptatt av religion. For dem som er vokst opp i en familie og i et miljø der religion ikke er viktig, holder det fint å undre seg over tilværelsen og meningen med det hele, uten å måtte trekke noen guddom inn i bildet.

Livssynshumanismens barndom kan sies å være tilbakelagt, nå som ikke-troende mennesker blir akseptert – iallfall her til lands – på et helt annet vis enn for femti–seksti år siden, da ateister og agnostikere ble uglesett og «fritenker» var et skjellsord. Fra å ha vært et livssyn for en liten, avvikende minoritet er sekulær humanisme i ferd med å bli «mainstream».

Dermed fordres et annet fokus, der polemikk mot kristne og andre religiøse i mange tilfeller kan erstattes med dialog – nettopp fordi livssynshumanister og religiøse nå kan møtes på like fot. I tillegg må livssynshumanister ta vår tids nye utfordringer, slik som faren for global oppvarming, på alvor. Både her og på andre områder er sekulær humanisme i stadig utvikling. Slik må det være for et ungt og livskraftig livssyn.