Kristen tro
TRO ER ET ORD vi bruker mye i hverdagen, men som vi sjelden reflekterer særlig over. Ikke føler vi noe stort behov for en nærmere avklaring av begrepet heller. Men for å komme på sporet av den kristne tro, kan det være en fordel å reflektere litt over hvordan religiøs tro skiller seg fra mer jordnære og dagligdagse former for tro.
Tro er fuglen som føler lyset mens morgenen ennå er mørk.
Rabindranath Tagore
Noen ganger slår livet deg i hodet med en murstein. Ikke mist troen.
Steve Jobs
Tro er å ha tillit til det du ikke kan se. Troens belønning er at du ser det du har tillit til.
St. Augustin
Og det står skrevet…
La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. (Joh 14,1-2)
Gutten som lengtet etter mamma
Alle går vi rundt og tror en masse ting hele tiden. Stort sett uten å være klar over det. Vi tror at det befinner seg et gulv i rommet vi går inn i, eller at vannet vil strømme ut av springen straks vi løfter på kranen. Ikke bare tror vi slike ting, vi er så overbevist om dem at vi ikke ofrer dem en tanke. Ikke før det uventede inntreffer: Det viser seg å ligge planker på gulvet; og vannet har frosset i rørene.
Det vil alltid være knyttet noe usikkerhet til trosforestillinger eller antagelser rett og slett fordi verden er i konstant forandring. Dette innser vi der og da, og vi blir forbløffet: Kan vi egentlig ikke være sikre på selv de mest opplagte ting? Men det tar ikke mange sekundene før vår rutinemessige tillit til verden er gjenopprettet. I neste øyeblikk spaserer vi inn i et annet rom uten å bekymre oss det minste over hva som vil, eller ikke vil, møte oss der. Alt er glemt, for verden går jo videre.
Kristen tro kan ikke sammenlignes med denne typen forestillinger og antagelser. Kristen tro kan nok være en hverdagslig sak, men den er ingen forestilling eller antagelse. Den er bedre beskrevet som en følelse eller stemning – av trygghet og tilhørighet. Tryggheten i troen er det som gir den kristne kraft til å utholde tvilen og smerten i den jordiske tilværelsen.
Se for deg et barn som nettopp har begynt på ny skole. Han sitter taust i det fremmede klasserommet med de fremmede menneskene. Han lengter hjem. Timene snegler seg avgårde. Endelig ringer klokken. Dagen er over. Ute i skolegården ser han mamma stå og vente på ham. Hans kjære mamma! … Kanskje den ro og «varme» som da kommer over gutten kan tjene som metafor for den ro og «varme» som kommer over den som «tror på Gud»?
Kristen tro retter seg i alle fall ikke mot sansenes synlige rike, men mot et usynlig gudsrike hinsides sansenes verden, hinsides livet og eksistensen. Som det står i Bibelen: «For vi vandrer i tro, uten å se» (2 Kor 5,7). Ikke bare tror den kristne at et slikt gudsrike finnes, han tror også på dette gudsriket. Dette kan synes som en unødvendig fordobling: Hvorfor tro på noe som han allerede tror at finnes? Hvis han trodde at det lå en diamant i skuffen, ville han da i tillegg trodd på denne? Selvsagt ikke. Så hvorfor holder det ikke å tro at Gud finnes, hvorfor i tillegg tro på Gud?
Vel, fordi det at Gud (og hans rike) finnes bare er en mer eller mindre rasjonell antagelse eller hypotese, på linje med den mer eller mindre velbegrunnede antagelsen om at det kommer til å bli fint vær imorgen. Og kristen tro baserer seg ikke på hypoteser. Og når den kristne «vandrer i tro, uten å se», gjelder dette ikke bare det øyet kan se, men også det vi med tanken kan innse. Dette er bakgrunnen for Luthers ord om at «fornuften er troens fiende».
Nei, kristen tro baserer seg mer på en følelse eller opplevelse av nærhet og tilhørighet – nettopp en slik som ledsager troen på Gud (og hans rike). Psykologisk er denne beslektet med den følelsen som kom over gutten da han ble så glad og lettet over å se sin mor igjen. Å tro på Gud handler således ikke om å bekrefte at noe usynlig finnes – dette er ikke vitenskap! – men om å gå opp i, gi seg hen til, en opplevelse som allerede er tilstede i den troendes sinn.
Aktiviteter
Samtale om tro
I dette noe tilårskomne, men fremdeles underholdende og relevante klippet ser vi prest Carsten Isachsen (1944-2016) og humorist Rolv («Fleksnes») Wesenlund (1936-2013) i en samtale om kristen tro. Opptak fra NRKs livssynsmagasin «Salig søndag», 1985.
- Wesenlund forteller at han gikk på søndagsskole, og at dette har bidratt til å forme ham som menneske. Han sier: «Gi meg et barn fra det er fire til det er seks, så skal jeg prege det for livet.» Diskuter dette utsagnet.
- Han sier videre at urbane, sekulære mennesker ikke har forstått hvilken kraft som ligger i kristendomsbevegelsen og avholdsbevegelsen, og tilføyer at dette (å ha kjent på denne kraften?) er en del av det å være norsk. Har han rett i det?
- Isachsen vil slutte å bruke tradisjonelle kristne begreper som synd, nåde, frelse og tro. Disse er for intellektuelle. Isteden vil han snakke om liv og død, begreper som alle kan forstå, og som taler mer til følelsene. Hva er egentlig fornuftens plass i religionen?
- Wesenlund siterer Isachsen: «Gode prekener har aldri frelst noen.» Forsøk å gi noen grunner for og imot denne påstanden.
- Kirken er, ifølge Isachsen, for opptatt av moral. Den burde bestrebe seg på å omfavne «ugressmenneskene», dem som lever på livets skyggeside. Er dette synet beslektet med det å vektlegge følelser fremfor fornuft?
- Det er viktigere å leve («være nær menneskene») enn å lære («lese i skriftene»), sier Isachsen. Hva betyr det? At man blir en bedre kristen hvis man ikke kjenner Bibelens ord? Får vi et bedre liv hvis vi slutter å være opptatt av læring? Hadde barn fått et bedre liv uten skole?
- Mennesket er «uhelbredelig religiøst», sier Wesenlund. «Alle må ha noe å tro på.» Så behovet for å tro på noe er en «sykdom» som følger med det å være menneske? Betyr det at også sekulære mennesker tror, men på helt andre ting: politiske systemer, ideologier, etiske teorier mm.?
Frykt og angst
Alle har vært redde en eller annen gang. Noen har også opplevd det som kalles angst.
- Be elevene gi eksempler på situasjoner der det er normalt å være redd, og situasjoner der man kan føle angst. Lag to lister på tavlen.
- Har situasjonene der man er redd for noe til felles? Hva med situasjonene der man føler angst? Har alle situasjonene noe til felles?
Grublespørsmål
Tro og angst
- Kan tro motvirke angst? Må man isåfall tro på noe bestemt? Må man tro på en bestemt måte?
- Er angst et onde selv om den fører til noe godt, dersom den for eksempel får oss til å oppdage nye sider ved oss selv?
- Handler angst mest om tanker eller følelser? Begge deler? Hva med tro?
Tro på meg
- Er det noen forskjell på å si «jeg tror på deg» og «jeg har tro på deg»?
- Hvis man tror på ett enkelt menneske, må man da også ha en tro på hele menneskeheten? Omvendt: Har man tro på enkeltmennesker dersom man har en tro på hele menneskeheten?
- Må man tro på Gud for å tro på menneskeheten? Eller er gudstro uforenlig med en tro på menneskeheten?
I min Fars hus
- Hva kan Jesus ha ment med at det er mange rom i «min Fars hus»? At det er plass til alle? At man blir verdsatt uansett hvordan man er? At Gud er inkluderende?
- Er det lettere å tro på Gud når man antar at han er snill og inkluderende? Eller er det vanskeligere fordi det bidrar til å gjøre Gud mer lik oss mennesker?
