Evolusjonslæren

Da naturen fremsto som et gudsbevis   

Fram til 1859 var tanken om en artenes evolusjon heller perifer, og ansett som merkverdig og høyst usannsynlig. Allerede i antikkens Hellas ble denne tanken luftet, uten at man fikk tiltro til den. For fantes det noen klare indikasjoner på at en evolusjon hadde funnet sted? Egentlig ikke. Og, minst like viktig: Hvorfor skulle artene ha utviklet seg – ja, hva skulle poenget med en evolusjon være? Når man ikke fant noen gode svar på dette helt sentrale spørsmålet, syntes forestillingen om en evolusjon å være et fantasifoster som stred mot all sunn fornuft.

Det var derfor ikke særlig kontroversielt å hevde, slik kristendommen (og jødedommen) gjorde, at Gud har skapt mennesket og alt annet levende én gang for alle. Og at artene er uforanderlige. Denne oppfatningen var blitt så rotfestet i den vestlige kultur at heller ikke opplysningstidens tenkere utfordret den, enda så anti-kirkelige de var. På dette punktet sa de seg enige med teologene: Verden og alt som er i den, måtte ha blitt skapt av en høyere intelligens, selv om denne ikke nødvendigvis var den kristne Gud (eller Jahve).

Til grunn for et slikt klippefast grunnsyn lå det som kalles gudsbeviset ut fra design. Dette var godt kjent i middelalderens teologi, og fikk et oppsving tidlig på attenhundretallet, da teologen William Paley utga en bok der naturen ble fremstilt som et eneste stort gudsbevis. Finner vi ei klokke ute i naturen, skrev han, vil vi straks forstå at den må ha vært lagd av noen, nemlig en urmaker. For en så sinnrik innretning som ei klokke kan ikke ha skapt seg selv. Eller ha blitt til ved en tilfeldighet. På et tilsvarende vis må vi mennesker og alt annet levende, som er enda mer sinnrikt lagd enn ei klokke, ha blitt skapt av noen – av en himmelsk urmaker.

Paley var vel bevandret i den nye vitenskapen om det levende, kalt biologi, og underbygde sitt poeng med en rekke eksempler som virket svært overbevisende på datidens lesere. Den kjente evolusjonsbiologen og ateisten Richard Dawkins medgir at også han ville vært enig med Paley, hadde han levd på den tiden. Gudsbeviset ut fra design syntes å samsvare så sterkt med empirisk vitenskap og sunn fornuft at ingen ved sine fulle fem kunne tvile på at vi vitterlig var blitt skapt av en høyere makt – av en himmelsk urmaker. Og da kunne man heller ikke tvile på at en slik høyere makt eksisterte.

Geologiens korreksjon av jordens alder

Men om datidens biologi og botanikk syntes å underbygge troen på en skapergud og på at artene er uforanderlige, trakk en annen ny vitenskap, geologien, i motsatt retning. Ved å granske bergarter og landskapsformasjoner ble geologer stadig mer overbevist om at jordkloden er langt eldre enn seks tusen år – som var det teologene på grunnlag av Bibelen hadde beregnet seg fram til. Også funn av fossiler av sjødyr i fjell som lå langt over havoverflaten, viste at jorden hadde en høy alder, siden det må ha tatt millioner av år for en leirholdig havbunn å forsteine til fjell, som også har hevet seg langt over havnivået.

Kristne geologer forklarte slike funn med gudeskapte naturkatastrofer, slik som syndfloden som omtales i Bibelen. For da kan store endringer skje brått. Men flertallet av geologer kom fram til at naturkatastrofer er mer et unntak enn en regel, og at landskaper i all hovedsak er blitt formet av vær og vind og erosjon – av kontinuerlige prosesser som gir ørsmå, gradvise endringer, og derfor trenger svært lang tid på å forme landskaper til det de nå er blitt.  

Da det ble klart at jorden måtte være mange millioner eller milliarder år gammel, fikk tanken om en artenes evolusjon ny næring. Man fant jo også fossiler av dyr som ikke lenger fantes, men som hadde likhetstrekk med eksisterende arter. I 1815 utga derfor den franske naturforskeren Jean-Baptiste de Lamarck første bind i et større naturhistorisk verk der han fremholdt at artene har utviklet seg over tid.

Men hvorfor har artene utviklet seg? Lamarcks forklaring var at de enkelte individer innenfor en art arver egenskaper som opphavet deres har ervervet. En smed vil i tråd med dette få mer muskuløse barn enn en skredder, fordi smeden i sitt yrkesliv utvikler større muskler enn det skredderen gjør. Men var det hold i en slik forklaring? Mange mente nei, og med god grunn. For den lot seg ikke underbygge empirisk i den grad Lamarck ville ha det til.

Charles Darwin og det naturlige utvalg

Evolusjonsteoriens gjennombrudd kom først i 1859, da den engelske naturforskeren Charles Darwin utga boka Om artenes opprinnelse. Den var et resultat av flere tiårs nitide studier av dyre- og plantearter fra flere kontinenter, og av like mange tiårs fundering over hva som var «motoren» i en artenes evolusjon. Darwin hadde også i yngre år, fra 1831–36, vært med på en jordomseiling med marinefartøyet HMS Beagle, og da, under flere lengre opphold på land, fikk han studert en rekke arter og landskaper som var svært forskjellige fra de europeiske.

Det var under denne fem år lange reisen at Darwin kom fram til at en artenes evolusjon må ha funnet sted. Men hvorfor denne evolusjonen fant sted, fant han først fram til senere, da han var blitt en anerkjent naturforsker. Darwin merket seg at de enkelte individer innenfor hver art, både i plante- og dyreriket, ikke er helt like. Disse ulikhetene gjør individene litt bedre eller dårligere i stand til å tilpasse seg omgivelsene og utholde tilværelsens prøvelser. Siden det er de mest tilpasningsdyktige og attraktive individer som på sikt får flest avkom, vil deres egenskaper arves av stadig flere i en populasjon, mens mindre gunstige egenskaper arves av stadig færre og forsvinner til slutt.

Dermed skjer det en evolusjon – en langsom, gradvis endring av de enkelte arter. Som ikke skyldes at avkom arver egenskaper deres opphav har ervervet, slik Lamarck antok, men at de individer som klarer seg best i kampen for tilværelsen, får spredt sine arveanlegg mer enn hva de mindre tilpasningsdyktige på sikt makter. Dette kalte Darwin det naturlige utvalg, og det er det naturlige utvalg som er «motoren» i evolusjonen.

Det naturlige utvalg henger ikke minst sammen med endringer i det ytre miljøet, som når klimaet blir våtere eller tørrere eller kaldere eller varmere. Og hvis nye fiender introduseres i miljøet, i form av rovdyr eller parasitter. Da vil individer som før klarte seg best, kanskje miste den fordelen de hadde, og omvendt.

I tillegg spiller geografisk isolasjon en nøkkelrolle for danningen av nye arter. Dette fikk Darwin et hint om da han under sin jordomseiling studerte finker på Galapagos-øyene. Hver av Galapagos-øyene har sin egen finkeart, og Darwin antok at øygruppen først var blitt kolonisert av én eneste finkeart, som så – fordi øyene ligger såpass langt fra hverandre at finker sjelden flyr fra øy til øy – utviklet seg til egne arter, tilpasset miljøet og vegetasjonen på øya de slo seg ned på. Som varierte en del fra øy til øy. Senere forskning har gitt Darwin rett: Geografisk isolasjon er vitterlig en hovedgrunn til at nye arter oppstår.

Gud blir overflødig

Charles Darwins evolusjonsteori motsier gudsbeviset ut fra design ved å godtgjøre at ingen arter er blitt skapt av noen, men har utviklet seg fra andre livsformer, helt tilbake til klodens første, éncellede organismer. Dermed gjøres Gud overflødig, siden en slik utenomjordisk faktor ikke trengs for å forklare livets utvikling her på kloden. Den tid var forbi da Gud vant på walkover i dette sentrale anliggendet, fordi ingen kom opp med noen god alternativ forklaring. Nå måtte Gud se seg slått av en outsider som ingen fram til da hadde levnet en sjanse.

Det er dette filosofen Daniel C. Dennett og andre har kalt Darwins farlige idé. Som også innebærer at evolusjonen ikke har noe forutbestemt mål, som å frembringe mennesket. Livets utvikling her på jorden har langt på vei vært et tilfeldighetenes spill der det meste kunne ha gått annerledes. Skulle evolusjonen ha startet på nytt, er det svært usannsynlig at vi mennesker – eller noen av de andre artene vi kjenner til – hadde oppstått enda en gang.

Evolusjonsteorien fratar derved mennesket den særstilling som Gud ifølge Bibelen har gitt oss. Vi er ikke hevet over dyrene, men er en dyreart i nær slekt med apene, og i fjernere slekt med andre dyr og alt annet levende. Dette var nye innsikter, fremført av en høyt ansett naturforsker med et vell av empirisk belegg, som ikke uten videre kunne avfeies som virkelighetsfjerne spekulasjoner.

Dermed sto mye på spill for kirkens menn. Både anglikanere, katolikker og protestanter motsatte seg da også Darwins farlige idé med nebb og klør. Darwin, som var en mild og aldrende gentleman, og ikke særlig debattglad, overlot til noen betrodde medarbeidere å forsvare evolusjonsteorien mot kirkens angrep. Dermed tok naturforskeren Thomas Huxley, som var en dyktig polemiker, på seg denne oppgaven.

Huxley, som fikk tilnavnet «Darwins bulldog», slo kraftfullt tilbake ved å fremstille kirken som en vitenskapens fiende. Dét var en sannhet med modifikasjoner, siden kirken fram til da hadde vært for naturvitenskap. Men Darwins farlige idé hadde fått kirkens menn til å glemme dette, slik at de nå rakket ned på en av de største og viktigste naturvitenskapelige innsikter noensinne.

Syntesen mellom evolusjonsteori og genetikk

Siden 1859 er Darwins farlige idé blitt bekreftet til overmål av biologisk og genetisk forskning. De ukjente X-er som Darwin medga at hans evolusjonsteori hadde – det gjaldt særlig spørsmålet om hva arvestoffet er for noe – er senere blitt funnet, og teorien er blitt finjustert på en rekke punkter. Mens det ikke har dukket opp noen empiriske funn eller annet som har motbevist den. Vi har nå like liten grunn til å tvile på evolusjonsteoriens gyldighet som til å tvile på at jorden går rundt sola, og ikke omvendt.

Allerede i årene rundt 1860 forsket den østerrikske munken Gregor Mendel seg fram til en arvelære, basert på forsøk med krysning av erteblomster, som Darwin kunne hatt god bruk for. Men Darwin og Mendel fikk aldri vite om hverandre, og Mendels banebrytende forskning ble ikke kjent i Vest-Europa før i 1900, da nederlandske og tyske biologer gjenoppdaget den.

Dette ga opphavet til genetikken, som først ble ansett som en konkurrent til evolusjonslæren, helt til man på 1930-tallet innså at det ikke er noe motsetningsforhold her. Da oppsto den store syntesen mellom evolusjonsteori og genetikk som ble befestet ved oppdagelsen av DNA-molekylets oppbygning i 1953. Siden den tid har man kunnet kartlegge slektskapet mellom de ulike arter, også de utdødde, i stor detalj.

Darwinisme og humanisme

Livssynshumanister verdsetter Darwins evolusjonsteori som det store naturvitenskapelige gjennombruddet som detroniserte gudsbeviset ut fra design, og dermed banet veien for et naturalistisk syn på menneskets opprinnelse. Dette innebærer ikke at alle sider ved den menneskelige tilværelse, som de kulturelle og historiske og tankemessige, gis en naturalistisk forklaring. Dét ville vært reduksjonistisk på et vis som livssynshumanister distanserer seg fra. Kulturer og historieforløp og tenkning har sin egen dynamikk som ikke i ett og alt kan reduseres til biologi eller evolusjonspsykologi, selv om det er frembrakt av en art som begynte sin tilværelse som et flokkdyr på de afrikanske savanner.

I tillegg til å tilbakevise gudsbeviset om design slo Darwin hull på forestillingen om at naturen preges av en guddommelig harmoni eller er viselig innrettet, slik kristne teologer ville ha det til. Gjennom sine studier av naturens dyreliv fant han det vanskelig å tro at en god gud står bak det han da fikk se. For ville en god gud ha skapt snylteveps som legger egg i larver, som så blir spist levende av avkommet som klekkes ut? Eller ha skapt kattens lek med musa, der katten ikke bryr seg det minste om den skrekk og smerte musa da må føle? Naturen er full av grusomhet, og slett ikke bare vakker og storslått og harmonisk. Et slikt usentimentalt natursyn er noe som livssynshumanister deler.

Darwin gjorde i tråd med dette aldri naturen til noe moralsk forbilde. Han sa aldri at noe er moralsk riktig å gjøre fordi det er naturlig. Tvert imot bifalt han kulturelle tiltak som motvirker de grusomheter vi mennesker er naturlig disponert for å gjøre mot hverandre. Selv om han ikke forsøkte seg som moralfilosof, men holdt seg til det naturvitenskapelige domenet, kom han med noen spredte ytringer som at «Hvis våre fattiges elendighet ikke forårsakes av naturens lover, men av våre samfunnsinstitusjoner, er vår synd stor».

Noen misforståtte former for «darwinisme»

Forestillingen om at «darwinisme» er å ville gjøre naturens lover til samfunnets lover, er derfor en stor misforståelse. Den såkalte sosialdarwinismen, som oppsto på slutten av attenhundretallet, gjorde nettopp det i form av overforenklede, sjablongmessige oppfatninger av typen «survival of the fittest» – noe som innebærer at samfunnets sterke individer skal få utfolde seg fritt mens man lar de svake gå under, siden dette angivelig er naturens jernlov. Da handler det ikke lenger om naturvitenskap, men om en politisk ideologi som tar naturvitenskap til inntekt for en uregulert kapitalisme uten sosialt sikkerhetsnett. Noe slikt ville Darwin aldri ha bifalt, både av etiske grunner og fordi dette er misbruk av naturvitenskap. Også vår tids evolusjonsbiologer avviser sosialdarwinismen som uvitenskapelig.

En annen misforstått form for «darwinisme» er de utslag av «rasehygiene» man så i en rekke vestlige land, deriblant Norge, fram til andre verdenskrig. Det å ville sterilisere antatt mindreverdige individer for å holde befolkningen eller «rasen» sunn og sterk i en tid da velferdsstaten lot de svake og mindreverdige overleve, er en forkvaklet politisk forestilling som ikke har noe med seriøs naturvitenskap å gjøre. Sammen med sosialdarwinismen er rasehygienen blitt behørig plassert på historiens skraphaug.

Like fullt hefter noe av dette avleggse og helt klart anti-humanistiske tankegodset fortsatt ved betegnelsen «darwinisme», som i dagligtalen brukes i betydningen «den sterkestes rett». Derfor kan også livssynshumanister ha en viss berøringsangst overfor Darwins evolusjonsteori. Da gjelder det å fastholde Darwins egen holdning som privatperson og samfunnsborger, som er at vi mennesker kan motvirke naturens gang ved å forstå de lovmessigheter som her gjelder. Og at dette må skje ved å lage et samfunn basert på etiske prinsipper som nettopp ikke følger naturens lover.

Det er dette, og ikke sosialdarwinismen, som er humanisme. I den korte tiden av klodens historie der mennesket har eksistert, har vår art da også klart å løfte seg opp fra en tilværelse som blott og bart naturvesener til å bli mennesker i en sivilisert, humanistisk forstand.