Den vitenskapelige revolusjon

Dengang alt var bedre før

Fram til femtenhundretallet var ideen om stadige vitenskapelige fremskritt nærmest ukjent. Mens vi moderne mennesker er oppflasket på en fremtidsoptimisme basert på vitenskapelige og teknologiske nyvinninger, fremholdt antikkens og middelalderens mennesker at alt var bedre før. Antikkens grekere fablet om en svunnen gullalder og antok at fremtiden ville bli verre enn nåtiden. Forestillingen om å leve i en forfallstid holdt seg gjennom hele middelalderen, enda kristendommen ikke forfektet noe slikt historiesyn.

Siden alt var bedre før, tok middelalderens lærde det for gitt at antikkens autoriteter visste det som var verdt å vite. Derfor var det dårskap å ville gå storheter som Aristoteles og medisineren Galen nærmere etter i sømmene. Det gjaldt i stedet å få samlet mest mulig av gammel kunnskap som var blitt glemt eller mistet, samt kombinere denne med kristen teologi, for å gjøre vår viten mest mulig fullstendig. Man tok det også for gitt at alle verdens land og hav var velkjente, slik at man heller ikke her kunne oppdage noe nytt.

Verdensbildet slår sprekker

Dette synet sto for fall da Kristoffer Columbus og hans mannskap gikk i land på noen av de Vest-Indiske øyer i 1492. Om Columbus trodde han var kommet til Asias østlige utkant, forsto kartografen Amerigo Vespucci, som deltok på en ekspedisjon langs nordkysten av Sør-Amerika i 1500, at dette var et helt annet kontinent som ingen i den gamle verden hadde visst om. Det er derfor dette nye kontinentet – Amerika – er oppkalt etter ham.

Dette synet sto for fall da Kristoffer Columbus og hans mannskap gikk i land på noen av de Vest-Indiske øyer i 1492. Om Columbus trodde han var kommet til Asias østlige utkant, forsto kartografen Amerigo Vespucci, som deltok på en ekspedisjon langs nordkysten av Sør-Amerika i 1500, at dette var et helt annet kontinent som ingen i den gamle verden hadde visst om. Det er derfor dette nye kontinentet – Amerika – er oppkalt etter ham.

Ekspedisjonene til det nye kontinentet gjorde det klart at vår verden rommet mangt og mye man ikke visste om. Og siden oppdagelsen av Karibia og Mellom-Amerika brakte eventyrlige mengder gull og annen rikdom til den gamle verden, satset Sør-Europas sjømakter stort på oppdagelsesreiser. Det førte til at stadig mer av kloden ble utforsket.

Dermed slo det gamle verdensbildet sprekker. Det ble mulig å tenke at de gamle autoriteter ikke visste alt likevel. Kirurgen Andreas Vesalius gikk derfor i gang med å granske menneskekroppens anatomi mer inngående enn før. Gjennom nitide disseksjoner oppdaget han, sensasjonelt og foruroligende nok, at Aristoteles og Galen tok feil på vesentlige punkter. Dette dokumenterte han i verket Om kroppens strukturer, som utkom i 1543.

Siden boktrykkerkunsten var blitt oppdaget hundre år tidligere, kunne bøker også romme detaljerte illustrasjoner. Vesalius benyttet seg av denne muligheten og utstyrte verkets med mange flotte plansjer. Dette bidro sterkt til å gjøre Om kroppens strukturer til anatomiens første referanseverk. En annen viktig grunn til at det ble et referanseverk, var at boktrykkerkunsten gjør tekst og illustrasjoner lik i alle eksemplarer, noe som ikke hadde vært tilfellet før, da bøker ble kopiert i form av avskrift.

Den heliosentriske modellen lanseres

I 1543 utkom enda et banebrytende verk, nemlig astronomen Nikolaus Kopernikus’ bok Om himmelsirklenes omdreininger. Her lanseres ideen om at sola, og ikke jorden, er universets sentrum. Boka ble utgitt posthumt av noen av hans venner, som i forordet skrev at den nye heliosentriske modellen var å betrakte som en regnemodell for å lette astronomers beregninger av planetenes gang, og ingen beskrivelse av hvordan universet faktisk var. Dette gjorde de for ikke å pådra seg kirkens vrede. Men Kopernikus hadde vært vel så redd for å bli gjort til latter, siden det jo virker svært kontraintuitivt å hevde at jorden, og alt og alle som er på den, beveger seg fortere enn ei kanonkule rundt sola, all den tid vi synes å stå bom stille.

Kopernikus’ bok slapp igjennom den kirkelige sensur, også fordi den var skrevet på latin og inneholdt komplisert matematikk som gjorde at den kun ble lest av spesialister. En av disse var matematikeren Galileo Galilei, som i 1609 rettet sitt nymotens teleskop mot Jupiter og oppdaget at denne planeten har måner. Dermed ble det empirisk påvist at himmellegemer kunne gå rundt andre himmellegemer enn jorden, noe som økte sannsynligheten for at Kopernikus’ heliosentriske modell var en korrekt beskrivelse av universet.

Også astronomen Johannes Kepler bidro til å underminere det tradisjonelle geosentriske verdensbildet ved å påvise, ut fra stadig flere og mer nøyaktige observasjoner av planetenes gang (som han utførte sammen med sin danske nestor Tycho Brahe), at planetene ikke gikk i sirkelrunde baner. En slik antakelse, som stammet fra Platon og Aristoteles, stemte rett og slett ikke med observasjonene. Antok man i stedet at planetenes baner var elliptiske, stemte observasjonene svært godt. Men å si noe slikt var kontroversielt etterson ellipsen ble ansett som en mindre perfekt geometrisk form enn sirkelen. Og kunne man tro at Gud hadde skapt et univers uten perfekte geometriske former? Kirkens svar var nei.

Prosessen mot Galileo

Selve dødsstøtet mot det tradisjonelle, geosentriske verdensbildet var Galileos påvisning av at Venus har faser, slik som vår måne. Da måtte Venus gå rundt sola, og ikke rundt jorden. Ergo var det geosentriske verdensbildet tilbakevist. Kirkens astronomer anerkjente disse observasjonene, men søkte tilflukt til et tredje verdensbilde som Tycho Brahe hadde lansert, der Venus og Merkur og de øvrige planetene såvisst går rundt sola, men der både disse og sola går rundt jorden.

I 1616 fordømte kirken Kopernikus’ heliosentriske modell som kjettersk, og Galileo fikk forbud mot å undervise i den. Da Galileo likevel gjorde dette i 1633 med sin lettleste bok Dialog over de to viktigste verdenssystemer, så kirken seg nødt til å reagere. Paven lot inkvisisjonen arrestere Galileo og tvinge ham til å avsverge sin overbevisning om at Kopernikus’ modell beskrev de faktiske forhold. Så ble han dømt til husarrest livet ut.

Prosessen mot Galileo har i ettertid skapt et inntrykk av at kirken var imot vitenskap og tviholdt på en bakstreversk, religiøs tro. Men dette er et forkjært bilde, som ikke minst ble tegnet av protestanter for å sverte katolisismen. Pave Urban VIII som fikk Galileo arrestert og dømt, var i sin tid som kardinal en beundrer og venn av Galileo, og vel så interessert i astronomi som i teologi. Mens Galileo på sin side prøvde å holde seg inne med kirken, selv om han neppe var særlig troende. Prosessen mot Galileo må heller forstås som en ulykksalig kontrovers mellom to gamle venner enn som noen uforsonlig kamp mellom tro og viten.

Dette var også i motreformasjonens tid, da takhøyden i den katolske kirken for hva man kunne si av storpolitiske grunner var svært lav. Da gjaldt det for paven å vise styrke, for slik å holde den katolske verden samlet – blant annet ved å slå ned på bøker som mange katolikker, særlig i det dypt konservative Spania, ville oppfatte som kjetterske. En lettlest bok som underminerte hele det kristne verdensbildet var det siste paven akkurat da trengte.

Vektleggingen av kontrollerte, empiriske eksperimenter

At den vitenskapelige revolusjon ikke var noen kamp mellom tro og viten, fremgår ikke minst av at to av Galileos øvrige beundrere, de franske filosofene og matematikerne René Descartes og Blaise Pascal, var dypt religiøse. De var sikre på at tro og vitenskap kan forenes, noe Descartes endog mente at Gud hadde fortalt ham i en drøm. Sammen med Galileos studier av jordiske legemers bevegelser, som Galileo sammenfattet i boka Samtale om de to nye vitenskaper (1638), innvarslet Descartes’ bok Diskusjon om metoden (1637) den vitenskapelige revolusjons sterke vektlegging av kontrollerte, empiriske eksperimenter og matematiske beregninger som en hovedkilde til å fremskaffe ny viten.

Galileo hadde slått inn på denne veien da han rundt 1590 slapp kuler av ulik størrelse og materiale ned fra det skjeve tårnet i Pisa, for å se om vekt og størrelse hadde noe å si for hvor fort de falt. Med dette ville han teste Aristoteles’ hevdvunne antakelse om at et legeme faller fortere til bakken jo tyngre det er. Men om denne antakelsen kan fortone seg som sunn fornuft, så stemte den ikke med hva hans studenter nede på bakken observerte. For de så til sin forbauselse at kuler som ble sluppet samtidig, også traff bakken omtrent samtidig, uansett hvor store eller tunge de var. Dermed var Aristoteles’ antakelse, som han kun hadde resonnert seg fram til, blitt tilbakevist gjennom et kontrollert, empirisk eksperiment.

Også Pascals designet banebrytende vitenskapelige eksperimenter, der formålet var å måle forskjellen i lufttrykk på fjelltopper og i lavlandet. Og den britiske hofflegen William Harvey, som hadde vært en av Galileos studenter, klarte på 1620-tallet å påvise blodomløpet ved å foreta noen både geniale og grusomme viviseksjoner av (levende) dyr. Siden det var nærmest ugjørlig å påvise blodomløpet ved å dissekere døde kropper, hadde legene fram til da holdt fast ved Galens antakelse, basert på ren gjetning, om at blod ble produsert i leveren og strømmet fritt gjennom kroppen og blandet seg med de øvrige kroppsvæsker, helt til det ble utskilt i urin og svette og slim. At hovedpulsåren var blitt kalt aorta – et ord som henspiller på luft og åndedrett, ettersom hovedpulsåren er tom når hjertet ikke lenger slår – viser hvor mye man kan villedes av å observere døde kropper.

Materien avsjeles

Et vesentlig fellestrekk ved den sekulære Galileo og den kristne Descartes er at de begge avviste alle antakelser om at materien og naturfenomener har noe iboende formål. Denne antakelsen var også en arv fra Aristoteles, som kunne hevde at når et legeme faller mot jorden, er det fordi ethvert legeme tilhører elementet jord og av den grunn trekkes mot bakken. Denne tiltrekningen skulle da forstås som et av legemets iboende lengsler eller formål, og ikke som noe utslag av en naturkraft som kan uttrykkes matematisk, slik Isaac Newton gjorde på 1680-tallet.

Aristoteles anså matematikk som uegnet for naturstudier, siden dens domene er tenkte, ideelle størrelser, og ikke den fysiske verden. Men på trettenhundretallet begynte noen naturfilosofer ved universitetet i Oxford likevel å beskrive fenomener innenfor mekanikk og annen fysikk ved hjelp av matematikk. Deres verker, som rommer mye prøving og feiling, ble en viktig inspirasjonskilde for Galileo og andre av den vitenskapelige revolusjonens pionérer.

I tillegg til å fraskrive fysiske objekter enhvert iboende formål, avviste Galileo og Descartes at materien og naturen som helhet rommer okkulte, magiske krefter som vi mennesker kan manipulere på godt og ondt. En slik okkultisme hadde fått et kraftig oppsving blant fjorten- og femtenhundretallets renessansehumanister, særlig i Firenze, som da var et senter for nymotens tankestrømninger. Selv paven som fikk Galileo dømt av inkvisisjonen, trodde på denslags.

Arbeidsdelingen mellom kirke og vitenskap

Men det fantes også noen kirkens menn som avskrev denne okkultismen som overtro og vranglære. En av disse var en høyt utdannet og skarpskodd munk ved navn Marin Mersenne, som brevvekslet med både Galileo og Descartes og andre av den vitenskapelige revolusjons pionérer for å få slutt på dette uvesenet. Mersenne betonte, i likhet med Galileo og Descartes, at materie kort og godt er noe som kan måles og veies og observeres ved hjelp av sansene, og som ikke har noe skjult, iboende formål eller okkulte egenskaper.

Som Descartes formulerte det: Materie er noe utstrakt, og dermed en egen substans – res extensa. Mens det sjelelige, eller tenkende – res cogitans – er en annen substans som ikke er utstrakt. Det er denne sistnevnte substans som er teologenes domene. Mens materien, som altså ikke er besjelet på noe vis, trygt kan overlates til naturfilosofene. Kirken burde derfor godta empirisk vitenskap så lenge denne kun beskjeftiget seg med materien, og holdt seg unna det sjelelige. Kirken gikk etterhvert med på dette, og Descartes, som var diplomatisk anlagt og ikke ville lide samme skjebne som Galileo, unngikk anklager om kjetteri. Dermed fikk han knesatt en slags arbeidsdeling mellom teologi og vitenskap som har holdt seg helt fram til vår tid.

Denne arbeidsdelingen sikret den vitenskapelige revolusjonens gjennombrudd, og førte til naturvitenskapens sterke fremgang i århundrene som fulgte. Isaac Newtons banebrytende verk Principia Mathematica (1687) ble det siste og avgjørende bidraget til et nytt, mekanistisk verdensbilde som denne tenkningens revolusjon innebar. Og som avløste det heller organiske aristoteliske verdensbildet som hadde rådd grunnen i det vestlige Europa siden tolvhundretallet, og som trakk sitt siste sukk i opplysningstiden.

Fremskritt forutsetter uvitenhet

Noe den vitenskapelige revolusjons pionérer forsto, var at det er ved å vedstå oss vår uvitenhet at vitenskapelige fremskritt blir tenkbare. Når vi innser at vi ikke på langt nær vet alt som er verdt å vite, anspores vi til å øke vår viten ved å utforme hypoteser, som så testes gjennom kontrollerte eksperimenter. Slik kan vi litt etter litt avdekke naturens mange hemmeligheter. Det er denne holdningen som frembrakte den industrielle revolusjon, og som fraktet mennesket til månen. Den førte vår vestlige sivilisasjon inn i den moderne tid, der ideen om fremskritt og tiltroen til vitenskapelig rasjonalitet fikk en sentral plass. Dette står også sentralt i sekulær humanisme, som er et barn av både opplysningstiden og den vitenskapelige revolusjon.

Humanismens gjeld til den vitenskapelige revolusjon består også i at den for alvor slo en sprekk i det tradisjonelle kristne verdensbildet. Når jorden ikke lenger kunne utropes til universets sentrum, men etterhvert måtte betraktes som én av flere planeter i et solsystem som heller ikke er det eneste i universet, ble det stadig mindre troverdig at alt dreier seg om oss mennesker og vårt forhold til en allmektig gud som befinner seg et sted over stjernenes krystallhimmelsfære og nidkjært følger med på vår gjøren og laden.

Om renessansehumanistene allerede hadde satt mennesket i sentrum, var det da snakk om et sentrum mellom det guddommelige og det dyriske. Først med det geosentriske verdensbildets fall ble det mulig å forestille seg mennesket i sentrum på et annet vis, der vi ikke må forholde oss til noen guddommelig gullstandard. Charles Darwins evolusjonsteori, som ble lansert midt på attenhundretallet, slo enda en dyp sprekk i det kristne verdensbildet. For da ble det heller ikke troverdig at vi mennesker er blitt skapt én gang for alle av en høyere makt. I stedet ble det klart at vi mennesker, og alt annet levende, er fremkommet gjennom en høyst dennesidig, naturlig prosess.

Siden det var naturvitenskapelige innsikter som banet vei for et troverdig sekulært livssyn, er det ikke rart at sekulære humanister har en stor forkjærlighet for naturvitenskap og den vitenskapelige revolusjon. Da blir det heller ikke så paradoksalt at livssynshumanister flest har vært mer opptatt av naturvitenskap enn av humanistiske fag. Dét er en følge av de siste fire hundre års historiske utvikling, som nettopp har vært preget av den vitenskapelige revolusjon. Sammen med evolusjonsteorien har denne fremskaffet de avgjørende premisser for hvordan vi med rimelighet kan forstå oss selv og den verden vi lever i.