Hvor mye kan vi forme oss selv?
SPØRSMÅLET OM MENNESKET har en fastlagt natur som er skapt én gang for alle, eller om vi er frie til å velge eller forme hvem vi vil være, opptok både renessansehumanister og moderne eksistensialister. Handler menneskets verdighet om å «være vår egen billedhugger», som Pico della Mirandola uttrykte det?
Mennesket er den eneste skapningen som nekter å være den han er.
Albert Camus
Livet handler ikke om å finne seg selv. Livet handler om å skape seg selv.
George Bernhard Shaw
Det selvskapende mennesket
Kan mennesket forme seg selv, og i tilfelle i hvor stor grad? I renessansen oppstod ideen om det selvskapende menneske, en idé som siden den gang har styrket sin posisjon for hver gang sekulariseringen har tatt en ny jafs av kristendommens tradisjonelle forestillinger om en gudeskapt verden.
I skriftet Lovprisning av menneskets verdighet forestiller renessansehumanisten Giovanni Pico della Mirandola (1463—94) seg at Gud sier følgende til Adam, det første mennesket (i norsk oversettelse ved Tore Frost):
Andre skapningers natur er begrenset av lover vi [dvs. Gud] har foreskrevet. Du, derimot, er ikke stengt inne av noen grenser, fordi du må fastsette dem selv med din egen vilje som jeg har nedlagt i din hånd. Jeg har plassert deg som et midtpunkt i verden, slik at du derfra uanstrengt kan se deg omkring og ta stilling til hvordan det står til i verden. Hverken himmelsk eller jordisk, hverken dødelig eller udødelig har vi gjort deg, for at du som din egen billedhugger kan danne deg den skikkelse du selv vil ha. Du skal ha mulighet til å degenerere til lavere former som er dyriske, men du skal også ha makt til ut fra din sjels beslutning å regenerere til de høyere former som er guddommelige.
Giovanni Pico della Mirandolas syn på mennesket som fritt til å forme seg selv har store likhetstrekk med det eksistensialfilosofen Jean-Paul Sartre (1905—80) hevdet 450 år senere: At vi mennesker ikke bare har en fri vilje, men at vi også er nødt til – ja, er dømt til – å måtte velge hva vi skal gjøre, og dermed hvem vi skal være. Her slipper man ikke unna ved å forholde seg passiv. For det å tilsynelatende ikke velge noe, er også et valg.
Sartre var ateist og sa at selv om Gud hadde eksistert, ville ikke dét ha gjort noen forskjell. For også den som tror at det finnes en gud som vil noe med alt og alle, blir nødt til å spørre seg hva denne gudens vilje kan være i hver enkelt situasjon. Og dét lar seg neppe avgjøre utover enhver rimelig tvil. Derfor blir også den som vil følge en Guds vilje, nødt til å velge selv hva han/hun helt konkret skal gjøre. Og hva slags person han/hun skal være.
Har vi mennesker i stedet en fastlagt natur?
Sartre avviste dermed den tradisjonelle forestillingen om at vi mennesker har en fysisk og mental natur som er fastlagt én gang for alle. Det er ikke slik som Bibelen hevder, at Gud skapte mennesket med en uforanderlig natur. Derfor har ikke en kristen forfatter som Sigrid Undset rett når hun skriver at: «Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres, og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager».
For Sartre og hans livsledersager Simone de Beauvoir (1908–86) var forestillingen om en fastlagt menneskets natur ikke noe annet enn ideologi. Herskende samfunnsklasser har til alle tider fremstilt sine egne normer og verdier som noe helt naturlig, og i pakt med en angivelig menneskets natur. Av denne grunn beskrev Simone de Beauvoir kvinnen som «det annet kjønn». Hun mente at det man i samtidens franske samfunn anså som naturlig kvinnelig, var sosiale og historisk oppståtte normer. Som dessuten var utformet på menns premisser. Derfor hevdet de Beauvoir at: Man fødes ikke som kvinne, det er noe man blir.
Aktiviteter
Er vi mennesker vår egen billedhugger?
Les opp sitatet fra Lovprisning av menneskets verdighet. Be så elevene diskutere diskutere følgende spørsmål:
- Er vi mennesker vår egen billedhugger, slik at vi kan gi oss den skikkelse vi selv vil ha? Hva innebærer i så fall dette?
- Har vi mennesker en så fri vilje at vi er i stand til å forme oss selv slik vi vil? Eller er hver og én av oss så mye styrt av naturgitte drifter og impulser, og av sosialt press og andres forventninger, at vi ikke makter å forme oss selv i særlig grad, selv om vi prøver?
- Er det fint, eller snarere litt skremmende, hvis vi alltid er nødt til å velge hvem vi skal være?
- Er det kanskje heller slik at vi mennesker har en uforanderlige natur som gjør at vi ikke kan forme oss selv i særlig grad? Hvordan er i så fall denne vår uforanderlige natur?
- Hvis vi mennesker har en uforanderlig natur, hvordan kan det da ha seg at hvert enkelt menneske er forskjellig fra andre mennesker? Og at forskjellene enkeltmennesker imellom er til dels svært store?
Velger vi å bli den vi er?
Presenter Sartres tanke om at vi er dømt til å velge oss selv. Be så elevene skrive ned en kort historie om en gang de valgte noe som var viktig for dem, og som har vært med på å gjøre dem til den de er. La de elevene som vil, framsi sin historie for klassen. Diskutér hver av disse historiene. Sørg for at det blir klart
- når i historien valget skjedde,
- hva valget helt presist gikk ut på, og
- hva valget førte til.
Her er noen eksempler på korte historier om betydningen av å ta valg, som læreren kan starte med for å hjelpe elevene i gang:
Per (15): Jeg begynte å skate for tre år siden, og syntes det var så gøy at jeg holdt på med det så ofte jeg kunne, og nå ser på meg selv som en skater.
Helene (13): Før var jeg veldig sjenert, men så bestemte jeg meg for å rekke opp hånden i timen hvis jeg syntes jeg hadde noe å si. Det var fælt og skummelt til å begynne med, men nå synes jeg det er greit, og er ikke så veldig sjenert lenger.
Ida (14): Jeg så en gang ei jente i parallellklassen komme ut av dagligvarebutikken like ved der jeg bor, og lurte på om jeg skulle si hei. Jeg kjente henne ikke, men bestemte meg brått for å gjøre det, og så kom vi i prat. Siden er vi blitt bestevenninner.
Grublespørsmål
- Hvis mennesket ikke har noen natur, kan vel hver og én av oss bli formet akkurat slik våre foreldre eller lærere eller staten vil? Eller nei? Hvis nei: Hvorfor ikke?
- Gjør nødvendigheten av å velge seg selv det etisk riktig å kritisere sosiale normer som begrenser kvinners og andres mulighet til å velge seg selv? Hvorfor (ikke)?
- Må vi gjøre opprør mot sosiale normer for å kunne velge oss selv? Eller kan vi BÅDE følge sosiale normer OG velge oss selv?
- Kan vi velge oss selv uten å bry oss om hvilke sosiale normer vi følger? Eller fordres det at vi blir oss disse sosiale normene bevisst og tar stilling til dem?
- Kan vi skjelne mellom hva som er sosiale og historisk oppståtte normer, og hva som måtte være en menneskets natur? Hvordan gjør vi i så fall det? Eller lar det seg ikke gjøre å trekke noe slikt skille?
