For å få mest mulig ut av aktivitetene og spørsmålene på Filosofiiskolen.no, bør du gjøre deg kjent med filosofisk samtalemetode.
Close Gå til Metode

Human-Etisk forbunds første seksti år

I LØPET AV SINE første seksti år har Human-Etisk Forbund gått fra å være en engere krets av dannede akademikere til å bli en godt etablert livssynsorganisasjon. Kampanjene på sytti- og åttitallet for å få folk uten kristentro til å melde seg ut av statskirken ga mange nye medlemmer, og målet om reell tros- og livssynsfrihet i en sekulær stat virker ikke lenger så utopisk som i stiftelsesåret 1956.

Human-Etisk forbund (HEF) ble stiftet 9. april 1956. På stiftelsesmøtet i Venstres hus i Oslo var møtesalen fullsatt, og pressen viet begivenheten stor interesse. Særlig Dagbladet stilte seg positivt til det nye, religionskritiske forbundet, mens den kristne riksavisa Vårt Land omtalte stiftelsen som «Det store feilgrepet», og som en ny 9. april-okkupasjon: Om HEF skulle lykkes, ville det føre til mørke og fortapelse, og til at demokratiet ville falle.

For som en av kristenfolkets lederskikkelser (Tormod Vågen) hevdet, var det ingen tvil om at demokratiet trenger en sterk og sunn moral forankret i kristendommen. Å arbeide for en moral uten kristent grunnlag, slik HEF ville, var derfor «halsløs gjerning».

Sekulære humanister må aktiviseres

HEFs primus motor og nyvalgte leder, biologiprofessoren Kristian Horn, fremholdt på sin side at når 90 % av den norske befolkningen var medlem i statskirken, var dette et hykleri i stort format. Avkristningen var allerede en langt fremskreden prosess i det norske samfunnet, der avstanden mellom offisiell kristendom og borgernes faktiske hengivelse til denne var blitt stor. Horn antok at sekulære humanister fantes i stor skala, uten at de ennå var klar over det. Det de manglet, var en aktivisering av livssynet de egentlig hadde.

Kristian Horn og Vårt land var i de minste enige i at hovedmotsetningen gikk mellom et menneskesentrert og et gudesentrert livssyn. Horn påpekte at det vesentlige ikke var å skille stat og kirke for enhver pris, men å gjøre den norske staten i stand til å stå på egne ben, ved å bli en sekulær stat.

Stiftelsen av HEF ble etterfulgt av et diskusjonsmøte i Det norske studentersamfund fem dager senere, der temaet var «Human etikk eller kristent livssyn?». Interessen var så stor at flere hundre ikke slapp inn i den overfylte Studentkroa. Innlederne var psykiateren Gabriel Langfeldt, som var en av HEFs stiftere, og teologiprofessor Per Lønning og pater Hallvard Rieber-Mohn. I debatten, som ble behørig referert i hovedstadsavisene, fikk Langfeldt anerkjennelse for sin «klare og redelige utfordring», som Lønning formulerte det. Dette betød en del for HEFs omdømme.

Debattantene var enige om at nestekjærligheten er et felles tankegods, og at kristendommen ikke har noe monopol på moralen. Langfeldt betonte at HEF skulle arbeide for å utvikle en høyverdig moral med det formål å tjene menneskene i det jordiske liv, og ikke som noen forberedelse til et etterliv.

Den vanskelige hverdagen

Om interessen rundt stiftelsen av HEF og det etterfølgende debattmøtet var stor, ble hverdagen vanskelig for det nystartede forbundet. Medlemsvervingen gikk tregt, til tross for all oppmerksomheten. HEF hadde bare fått 400 medlemmer i stiftelsesåret.

Her snakket man om «det human-etiske organisasjonsparadoks» – som går ut på at nettopp den toleranse og mangel på fanatisme som får folk til å støtte rasjonell tenkning, gjør det vanskelig å mobilisere dem til felles innsats for deres eget livssyn. Det samme hadde Rational Press Association i England erfart, der den berømte filosofen Bertrand Russell var president fra 1955 til sin død i 1970.

Fra starten av hadde ikke HEF råd til å leie noe eget kontor. Formannen tok seg av løpende oppgaver hjemmefra, der kontorutstyret ble oppbevart i et tidligere hønsehus. Medlemstallet holdt seg lavt, også etter at HEF hadde arrangert den internasjonale humanist-organisasjonen IHEUs verdenskongress i Oslo i 1962. Selv om kongressen ble en suksess og et pr-løft for HEF (den fikk riktignok større oppmerksomhet i Time Magazine enn i norsk presse), steg ikke medlemstallet til mer enn ca. 500. Bidrag fra velstående medlemmer var helt avgjørende i denne tiden.

Betydningen av borgerlig konfirmasjon

Det som holdt motet oppe, var nok først og fremst festforestillingene for borgerlig konfirmasjon som ble holdt i Oslo rådhus hver vår (og etterhvert også høst). At Oslos ordfører Brynjulf Bull, som hadde tilhørt arbeiderbevegelses radikale fløy og var positivt innstilt til HEF, stilte rådhuset til disposisjon for borgerlig konfirmasjon, bidro til å grunnfeste denne som en institusjon.

Borgerlig konfirmasjon var allerede blitt lansert i 1951, med Kristian Horn som initiativtaker. Da HEF ble stiftet, la arbeidet med denne beslag på mesteparten av forbundets administrative kapasitet. I 1966 bevilget Oslo kommune et årlig tilskudd på kr 15 000 for gjennomføring av kursene i etikk til borgerlig konfirmasjon, og dette utgjorde halvparten av forbundets inntekter. Dermed fikk HEF et preg av å være en seremoni-leverandør med offentlig støtte, noe som ikke var forbundsledelsen imot.

En livssynspolitisk lobbyist

Utover på 1960-tallet var HEF en aktiv lobbyist på det livssynspolitiske området. HEF kritiserte ikke minst den rådende praksis i skoleverket, der kristendomsundervisningen ofte var forkynnende, og ikke bare en innføring i den luthersk-evangeliske religion. Men religiøs omvendelse skulle ikke være kristendomsundervisningens mål. Tvert imot burde skolen frigjøres fra grunnlovens konfesjonsbinding.

HEF formulerte i tråd med dette målsettingen om en sekulær skole, der rådende praksis burde være tuftet på livssynsfrihet. Etikkundervisningen måtte derfor gjøres uavhengig av religionsundervisningen.

Dette fikk en profilert Høyre-politiker (Philip Rønneberg) til å si at «Det politiske parti som i Norge i dag går inn for HEFs krav, vil begå politisk harakiri». De politiske partiene var pragmatiske og opportunistiske i livssynssaker. Også Arbeiderpartiet anså en «romslig statskirkeordning» som det eneste gangbare, siden alternativet var en mer frikirkelig basert religionsundervisning som fremmet en strengere og mer rigid form for kristendom.

Kristian Horn fremholdt like fullt at staten måtte kjenne sitt ansvar ved å opprette professorstillinger for å utarbeide et undervisningsopplegg for et konfesjonsfritt etikkfag i skolen. Mens filologen Johan Hovstad, som hadde vært med i HEFs ledertroika helt fra starten av, så på statskirken som den beste forsikring mot religiøst kaos og barbari, der fanatiske og kulturfiendtlige mørkemenn ville få overtaket. Man hadde ikke glemt at Hamar-biskopen Kristian Schjelderup satte indremisjonshøvdingen Ole Hallesby på plass etter dennes beryktede helvetespreken i radioen i 1953.

Fra «ymist anna» til et forbund å regne med

I 1969 vedtok Stortinget Lov om trudomssamfunn og ymist anna, der HEF helt klart var i kategorien «ymist anna». Loven ga registrerte trossamfunn rett til offentlig støtte på lik linje med utgiftene til statskirken, etter antall medlemmer i trossamfunnet. Men tilskuddene skulle gå til religiøse formål. HEF fremholdt derfor at religionsfrihet også må omfatte livssynsfrihet.

To år tidligere hadde Stortinget også vedtatt en lov om fødselsmeldinger, der alle som ønsket det, kunne få sivil fødselsattest fra Folkeregisteret. Dette var ifølge Kristian Horn et «genialt trekk» som han ga daværende justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer æren for. Et annet lyspunkt var retten til borgerlig begravelse, som ble fastsatt i en lovendring av 1969.

Selv om HEF i pionértiden og gjennom hele 1960-tallet møtte liten forståelse i samfunnet for sine synspunkter, ga forbundets vedvarende lobbyvirksomhet i maktens korridorer resultater. HEF-ledelsens vektlegging av saklig argumentasjon, gjerne i samarbeid med akademisk ekspertise på det aktuelle området, gjorde inntrykk. Etter hvert fikk HEF status som høringsinstans for visse offentlige utredninger og lovforslag på livssynspolitikkens område.

En skjellsettende aksjon

For at HEF skulle bli til noe mer enn høringsinstans man aller nådigst lyttet til ved enkelte anledninger, måtte medlemstallet økes radikalt. Et forbund med mindre enn tusen medlemmer hadde ikke den tyngde som måtte til for å oppnå den innflytelse man ønsket. Dette skulle endre seg utover på 1970-tallet, da nye krefter kom til og fikk gjennomslag for en mer ungdommelig og aktivistisk stil.

Startskuddet for denne utviklingen kom vinteren 1970, da en rekke studenter i Trondheim tok initiativ til en aksjon for utmelding av statskirken. De gikk ut med en helsides annonse i Dagbladet med tittelen MELD DEG UT AV STATSKIRKEN, der de appellerte til alle dem som ikke ekte og redelig hørte hjemme i Den norske kirke om å nekte å bli tatt til inntekt for dogmer og systemer de ikke trodde på. Et utmeldingsskjema kunne klippes ut av annonsen og sendes til nærmeste prestekontor. Annonsen var underskrevet og betalt av 90 personer, derav flere kjente kulturpersonligheter.

Denne såkalte Trondheimsaksjonen skapte mye blest og var initiert av krefter utenfor HEF. Aksjonistene betraktet nemlig HEF som en slags hemmelig selskapsklubb for akademiske særlinger i hovedstaden. HEF hadde da også fått et borgerlig og alderdommelig preg, der det var greit å ha nyttårsfest i Shippingklubben, men ikke greit å lytte til ungdommelige og radikale røster i samfunnet.

Betegnende nok var ingen i HEFs ledelse blant underskriverne av Trondheimsaksjonens annonse. De anså spørsmålet om utmelding av statskirken som en privatsak, og ville ikke at HEF skulle oppfordre til dette. Flere i HEF-ledelsen forble derfor statskirkemedlemmer helt til sin død. De næret også en dyp skepsis til politisk aksjonisme, som lett kunne bli for overfladisk og slagordpreget til å få den nødvendige saklige tyngde.

Nye koster slipper til

En av initiativtakerne til Trondheimsaksjonen var lærerstudenten Levi Fragell, som nylig hadde brutt med pinsebevegelsen, der han hadde vært predikant. Han var også journalist og reklamemann, og kom etterhvert inn i varmen i HEF-ledelsen. Den gamle garde innså at en ny og mer aksjonistisk stil kunne ha noe for seg, og ga Fragell ledervervet i 1976.

Da fant HEF-styret det i orden å åpent støtte aksjonen for utmelding av statskirken, som nå ble hetende Aksjon ut av statskirken (AUS). Det politiske klimaet for et slikt skritt var blitt lettere utover på 1970-tallet, ikke minst fordi kirken førte et korstog mot kvinnens rett til selvbestemt abort, og ville tvinge igjennom en kristen formålsparagraf i barnehagene. Disse to sakene bidro til å sette livssynsspørsmål høyere på den politiske dagsordenen – særlig etter at spørsmålet om norsk EEC-medlemskap var blitt parkert i og med folkeavstemningen i 1972.

En annen ny kost i HEF-ledelsen var filosofen og forfatteren Haftor Viestad, som med debattboka Oppgjør med kirken (1978) lyktes i å reise en bred kirke- og religionskritisk debatt. Han ansporet HEF til å utvikle sitt ideologiske grunnlag utover det rent kirke- og religionskritiske, ettersom HEF gjerne ble oppfattet som ikke bare religionskritisk, men også som religionsfiendtlig. Dette var usant og en oppfatning man måtte få korrigert.

Medlemstallet rett til værs

I 1974 hadde Statistisk sentralbyrå fått bearbeidet materialet fra en folketelling de foretok i 1970. Der fremgikk det at antall «kirkeløse» var blitt mer enn fordoblet i perioden 1960–70, med en økning på nesten 30 000 personer. Før den tid, i hele perioden 1900–1960, hadde tallet på «kirkeløse» holdt seg temmelig stabilt. Denne hovedtendensen var nå brutt, og Levi Fragell hevdet at utmeldingsaksjonen i 1970 hadde vært en av de største religiøse vekkelser – med motsatt fortegn – som hadde gått over landet siden krigen.

Dette ga grunnlag for en mangedobling av HEFs medlemstall. Forbundets nye ledelse satte seg langt mer ambisiøse mål for medlemsverving enn hva den gamle garde hadde gjort, og utarbeidet en strategi for vekst. Nå gjaldt det å komme ut av den onde sirkelen med lave medlemstall som ga dårlig økonomi og dermed en lite utadrettet medlemsverving.

Den tidligere predikanten Levi Fragell var blottet for den uviljen mot «sjelevinnervirksomhet» som preget Kristian Horn og forbundsledelsens øvrige akademikere i hans generasjon. Han skapte stor fallhøyde for seg selv med sin dristige vervestrategi – og lyktes. Mens medlemstallet ikke passerte 1000 før i 1970, doblet det seg til 2000 i 1977, og nådde 10 000 i 1981, da Kristian Horn døde. Ved forbundets trettiårsjubileum i 1986 var tallet kommet opp i 30 000, og steg ytterligere til 45 000 i 1991, og til 60 000 i 1998. Etter den tid har medlemstallet fortsatt å stige, om enn ikke like mye som på 1980-tallet (per 2018 nærmer det seg 90 000).

Helt siden 1980-tallet har den kraftige medlemsøkningen gjort HEF til ikke bare den største livssynshumanistiske organisasjonen i Norge og Skandinavia, men også til den største på verdensbasis. Enda så lite HEF var som livssynssamfunn i en norsk sammenheng, ble man brått storebror i den brokete, internasjonale familien av sekulære humanist-organisasjoner.

Det var derfor et selvbevisst HEF som i 1986 var vertskap, for andre gang, for IHEUs verdenskongress. I 2011 skulle HEF ta på seg denne vertskapsrollen en tredje gang, og da som en livssynshumanismens enda mer veletablerte storebror.

Fra en trang til romslig økonomi

Den store antallet nye medlemmer bedret forbundets økonomi i form av økte kontingentinntekter. Og i 1969 fikk HEFs lokallag i Trondheim kommunen med på å refundere den såkalte kirkeskatten, utregnet etter antall medlemmer som var utmeldt av statskirken. Summen ble overført til HEF sentralt. Dette førte til stadig flere søknader til kommuner der det var HEF-medlemmer. Allerede i 1971 utgjorde inntektsposten «kommunal refusjon kirkeskatt» mer enn kontingenten og den offentlige støtten til borgerlig konfirmasjon.

Samtidig fortsatte lobby-arbeidet for at også ikke-religiøse livssynssamfunn som HEF skulle få rett til offentlig støtte på lik linje med registrerte trossamfunn. Det førte i første omgang til at HEF fra 1977 fikk støtte over statsbudsjettet fra år til år, avhengig av hva Stortinget bestemte seg for.

I 1981 ble Lov om tilskot til livssynssamfunn vedtatt, der alle livssynssamfunn «som ikkje krenkjer rett og sømd» ble berettiget til en årlig offentlig støtte, basert på antall medlemmer. Støtten per medlem skulle tilsvare det staten bevilget til Den norske kirke, utregnet etter antall statskirkemedlemmer.

Formuleringen om at livssynssamfunnet ikke måtte krenke «rett og sømd» utelukket nyskapninger som Det norske hedningsamfunn, som ble betraktet som HEFs uoffisielle ungdomsorganisasjon og provoserte kirke og øvrighet med ulike opptrinn på offentlig sted. Men HEF, som alltid hadde lagt vekt på å opptre respektabelt, fikk innvilget slik støtte.

Denne formen for støtte var forutsigbar ved ikke å avhenge av Stortingets årlige politiske konjunkturer. Fra 1986 fikk HEF også offentlig tilskudd for medlemmenes registrerte barn, på linje med det statskirken fikk for sine medlemmers barn.

HEFs betydelig bedrete økonomi førte til at hovedkontoret i 1978 flyttet fra sitt kontor i Pilestredet, som de siden 1961 hadde leid rimelig av en øyelege, til nye lokaler i Huitfeldtsgate. Forbundets drift ble nå profesjonalisert og betraktelig utvidet. I 1976 hadde HEF seks lokale avdelinger, mens det ti år senere hadde opprettet 120 lokallag over hele landet, organisert i fylkeslag i samtlige fylker. Og mens årsregnskapet for 1976 hadde en inntektsside på drøyt 100 000 kroner, var denne i 1986 på over åtte millioner.

En reaksjon mot fornyede, illiberale kristen-holdninger

En av HEFs frontfigurer, Renate Munkeby, som kom fra Sverige, syntes at den norske kristendomsvarianten hadde et påfallende sterkt islett av fordømmelse og trangsyn. Hun fant det også bemerkelsesverdig at denne formen for kristendom hadde fått så stor samfunnsmessig innflytelse. Derfor var hun tilbøyelig til å forklare HEFs sterke medlemsvekst som en reaksjon på denne sneversynte og harde kristendommen.

At de toneangivende kristelige røster ikke bare ble mer liberale og romslige med årene, var det på 1970-tallet flere eksempler på. Kirkens korstog mot selvbestemt abort og for kristen formålsparagraf i barnehagen er allerede nevnt, og i november 1977 avslørte Dagbladet at åtte teologer hadde forsøkt å drive en demon ut av en kvinnelig student. På de kristne organisasjonenes fellesmøte på Geilo i 1983 og -84 forsøkte Gunnar Prestegaard og andre av kristen-Norges høvdinger dessuten å blåse nytt liv i helvete. Der rettet de også kraftige angrep mot HEF.

Slike intolerante og fordømmende holdninger rettet seg dessuten mot liberale stemmer i kirkens egne rekker, slik saken mot den frittenkende presten Helge Hognestad ble et mye omtalt eksempel på. Motstanden mot kvinnelige prester var også betenkelig sterk i Den norske kirke, og i utakt med de rådende feministiske strømninger i samfunnet ellers.

En både morsom og effektiv kritikk av slike kristelige, illiberale holdninger sto teatergruppa Tramteatret for, som i 1983 turnerte land og strand rundt med forestillingen Det går alltid et korstog. Her hadde Tramteatret fått konsulenthjelp av HEF-styremedlem og filosof Haftor Viestad, som var vel bevandret i korstogenes historie. Mange som så forestillingen, benyttet seg av HEFs innmeldingsskjema som var vedlagt programheftet. Det var åpenbart at mange markerte avstand til statskirken på denne måten.

HEFs partipolitiske nøytralitet

Medlemsundersøkelser viste at mange av HEFs nye medlemmer hørte hjemme på den politiske venstresiden – og da til venstre for Arbeiderpartiet. Dermed hadde HEF på få år gått fra å ha en heller konservativ og alderdommelig profil til å bli oppfattet som et venstrevridd og ungdommelig forbund.

Men HEFs ledelse holdt fast ved tradisjonen om å være partipolitisk nøytral. HEF skulle kunne ha medlemmer fra alle politiske partier, siden humanetikken må gi rom for politisk pluralisme. Forbundets tradisjonelle uvilje mot å gi seg «resolusjonsmakeriet» i vold ble opprettholdt. Hovedregelen var stadig å ikke uttale seg om saker som ikke hadde med kampen for livssynsfrihet å gjøre.

Man gjorde imidlertid et unntak på landsmøtet i Ålesund i 1983, der salen med stort flertall vedtok en resolusjon som tok avstand fra enhver produksjon, lagring og bruk av atomvåpen. Dette var i den kalde krigen og atomopprustningens tid, der man var meget klar over at en atomkrig kunne utslette alt liv på jorda. Derfor fant forbundet det riktig å uttale seg mot atomvåpen på et etisk, humanistisk grunnlag. At den kjente filosofen og humanisten Bertrand Russell hadde vært en høyt profilert atomvåpen-motstander, spilte nok også inn her.

Inn i «Humanismens hus»

Høsten 1993 flyttet HEFs hovedkontor inn i det de stolt kalte «Humanismens hus» i St. Olavs gate 27, etter å ha holdt til i Sørligata på Tøyen i 1980-årenes ekspansjonsfase. Nå hadde man en ærverdig, gammel bygning i Oslo sentrum til disposisjon, med kontorer i tre etasjer og en stor møtesal i toppetasjen.

To år senere opprettet forbundet sitt eget bokforlag, Humanist forlag, med kontorer samme sted. Og i 1997 ble det nye medlemsbladet Fri tanke lansert, mens det forrige medlemsbladet Humanist ble omgjort til et abonnement-tidsskrift med vekt på teoretiske spørsmål.

En tid for både kamp og dialog

Høsten 1997 ble det nye KRL-faget innført i skolen (forkortelsen står for Kristendom, Religion og Livssyn), som en videreføring og utvidelse av det tidligere kristendomsfaget. Dette skjedde til tross for protester fra alle landets livssynsminoriteter, som opplevde å bli overkjørt av en massiv livssynsmessig majoritet.

I spissen for denne majoriteten sto Arbeiderpartiets kirke- og utdanningsminister Gudmund Hernes, som fikk fornyet en uhellig allianse mellom Arbeiderpartiet og kristenfolket, der det langt på vei ble satt likhetstegn mellom norsk identitet og kristen tro. Denne alliansen ble HEFs og de øvrige livssynsminoriteters formidable motstander til langt ut på 2000-tallet.

Mye på grunn av dette ble Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) opprettet i 1996. Pådriverne var Det mosaiske trossamfunn, Buddhistforbundet, Norges frikirkeråd og HEF. Også Islamsk råd og Mellomkirkelig råd var med. Dette samarbeidet mellom kristne, muslimer, jøder, buddhister og humanetikere vakte berettiget oppsikt som en kontrast til de skarpe religiøse motsetningene ute i verden.

En slik dialogbasert holdning ble fremmet av Lars Gunnar Lingaas, som i 1993–97 var HEFs generalsekretær. Lingaas så ingen grunn til at humanister uten videre skulle kritisere religiøse mennesker og deres syn på livets mysterier. Da var det mye bedre med dialog enn kamp.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn har siden den tid vært et forum for dialog og meningsutveksling som HEF har tatt på alvor. I årene 2007–11 var en HEF-ansatt (fagsjef Bente Sandvig) samarbeidsrådets leder.

Lingaas vektla at humanetikere måtte bli JA-mennesker – og ikke bare fremstå som NEI-mennesker som er mot alt som er galt, men som ikke synes å ha noe positivt budskap. Dette var i tråd med Kristian Horns kongstanke om å formulere en sekulær humanistisk etikk som står på egne ben.

En historisk seier

Kampen mot KRL-faget aktualiserte HEFs kjernesak om å arbeide for livssynslikestilling i skolen ved å etablere en etikkundervisning som ikke baserer seg på noen religion. HEF mente at KRL-faget, som ble obligatorisk, krenket foreldrenes rett til å bestemme sine barns livssynsmessige oppdragelse. Sammen med en gruppe foreldre anla forbundet sak mot staten, men tapte i alle norske rettsinstanser.

Flere av disse foreldrene innklaget da Norge for FNs menneskerettighetskomité, som i november 2004 ga dem medhold. Norge ble pålagt å gjøre endringer i faget. En annen gruppe foreldre innklaget Norge til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, som i juni 2007 sa seg enig i at faget krenket Den europeiske menneskerettskonvensjonen, fordi den obligatoriske undervisningen ikke var objektiv, kritisk og pluralistisk.

Undervisningsdepartementet varslet da at det på grunn av denne dommen ville gjøre endringer i KRL-faget, som skulle gjelde fra skolestart i 2008. Dette var en historisk seier, som førte til vesentlige justeringer, og til at faget ble hetende Religion, Livssyn og Etikk (RLE).

Humanistisk ungdom stiftes

16. august 2007 ble organisasjonen Humanistisk ungdom (HU) stiftet som en norsk ungdomsorganisasjon for dem mellom 15 og 25 år med et sekulærhumanistisk livssyn. HU ble opprettet etter initiativ fra HEF, og fikk 15 lokallag allerede den første høsten. Det var åpenbart behov for et slikt tilskudd, og medlemstallet stabiliserte seg etter fire–fem år på rundt 1000.

HUs formål har helt siden starten vært å bevisstgjøre ungdom om den enkeltes livssyn, og å bidra til at unge sekulære humanister mer aktivt kan praktisere livssynet sitt i dagliglivet. Sammen med HEF arbeider HU for en skole uten religiøs forkynnelse, og for å beskytte menneskerettighetene. Organisasjonen arrangerer en årlig sommerleir som er godt besøkt.

Formelt er HU uavhengig av sin moderorganisasjon, samt partipolitisk uavhengig. Men HU-medlemmer er også HEF-medlemmer, slik at de utløser statlig støtte til HEFs drift. Til gjengjeld bidrar HEF med brorparten av HUs driftsbudsjett. HUs uavhengighet er ikke bare en formalitet. Flere ganger har HU flagget uenighet med sin moderorganisasjon, og vist seg som en selvstendig og kritisk aktør i arbeidet med å videreutvikle et sekulær-humanistisk livssyn.

Første trinn i avviklingen av statskirken

I 2008 ble alle partiene på Stortinget enige om et forlik om å løsne båndene mellom kirke og stat. Dette såkalte statskirkeforliket ble lagt til grunn da Stortinget i mai 2012 vedtok lovendringer som innebar et første skritt i å avvikle statskirkeordningen. Grunnlovens formulering om at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion» ble endret til at «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv» – men det ble også tilføyd at Den norske kirke «forblive(r) Norges Folkekirke».

HEFs styreleder Åse Kleveland kalte vedtaket et gjennombrudd for forbundets syn, selv om statskirken langt fra var avskaffet med dette. Staten var nemlig fortsatt arbeidsgiver for alle i kirkelige stillinger, og kirkeadministrasjonen forble en del av statsforvaltningen. Men veien var nå lagt åpen for et endelig skille mellom stat og kirke.

På dette tidspunktet var HEF med i et statlig utvalg som skulle foreslå retningslinjer for en helhetlig norsk livssynspolitikk, der tros- og livssynsfriheten forankres i både nasjonal lovgivning og internasjonale konvensjoner. Utvalget ble ledet av presten Sturla Stålsett, mens fagsjef i HEF Bente Sandvig var nestleder.

Til å begynne med fant HEF dette Stålsett-utvalget heller «kristentungt» ved at også flere frikirkesamfunn var representert. Men forbundet skulle bli godt tilfreds med det overordnede prinsippet om «livssynsåpenhet» og den tankegangen utvalgets medlemmer samlet seg om.

Moralsk panikk og ryggmargsreflekser

«På et felt hvor moralsk panikk og ryggmargsreflekser lenge har hersket, er det ikke lett å få til å snakke med innestemme om viktige avveininger mellom stat og samfunn i endring,» sa Stålsett-utvalgets HEF-representant Bente Sandvig til forbundets medlemsavis Fritanke.no. Men dét hadde utvalgets medlemmer klart å gjøre.

Stålsett-utvalget konkluderte i sin utredning «Et livssynsåpent samfunn», som ble overlevert kulturministeren i januar 2013, med at reell livssynslikestilling krever et fullt skille mellom stat og kirke. Dette var noe av det HEF sa seg mest fornøyd med. Andre positive forslag med kortere tidshorisont var at kirkevalg må foregå utenom de offentlige valgene, at vigsel blir lik for alle, at nasjonale markeringer ikke skal legges til livssynssamfunn, at gravferdsforvaltningen skal ligge hos kommunene, og at barn over 12 år skal samtykke i å gå på privatskole.

Reaksjonene fra opptil flere i det kristelige og politiske Norge kom ikke med innestemme. Biskopen i Borg beskyldte frikirkene for å ha inngått en vanhellig allianse med HEF for å avkristne Norge, og forfatter og debattant Hanne Nabintu Herland kalte utvalget ateistisk ved angivelig å motarbeide de historiske idealer vi hyller hver 17. mai. Senterparti-høvdingen Per Olaf Lundteigen mente på sin side at statskirkeforliket var elitestyrt ved at det bare var kirkens ledelse og særgrupper som HEF – og ikke folket – som ønsket å avskaffe statskirken.

Gamle og nye utfordringer

Siden 2013 har HEF fortsatt som pådriver for å få realisert det langsiktige målet om en sekulær stat som står på egne ben, som Kristian Horn i sin tid formulerte det. Dette er et møysommelig arbeid der man må skynde seg langsomt.

I 2015 flyttet HEFs og HUs hovedkontor samt Oslo og Akershus fylkeslag og Humanist forlag fra Humanismens hus i St. Olavsgate til nye, moderne lokaler i Brugata i Oslo sentrum. Siden man ikke her har noe stort møtelokale, slik som i Humanismens hus, la Oslo fylkeslag sine åpne temamøter til Litteraturhuset. Det førte til en jevnt over større oppslutning om disse møtene – og da på grunn av de aktuelle temaene og innledere, og ikke så mye på grunn av en tilhørighet til HEF.

Av nye utfordringer som HEF har tatt tak i, må den langt på vei menneskeskapte globale oppvarmingen nevnes. Selv om HEF helst ikke uttaler seg om saker som ikke har med kampen for livssynsfrihet å gjøre, er man et livssynssamfunn som av den grunn skal drive med mer enn livssynspolitikk. På 1980-tallet uttalte forbundet seg mot atomvåpen, og dagens utsikter til en global oppvarming gir like stor grunn til bekymring på menneskehetens vegne, særlig med tanke på verdens fattige i varmere strøk og fremtidige generasjoner.

60 år og godt anerkjent

Også den gamle fordringen om at humanetikere må bli JA-mennesker, er blitt fornyet i form av en større interesse internt for å utdype forståelsen av hva et sekulærhumanistisk livssyn går ut på – og da ved å formulere det vi er for fremfor det vi er mot. Det nordiske humanistmanifestet av 2016 er et forsøk på det. Samme år fylte HEF 60 år og kunne anse seg som en vel etablert røst med blant landets livssynssamfunn.

Dette ble understreket da Erna Solberg som første norske statsminister besøkte et landsmøte i HEF. Det skjedde i juni 2017, der statsministeren roste HEF for å ha beriket samfunnet ved sine bidrag til å påvirke og forme vårt fellesskap og samfunnsdebatten. Og som Solberg la til: Det er nok også noen damer over de 60 som kunne trenge litt kritisk tenkning.

HEFs styreledere fra 1956 til i dag (2017)

HEFs generalsekretærer fra 1980 til i dag (2017)

HEF opprettet en egen generalsekretær-stilling i 1980, og har siden da hatt følgende generalsekretærer:

Humanistisk ungdoms ledere fra 2007 til i dag (2017)

FORFATTER:
Morten Fastvold

Filosof og skribent med cand.philol.-grad fra Universitetet i Oslo. Er også filosofisk praktiker og driver selskapet Filosofisk tenkehjelp (www.filosofisk-tenkehjelp.no). Har skrevet bøkene Kritisk tenkning. Sokratisk samtaleledelse i skolen og Hva gjør oss friske? Helsens og helbredelsens filosofi, samt en rekke artikler og essays. Har siden 2009 vært tilknyttet Human-Etisk Forbund på frilansbasis, både som samtaleleder, kursleder, foredragsholder og skribent.

TIPS EN KOLLEGA
SKRIV UT