Norges fritenkerske kulturarv

Hva menes med «Norges kristne kulturarv»?

I de siste tiårene har det vært snakket og skrevet mye om «Norges kristne kulturarv», som om denne er den eneste kulturarv vi nordmenn har hatt siden slaget på Stiklestad i 1030. Men en slik oppfatning er både upresis og uriktig.

For det første er det høyst uklart hva som menes med «Norges kristne kulturarv». Er da også korstogene tatt med? Sigurd Jorsalfare var jo en ivrig korsfarer. Og hva med hekseprosessene i Vardø og andre steder etter reformasjonen? Samt all skremselspropagandaen om evige pinsler i helvete, som generasjon på generasjon av nordmenn fikk innpodet fra kristelig hold? Og den like massive påføring av skyld og skam fra samme hold fordi vi mennesker skal være så arme og syndige?

Trolig sikter man ikke til noe av dette når man snakker om «Norges kristne kulturarv», selv om man avgjort burde gjøre det. «Vår kristne kulturarv» brukes i stedet som et honnørord der bare de sider ved kristendommen man fortsatt vedkjenner seg, tas med. Slik som gode fyndord og lignelser fra Bibelen, søndagsgudstjenester og kirkens rolle som leverandør av seremonier for dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd. Samt en romantisert og historieløs forestilling om en felles barnetro som kun er oppbyggelig, og helt uten skyld og skam og frykt og beven.

En «kulturkristen» forenkling

For det andre blir det helt feil å snakke om «Norges kristne kulturarv» som om denne er noe enhetlig. Bruker vi betegnelsen «kristenfolket» om alle landets kristne, får vi straks høre at vi ikke kan skjære alle kristne over én kam, siden det her er til dels store innbyrdes forskjeller. Foruten Den norske kirke, med både en konservativ og liberal fløy, finnes jo indremisjonen og diverse frikirker og karismatiske menigheter, samt Frelsesarmeen med mer. Hver av disse har sin spesifikke kulturarv, noe som betyr at Norge ikke bare har én, men flere kristelige kulturarver som ikke uten videre kan slås sammen.

I et forsøk på å hoppe bukk over denne kompliserende faktor, er begrepet «kulturkristen» blitt lansert. En som kaller seg «kulturkristen» er neppe det som kalles«personlig kristen», og mest opptatt av kristendommen som en identitetsmarkør i møtet med våre nye landsmenn med muslimsk og annen ikke-kristen tro. Bare da kan man tillate seg å være så omtrentlig som når man snakker om «Norges kristne kulturarv» i éntall i stedet for flertall.

Den undervurderte fritenkerske kulturarven

De ulike typer kristne kulturarver er dessuten ikke de eneste som har vært med på å forme dagens norske samfunn. En annen kulturarv som har vært vel så viktig i de siste 150 år, ved å ha hatt tidsånden på sin side (noe Kristelig folkeparti alltid har akket seg over at de ikke har), er det vi kan kalle Norges fritenkerske kulturarv. Denne fritenkerske kulturarven har vært grovt undervurdert og til dels fortiet, siden den ikke harmonerer med den hevdvunne fortellingen om Norge som et enhetlig og harmonisk kristent land.

Det er derfor på sin plass å minne om Norges fritenkerske kulturarv. Human-Etisk Forbund gjorde for noen tiår siden et forsøk på det ved å trykke opp en plakat og en brosjyre med tittelen «Tolv norske humanister», der Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og Fridtjof Nansen poserer sammen med mer opplagt fritenkerske størrelser som Arne Garborg og Arnulf Øverland.

At også nasjonalheltene Bjørnson, Ibsen og Nansen var fritenkerske, sekulære humanister, er blitt kraftig underkommunisert og nærmest fornektet – som når en heller kristelig høgskole på Lillehammer så sitt snitt til å kalle seg Nansenskolen. Dette var en ren annektering av Nansens navn, påpekte Human-Etisk Forbunds grunnlegger Kristian Horn. Det gir jo et inntrykk av at Nansen var kristen, noe han slett ikke var.

Nansens livssyn sammenfalt i stedet langt på vei med det Human-Etisk Forbund står for, uttalte professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet til Fritanke.no 10.10.2011, da det var 150 år siden Nansen ble født. Hagtvedt fastslo også at fritenker-tradisjonen her til lands er grovt nedvurdert. Vi har en tradisjon som er dominert av mye slapp lutherdom, og da blir det behagelig å underkommunisere slike ting om våre nasjonalhelter som Nansen og Bjørnson med flere.

Nansens sekulære tro

For å dvele litt ved Fridtjof Nansen (1861–1930), så mente han at moralen utelukkende må baseres på menneskelig fornuft. I artikkelen «Min tro», skrevet i 1929, fastslår Nansen at det å bli tyrannisert av bud og befalinger fra en «Guds profet» ikke har noe med moral eller godhet å gjøre. En person som handler ut fra frykt for straff, er ikke nødvendigvis overbevist om at dette er det naturlige, gode og rette. Et slikt syn på moral er ikke bare amoralsk, men det motsatte av moral, fordi vi da underkaster oss et fremmed despoti.

Slike bud er levninger fra tider da menneskene trodde på krigsguder, guder for hevn og belønning, fortsetter Nansen. Men i våre dager burde vi ha vokst fra en slik overtro. Moral bør i stedet bygge på prinsipper som ut fra vår menneskelige fornuft kan betraktes som riktige og rettferdige. For vi har bare våre egne iakttakelser, det vil si vår vitenskapelige undersøkelse, og vår logiske tenkning, til å lede oss.

Nansen avviser også at det er en forskjell på ånd og materie, noe som er en grunnantakelse i de fleste religioner. Påstanden om at sjelen fortsetter å leve etter legemets død står i så skarp motsetning til all fornuft at den ikke kan behandles som et vitenskapelig problem.

Samfunnskritikeren og fritenkeren Ibsen

At vår største og verdenskjente dramatiker Henrik Ibsen (1828–1906) var kritisk til sin samtid og skapte det moderne, realistiske teater, er velkjent. Men at han allerede i ungdommen var sin fødeby Grimstads eneste fritenker, er de færreste klar over. Den unge Ibsen var like kritisk innstilt til kristendommen som til samfunnet, og ble oppglødd av februar-revolusjonen av 1848 i Paris, som spredte seg til andre byer på kontinentet. Lesningen av opplysningsfilosofen Voltaire satte et varig preg på hans tenkning.

I 1873 utga Ibsen skuespillet Kejser og Galilæer, som han hadde arbeidet med i lang tid. Ibsen omtalte senere Kejser og Galilæer som sitt hovedverk, der hovedpersonen er den romerske keiseren Julian, som ble kalt «den frafalne» fordi han mistet sin kristentro og ville oppheve det nylig innførte forbudet mot å tilbe de gamle guder.

I Ibsens skuespill får Julian erfare hvor fanatisk og hensynsløst de kristne forfølger dem som fortsatt tilber de gamle, romerske guder. Mot dette nye kristendommens tyranni, der mobben gjør hærverk og myrder og brenner i Jesu navn, lar Ibsen keiser Julian ta til orde for toleranse og religionsfrihet i opplysningstidens ånd. På bakgrunn av Ibsens liv og øvrige diktning har vi all grunn til å anta at dette også er hva Ibsen selv sto for.

Darwinisten Bjørnson

Norges store åndshøvding Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) forbindes nå mest med nasjonalsangen og med sine bondefortellinger, der en kristen kulturarv synes å være godt forankret. Men dét er en sannhet med store modifikasjoner. Foruten å arbeide utrettelig for Norges selvstendighet og internasjonal fred var Bjørnson en fritenker som med stor interesse leste Charles Darwins evolusjonsteori, og som meldte seg inn i den engelske fritenkerforeningen The Rational Press Association.

I et brev av 1907 til tidsskriftet Samtiden kommer Bjørnson med følgende etiske betraktning, som har adskillig mer til felles med moderne positivistisk og utilitaristisk filosofi enn med tradisjonell kristendom:

«Det er en eneste vei til å utvide det gode og minke det onde. Det er at vår selvoppholdelsesdrift lærer å omfatte mer enn oss selv. At vi finner oss selv igjen i forholdet til de andre om oss, og til dem som kommer etter; at vi når så langt frem at vi kan elske oss selv i dem. Lærer at begrepene ondt og godt intet annet er enn menneskehetens erfaring om hva som gagner oss som samfunn.»

Garborgs oppgjør med pietismen

En enda mer profilert fritenker var journalisten og dikteren Arne Garborg (1851–1924), som i unge år brøt med sin strengt pietistiske far. Ikke minst en sterk påvirkning fra Ibsen og Bjørnson gjorde ham til en forkjemper for frilynte verdier i politiske og religiøse spørsmål. Bjørnsons tale «Om at være i Sandhed» fra 1877 ble her skjellsettende.

Sammen med Bjørnson ble Garborg en av venstresidens fremste talsmenn for innføring av parlamentarisme i Norge (det skjedde i 1884). Og som både «jærbu og europear» utforsket nynorskmannen Garborg spenningsfeltet mellom det stedbundne og det kosmopolitiske. Hans skrifter om positivismen gjorde ham til en av Norges mest kjente fritenkere.

I Artikkelen «Hev «fritenkjerskapen» noko å bjoda?» fra 1885 skriver Garborg følgende:

«Men um fritenkjaren ingenting veit og for det meste ingenting trur um det andre livet, so trur han kanskje so mykje meir på det livet, som er. Han trur på utviklingi; han trur, at verdi gjeng allstødt fram, og at «paradiset ikkje er attanfor oss, men framanfor». Og so legg han sin elsk og sitt arbeid på å hjelpa denne utviklingi fram, so vidt som han kann då. Han tek att på moralen, det han hev misst på trui; og um han ikkje veit nokon himmel å gleda seg til, so gjeng han ikkje helder og ber på denne fæle tanken, at dei fleste av de armingane, som liver her i verdi, og som etter hans meining er meir usæle enn syndfulle, at dei skal brenna æveleg i helvetet.»

Bergens tre store fritenker-sønner

I likhet med Bjørnson var også vår fremste komponist Edvard Grieg (1843–1907) fritenkersk, og en sterk motstander av statskirken. Som denne Bergens store sønn skrev til Bjørnson: «Og saa al denne Geistlighed, som kverker enhver god Spire hos os! Kun ett burde vi alle gjøre: melde os ut av Statskirken, denne Øgle som foruten sin fullstendige Impotens ikke eier annet enn en giftig Brod til at stikke med.»

Heller ikke vår politiske landsfader Christian Michelsen (1857–1925), bergenser og statsminister ved unionsoppløsningen med Sverige i 1905, forfektet noen kristen kulturarv. På et ekte fritenkersk vis skriver han i sitt testamente av 1924 at

« … alle vore religiøse, politiske og sociale forestillinger er skapt i vort eget billede, at intet religiøst, økonomisk eller politisk system har noget krav paa at repræsentere den absolutte sandhet, at de menneskelige idealer skifter med de skiftende tider, og at ingen nation, ingen race og ingen religion har nogensomhelst ret til at paatvinge andre sine meninger og systemer.»

Legen og vitenskapsmannen Gerhard Armauer Hansen (1841–1912), verdensberømt for sin oppdagelse av leprabasillen, var æresmedlem av Fritænkerklubben i Bergen, og en av landets fremste talsmenn for Charles Darwins evolusjonsteori. I skriftet «Kringsjaa» fra 1896 gjør Armauer Hansen seg følgende betraktning om religiøs kullsviertro:

«Ulykken er, at de, som tror, almindeligvis indbilder sig, at de har faaet sin tro fra oven og derfor er saa skraasikre, at de ved, at alle de, der ei hylder deres tro, er paa afveie og derfor bliver tyranniske og haarde i sin dom. Den derimod, der ser paa tingene med videnskabelige øine, vil eller bør iallfald erkjende, at han kun er en søgende blandt alle andre søgende, og kan i det høieste misunde den, der inbilder sig at have fundet sandheden, hvis han er genegen til misundelse, og hvis han er utilfredsstillet i sin søgen.»

«Fritænkernes katekismus»

Fritænkerklubben i Bergen var blant landets mest aktive, og hadde åpne møter der så mange som tre hundre kunne komme. De utga også i noen år bladet Fritænkeren, som ble solgt i alle Bergens kiosker. Bladet var en torn i øyet på mange, og ble i 1912 anklaget for blasfemi. Fritænkerklubbens sekretær Arnfred Olesen ble da også, som den siste her til lands, dømt for blasfemi, og måtte betale en bot på ti kroner.

Kremasjon var blant Fritænkerklubbens fanesaker, siden kirken motsatte seg kremasjon. Kremasjonsforkjemperne tilhørte stort sett det opplyste borgerskap, med Christian Michelsen og Gerhard Armauer Hansen i spissen. Bergen fikk da også, i 1907, landets første krematorium, og en av de første som ble kremert (etter eget ønske), var Edvard Grieg.

Om fritenkerne kunne ha til dels friske utfall mot kristendommen, var de også opptatt av å formulere gode etiske leveregler uten religiøs forankring. Fritænkerklubben lanserte derfor en «Fritænkernes katekismus – De 10 bud» med følgende ordlyd:

1. Vær et menneske – tænk selv – bli fri.
2. Lær dig selv at kjende – betro dig til dig selv.
3. Skap dig ingen gud at tilbede.
4. Arbeid og stræv efter velstand.
5. Nyt med forstand alle jordlivets glæder.
6. Elsk din næste og din familie mere end dig selv.
7. Vær taknemmelig, hjælpsom og retfærdig.
8. Behandl alle skapninger – selv de ynkeligste – paa en human maate.
9. Gjør alt for at fremme menneskehetens vel.
10. Søk sandheten – vær sand – fordr sandhet.

Spesielt rabulistiske og samfunnsundergravende kan disse ti fritenker-bud neppe kalles. Men forargelse fra kristelig hold vakte de likevel.

En Gudbrandsdalens Voltaire

At opplysningstidens fornuftstro og tanker om toleranse og trosfrihet nådde helt ut til Europas ytterste avkroker, er den sagnomsuste jegeren og fjellkaren Jo Gjende (1795–1884) et godt eksempel på. Han lærte først å lese i voksen alder, og da kastet han seg over verker av Voltaire, Ludvig Holberg og den engelske fritenkeren Thomas Paine. Det førte til at han selv ble fritenker, samt republikaner, og medlem av en rasjonalist-krets i øvre Gudbrandsdalen.

Selv om Jo Gjende med sin børse og bondehabitt kunne gått rett inn i et maleri av Tidemand og Gude, målbar han langt fra noen kristen kulturarv. Han syntes i stedet det var bra at prester og embetsmenn hadde mistet mye av sin autoritet, ettersom man da sto friere til å bruke sin fornuft.

Ifølge muntlige kilder skal Gjende ha fremholdt at økt kunnskap fordriver fordommer, og at alminnelig sunn fornuft er uslåelig, bare vi holder oss til den. Gjør vi det som er riktig og godt, trenger vi ikke bekymre oss for hva vi ikke forstår, siden dét likevel ikke fører til noe som helst.

Thranebevegelsens humanisme

Blant de mange nordmenn som i likhet med Ibsen ble oppglødd av den franske februar-revolusjonen av 1848, var Marcus Thrane (1817–1890). Han var politisk aktivist og stiftet den første norske arbeiderforeningen året etter, i 1849. Den ble kalt thranebevegelsen og fikk på få år 30 000 medlemmer, som hovedsakelig var husmenn og småbrukere. Thrane agiterte aldri for noen revolusjon, men krevde allmenn stemmerett og økonomiske reformer for å bedre arbeidernes kår da industrialiseringen bredte om seg.

På et humanistisk grunnlag utropte Thrane budet om å elske din neste som deg selv til den høyeste moralske lov. Han tok til orde mot «den avskyelige adskillelsen mellom juridisk og moralsk lov», og mente at de moralske prinsipper som gjelder for enkeltmennesket, også må gjelde i politikken. Myndighetene fant Thranes virksomhet så farlige at de fengslet ham og idømte ham fire års tukthus. Dermed ble han landets første martyr i småfolkets kamp for sosial rettferdighet og demokrati.

Noen år etter løslatelsen emigrerte Marcus Thrane til USA, hvor hans fritenkerske tilløp slo ut i full blomst. Han utga blant annet fritenkerbladet Dagslyset, og personifiserte også på dette viset den naturlige alliansen mellom arbeiderbevegelsen og sekulær humanisme.

Feminisme mot prestemakt

I første halvdel av nittenhundretallet, og i nær allianse med arbeiderbevegelsen, gjorde også kvinnene seg gjeldende i samfunnsdebatten. Blant disse var Katti Anker Møller (1868–1945), som både var feminist og en forkjemper for ugifte mødres rettigheter.

Også rettighetene til barn født utenfor ekteskap ville Møller ivareta. Her fikk hun hjelp av sin svoger, den radikale venstremannen Johan Castberg. I 1915, da Castberg var sosialminister i Gunnar Knudsens regjering, fikk han vedtatt noen lover som ga barn født utenfor ekteskap arverett, samt rett til å ta sin fars etternavn. Disse «castbergske barnelover» var radikale også i europeisk sammenheng, og de var langt på vei Møllers fortjeneste.

I 1915 reiste Møller, som den første i Norge, spørsmålet om å tillate abort. Ni år senere åpnet hun Mødrehygienekontoret i Oslo, som ga praktisk hjelp og veiledning for å hindre uønsket graviditet. Møller ville ha slutt på kirkens kontroll over ekteskapsinstitusjonen, og ble hardt angrepet for dette. Men hun fortsatte å holde sine foredrag, der hun avviste at ekteskapet er en hovedsakelig religiøs institusjon. Hun angrep også troen på at Gud fordrer selvoppofrelse av gifte kvinner, og at de krenker Gud hvis de opponerer mot dette.

Som Møller formulerte det i foredraget «Kvindenes fødselspolitik» (1919): «[På dette punkt er] den officielle religion mødrenes værste fiende. Vi må derfor få egteskabet ut av denne kirkens indflydelse og bygge det helt på borgelig grund.»

En seksualopplysningens pionér

En annen fremtredende feminist var Elise Ottesen-Jensen (1866–1973). Hun markerte seg både som skribent og som seksualopplysnings-pionér. Gjennom skrifter og forelesninger spredte hun opplysning om familieplanlegging og prevensjonsmidler, og stiftet i 1933 Riksförbundet för Sexuell Upplysning i Sverige. Hun var også i mange år president i International Parenthood Federation, samt medlem av Fritænkerklubben i Bergen.

I sin selvbiografi Og livet lever (1965) skriver Ottesen-Jensen følgende:

«Seksualproblemet, som hittil hadde vært «slikt man ikke snakker om», men noe farlig, stygt og forbudt, ble løftet frem i lyset, og ble et spørsmål som ikke bare grep inn i de voksnes verden, og ikke bare i den enkeltes, men i samfunnets, i hele det almene samliv, ja i spørsmålet om krig eller fred.»

Kvinnesak og humanisme

En tredje fremtredende feminist som avbildes på Human-Etisk Forbunds plakat av tolv norske humanister, er Margarete Bonnevie (1884–1970). Foruten å være forfatter var hun leder for Norsk Kvinnesaksforening fra 1936 til 1946. Her reiste hun kravet om lik lønn for likt arbeid, og om gifte kvinners rett til å ta lønnet arbeid. Det overordnete målet var økt kvinnedeltakelse i det politiske liv.

Bonnevie var med på å stifte Human-Etisk Forbund, og i en opplysningsbrosjyre fra forbundet i stiftelsesåret 1956 skriver hun at:

«Human-etikken, slik jeg oppfatter den, er forankret i troen på at instinktet til å gjøre det gode, det rette, finnes i menneskets naturlige utrustning. Hos oss har all etisk opplæring vært knyttet til kirkens dogmer. Kristendommen krever av menneskene at de skal være moralske for å oppfylle Guds vilje eller av hensyn til et evig liv. Human-etikeren mener derimot at den moral vi skal strebe etter å utvikle er den som kan gi menneskene og menneskenes samfunn den mest harmoniske utfoldelse. Dette kan ikke nåes med trusler om fortapelse eller løfter om salighet i et liv etter dette, men ved at mennesket selv stilles i sentrum for fremskrittet.»

«Kristendommen – den tiende landeplage»

Den som i ettertid fremstår som Norges krasseste fritenker, er dikteren Arnulf Øverland (1889–1968). Han gjorde furore da han i 1933 holdt sitt foredrag «Kristendommen – den tiende landeplage» i Studentersamfundet i Oslo, noe som førte til at han ble anklaget for blasfemi. Han ble bare så vidt frikjent i rettssaken som fulgte, og blasfemiparagrafen ble deretter en «sovende» lovbestemmelse inntil den ble opphevet i 2015.

Også i sosiale og politiske spørsmål var Øverland kontroversiell og radikal. Han skrev flere politiske dikt, der det mest kjente er «Du må ikke sove» (1936), som advarer mot nazismen. Stortinget innvilget ham med knapt flertall diktergasje i 1938, og i okkupasjonsårene skrev han flere dikt som hyller motstandskampen. Den tidligere radikaleren fikk dermed status som nasjonalhelt, og ble etter krigen tildelt æresboligen Grotten i Slottsparken.

Bare i spørsmålet om religion og Guds eksistens holdt Øverland fast ved sin radikalisme. Han var med på å stifte Human-Etisk Forbund i 1956, og noe av det siste han gjorde før sin død i 1968, var å redigere essaysamlingen En kjetters bekjennelser (1969), basert på gamle foredrag. I et av disse essayene, kalt «De tre vantroens artikler», skriver han følgende:

«Jeg tror, at grunnlaget for all etisk holdning er en biologisk betinget egoisme, et sunt seksualliv og et følelsesbånd, som omfatter hele familien, og – ved identifikasjon – nær sagt alle mennesker. Forutsetningen for tilfredshet og lykkefølelse er den, at vi har kjærlighet til noen, som gjengjelder den. Vi trenger hverandres varme, den gjør oss takknemlige, og det gjør oss ondt å se våre nærmeste lide – ja all nød og smerte gjør oss ondt. Det fullvoksne menneske er i stand til å identifisere seg med nesten alle andre mennesker. Som regel vet vi også, at vi gjør klokt i å holde fred med naboer og alle vi kommer i berøring med. Det gir trygghet å vite, at vi bærer oss anstendig ad.»

Kulturradikalere versus «Vestlandsfanden»

I tillegg til Arnulf Øverland satte mellomkrigstidens såkalte kulturradikalere, der forfatterne Sigurd Hoel (1890–1960), Axel Sandemose (1899–1965) og Helge Krog (1889–1962) var frontfigurer, sitt preg på samfunnsdebatten. Kulturradikalerne var sterkt inspirert av Sigmund Freuds psykoanalyse, og av Freuds frafalne disippel Wilhelm Reich, som i slutten av 1930-årene fristet en flyktning-tilværelse i Oslo, før han dro videre til USA.

Sigurd Hoel tilbrakte mye tid sammen med Wilhelm Reich, og skrev psykologiske romaner av til dels sterk kulturkritisk art, med brodd mot såvel en altfor streng seksualmoral som en pietistisk, livsfornektende kristendom. Allerede i 1927 slo Hoel et slag for en frisinnet, naturlig form for seksualliv med romanen Syndere i sommersol.

Også Axel Sandemose skrev psykologiske romaner med samfunnskritisk brodd. I En flyktning krysser sitt spor (1933) formulerte han den etter hvert så berømte Janteloven, hvis første bud er at «Du skal ikke tro at du er noe». Janteloven er et uttrykk for hvordan småfolk i en typisk småby (som Sandemose i sin roman har kalt Jante), holder hverandre nede i en konform alminnelighet, basert på en livsfornektende pietisme. Denne tok Sandemose et oppgjør med. Enkeltmennesket må få lov til å blomstre uten at en småskåren, undertrykkende majoritet – som av andre er kalt «bygdedyret» – prøver å forhindre det.

Like beryktet som Janteloven var «Vestlandsfanden», som forfatteren Nils Kjær (1870–1924) skal ha fått et glimt av på en togtur med den nyåpnede Bergensbanen i 1909. «Vestlandsfanden» var for Kjær innbegrepet av den trangsynte og humørløse pietist og avholdsmann som karret seg over fjellene og inn på Stortinget for å fremme alskens livsfornektende lovforslag.

Dette karikerte fiendebildet satte kulturradikalerne opp mot sin egen urbane og frisinnede livsstil. De holdt mennesket for å være grunnleggende godt, og ikke ondt, slik pietistene hevdet. Onde blir vi mennesker først når vi perverteres av ytre, undertrykkende krefter. Etter andre verdenskrig videreutviklet forfatteren Jens Bjørneboe (1920–76) denne tanken.

Mellomkrigstidens «motdagister»

I 1921 startet en karismatisk kommunist ved navn Erling Falk foreningen Mot dag, som skulle være et debattforum for radikale studenter og intellektuelle. Siden de fleste kulturradikalere sympatiserte med arbeiderbevegelsen, ble også noen av disse – som forfatterne Arnulf Øverland, Sigurd Hoel og Inger Hagerup – med i Mot dag.

Andre prominente «motdagister», som foreningens medlemmer ble kalt, var Einar Gerhardsen, Oscar Torp og John Lyng, som alle ble statsministre etter krigen. Også Gro Harlem Brundtlands far Gudmund Harlem var motdagist, samt Karl Evang, som senere ble landets helsedirektør i 34 år, og Brynjulf Bull, som ble Oslos ordfører i nærmere tjue år.

Til og med Willy Brandt, som senere ble vest-tysk kansler og fikk Nobels fredspris for sin avspenningspolitikk under den kalde krigen, rakk å bli motdagist da han kom til Norge som politisk flyktning i 1934, to år før foreningen ble oppløst.

Selv om Mot Dag aldri hadde mer enn to hundre medlemmer, og ikke lyktes i å stifte noe nytt arbeiderparti, slik Erling Falk ivret for, fikk foreningen stor betydning som en arbeiderbevegelsens tankesmie. Etterkrigstidens Norge ble langt på vei formet av tidligere motdagister, som ikke var særlig kristelige av seg, og som holdt opplysningstidens idealer om toleranse, fremskritt og kritisk, vitenskapelig tenkning høyt i hevd. Mange av dem stilte seg derfor positivt til at Human-Etisk Forbund ble stiftet i 1956.