Kan vitenskap motsi sunn fornuft?
OPP GJENNOM HISTORIEN har viktige naturvitenskapelige funn gått imot det man holdt for sunn fornuft. At jorden er rund og ikke flat, at jorden går rundt sola og ikke omvendt, og at vi mennesker ikke er blitt skapt av noen, men er fremkommet gjennom en evolusjon, er eksempler på dette. Men er det da vitenskapen eller den sunne fornuft det er noe galt med?
Common sense er ikke så vanlig.
Voltaire
Vanetenkning gir et overflatisk inntrykk av å ha rett, og fører til sterke protester på tradisjonens vegne. Men bråket avtar, for tiden omvender flere enn fornuften.
Thomas Paine
Folkevettet er ikke alltid sunt
I Ludvig Holbergs skuespill Erasmus Montanus (1723) sjokkerer bondesønnen Rasmus Berg alle i bygda når han etter en tid som student i København vender hjem og sier at jorden er rund. For de enkle, uskolerte bøndene er dette en vill påstand, siden alle kan se med det blotte øyet at jorden er flat som ei pannekake. Følgelig må slekt og naboer gå sammen om å banke litt sunt vett inn i den arme Rasmus, så han blir kvitt denne nymotens, vitenskapelige vranglæren.
Innsikten om at jorden er rund og ikke flat, er bare ett eksempel på at naturvitenskapelige, empirisk baserte funn kan gå på tvers av alminnelig sunt folkevett. I slike tilfeller blir vitenskap til noe truende som må holdes nede. Derfor har naturforskere til tider levd farlig, og har måttet utvise et stort mot for å fremsette nye og kontroversielle funn.
Nå var ikke innsikten om at jorden er rund ny på Holbergs tid. Allerede Pythagoras hadde hevdet dette fem hundre år før vår tidsregning, og tre hundre år senere påviste geografen, matematikeren og astronomen Eratosthenes matematisk at det vitterlig forholder seg slik.
Eratosthenes kom nemlig over et skrift der det sto at sola på et bestemt sted, i Syene i Aswan, sto så høyt på himmelen ved sommersolverv at en stolpe ikke kastet skygge. Men i Alexandria, der Eratosthenes holdt til, kastet en stolpe vitterlig litt skygge ved sommersolverv. Og da kunne ikke sola stå like høyt på himmelen i Alexandria som i Syene ved sommersolverv. Ergo måtte jordoverflaten være svakt krummet, og ikke flat, slik den tilsynelatende er.
Etter å ha fått gjennomført nøyaktige målinger av skyggers lengde i Alexandria og i Syene på samme tidspunkt, sammenholdt Eratosthenes disse med avstanden mellom de to stedene og beregnet på dette grunnlaget jordens omkrets til drøyt 39 000 kilometer. Her bommet han bare med to prosent, siden jorden ifølge moderne målemetoder har en omkrets på drøyt 40 000 kilometer (over polene).
En tilsynelatende motsetning
Går vi inn i Eratosthenes’ resonnement og beregninger i stedet for å avfeie hans konklusjon som tøv, ser vi at den samsvarer med sunn fornuft. Motsetningen mellom visse vitenskapelige funn og sunn fornuft er derfor bare tilsynelatende.
Ved nærmere ettersyn er det jo ikke riktig at vi alle med det blotte øyet kan se at jorden er flat, slik bøndene i Rasmus Bergs hjembygd hardnakket hevdet. Dette er i stedet en illusjon, som skyldes at jordens krumning er så svak, sett i menneskelig målestokk, at den tapes av syne. De lærde har da også i mer enn to tusen år skjønt at jorden er rund og ikke flat.
Men med denne nye innsikten meldte nye og besværlig spørsmål seg. For da kan det vel bare være den helt øverste delen av jordkula som er beboelig, siden det bare er der man kan bli værende uten å skli av og falle ut i det store intet, slik man uvilkårlig vil gjøre hvis man beveger seg for langt vekk fra toppen av jordkula?
Uten noen idé om gravitasjonskraften er en slik antakelse høyst betimelig. Og det var først med Isaac Newtons matematiske beregninger på 1680-tallet vi fikk en vitenskapelig holdbar forklaring på det mange hadde sett med egne øyne: at folk og fe ikke noe sted på jordkloden faller ut i det store intet, fordi det uansett hvor man befinner seg oppleves som at man har bakken under seg og himmelen over seg.
Hvorfor får vi ikke bakoversveis?
Et annet prominent eksempel på at en ny vitenskapelig innsikt synes å motsi sunn fornuft, er da den polske astronomen Nikolaus Kopernikus midt på femtenhundretallet forsto at det må være jorden som går rundt sola, og ikke omvendt. Når Kopernikus ikke fikk seg til å publisere sin nye og høyst kontroversielle innsikt før sin død (hans berømte bok Om himmelsirklenes omdreininger ble utgitt posthumt av noen venner), var det mest fordi han fryktet å bli gjort til latter, og ikke bare fordi han kunne pådra seg kirkens vrede.
Kopernikus’ innsikt, som var godt fundert både astronomisk og matematisk, innebærer nemlig at jorden farer rundt sola i høy fart, enda vi opplever å stå bom stille. Men kan alminnelig sunt folkevett godta noe slikt? Hvorfor kjenner vi for eksempel ikke den minste luftmotstand hvis vi – sammen med jorden selv – beveger oss fortere enn ei kanonkule i en bane rundt sola? Burde vi ikke da hatt konstant bakoversveis? Man skal ha et svært godt empirisk belegg for å kunne få gjennomslag for en så kontraintuitiv tanke.
Når nye fakta gir ny innsikt
Et tredje eksempel på at en ny naturvitenskapelig innsikt syntes å gå på tvers av sunn fornuft, er Charles Darwins evolusjonsteori. Fram til midten av attenhundretallet virket det nærmest ubestridelig at vi mennesker og alt annet levende, og naturen med, må ha vært skapt av noen. Vi og alt annet er jo så sinnrikt innrettet at vi umulig kan ha fremkommet gjennom blinde tilfeldigheter. Selv en opplysningstenker som Voltaire var av denne oppfatningen.
Så viste det seg likevel, ut fra en mengde funn og observasjoner av ulike dyrearter og fossiler og landskapsformasjoner rundt om på kloden, at det faktisk kunne ha skjedd en naturlig evolusjon, der alt og alle gradvis, gjennom mange utviklingstrinn, ble til, uten at noen himmelsk urmaker hadde medvirket. Når jorden viste seg å være langt eldre enn tradisjonelt antatt, slik geologene påviste, og når Darwin godtgjorde hva som var evolusjonens «motor», nemlig «det naturlige utvalg», falt brikkene på plass for en ny og revolusjonerende forståelse av jordklodens historie og vår egen opprinnelse.
Aktiviteter
Hvordan vet vi at jorden er rund?
Spør elevene om jorden er flat eller rund. Trolig vil de fleste svare «rund». Spør da: Hvordan vet vi det? Da kan det hende at elevene blir svar skyldig. Og at noen kanskje sier at «Det er noe alle vet, eller har lært». Men dét er jo ikke noe svar på spørsmålet. For er noe sant bare fordi vi har lært det? Ja, er det ikke mer i samsvar med sunn fornuft å hevde at jorden er flat, slik bøndene i Erasmus Montanus gjør? Hvordan kan det være mer i samsvar med sunn fornuft å si at jorden er rund?
Når det nå engang er slik at jorden er rund: Hvordan kan det da ha seg at vi ikke sklir av jordkula når vi kommer for langt ut til sidene, og faller ut i det store intet? Er ikke antakelsen om at jorden er rund uforenlig med det faktum at folk og fe har bakken under seg og himmelen over seg uansett hvor på kloden man befinner seg?
Hvordan vet vi at jorden går rundt sola, og ikke omvendt?
Fortell om Kopernikus’ innsikt om at det er jorden som går rundt sola, og ikke omvendt, slik at det rare – det kontraintuitive – ved Kopernikus’ idé kommer fram. Elevene kan gjerne finne ideen såpass forunderlig at de forstår hvorfor den møtte mye motstand. Hensikten er å få dem til å innse at det heliosentriske verdensbildet ikke er så selvfølgelig som det vi kan få inntrykk av i lærebøker.
Og hvorfor har vi ikke konstant bakoversveis når vi, sammen med jorden, beveger oss fortere enn ei kanonkule i bane rundt sola? La elevene grunne på dette. (Svaret er at også lufta/atmosfæren beveger seg med samme hastighet, siden den ikke møter noen motstand i et lufttomt verdensrom.)
Det elevene også kan grunne på, er: Hva får flinke vitenskapsmenn (og -kvinner) til å si at Kopernikus’ idé er riktig, selv om den synes å motsi sunn fornuft? Her er noen stikkord for å forklare dette (detaljene må søkes i utførlige fremstillinger av astronomiens utvikling på femten- og sekstenhundretallet):
- Stadig mer nøyaktige observasjoner av planetenes bevegelser, som nedtegnes i tabeller alle astronomer har tilgang til (takket være boktrykkerkunsten)
- Påvisning av at disse observasjonene på visse punkter ikke stemmer med grunnantakelsen om at alle planetene, samt sola, går rundt jorden i perfekte sirkler
- Utforming av en justert eller alternativ grunnantakelse som passer bedre med observasjonene (Eksempel: Johannes Kepler erstattet grunnantakelsen om at planetene går i perfekte sirkler med grunnantakelsen om at planetene går i ellipsebaner, der sola er i det ene brennpunktet, fordi denne passer mye bedre med observasjonene)
- Det tankeøkonomiske prinsippet om at den enkleste modellen/forklaringen er den beste, gitt at den forklarer like mye som mer kompliserte forklaringer. Et høyst relevant eksempel her er Tycho Brahes modell, der alle planetene unntatt jorden og månen går rundt sola, mens sola og de øvrige planetene går rundt jorden, er mer komplisert enn Kopernikus’ heliosentriske modell, og passer dessuten dårligere med astronomiske observasjoner.
Grublespørsmål
- Hvor mye kan vi stole på vår sunne fornuft når vi har sett at vitenskapelige innsikter kan gå på tvers av denne? Kan vår sunne fornuft bedra oss like mye som våre sanser kan bedra oss?
- Er det en foruroligende tanke at vitenskap kan komme til å motsi det vi holder for å være sunn fornuft? Eller er dette noe vi godt kan leve med?
- Hvorfor kan noen oppfatte en ny vitenskapelig innsikt som en trussel? Hvorfor finnes det folk som ikke ønsker en slik ny innsikt velkommen, men som i stedet benekter den på det kraftigste?
- Hadde vi mennesker klart oss helt greit ved å leve i såkalt lykkelig uvitenhet, uten de til dels foruroligende innsikter vitenskapen har frembrakt? Eller ville slik uvitenhet ikke ha vært lykkelig, men i stedet ha voldt oss mye besvær?
- Er vi mennesker såpass vitebegjærlige at vi i lengden ikke hadde kunnet unngå å drive med vitenskap?
