Fra kristenhumanisme til humanetikk
FELLES FOR ALLE FORMER for nyere humanisme er troen på at mennesket har en iboende verdi som gjør det enkelte individ unikt og ukrenkelig. Men begrunnelsene for verdet varierer. Kristenhumanismen begrunner det ut fra troen på at Gud skapte mennesket i Guds bilde. Humanetikken ser verdet som en naturlig del av det å være til som menneske. De to danske teolog-filosofene Grundtvig og Høffding viser hvor forskjellige disse begrunnelsene er.
Kristenhumanisme
Det er ulike måter å begrunne menneskeverdet på. Det tradisjonelle er å gi det en religiøs begrunnelse. I kristenhumanismen utledes menneskeverdet ut fra en tro på at Gud ikke bare skapte mennesket på den sjette dag, men dessuten skapte det i sitt bilde (1. Mosebok 1,27). Mennesket blir dermed kronen på verket i Guds skapergjerning, og et slikt vesen må nødvendigvis få en spesiell betydning.
Denne forestillingen fører gradvis også til en større verdsettelse av livet her på jorden, noe vi ser hos renessansehumanister som Petrark og Pico della Mirandola. De bryter opp fra middelalderens ensidige betoning av frelse og det himmelske livet etter døden. For hvis det eksisterende menneske virkelig skal være en speiling av noe guddommelig, må det vel innebære at det jordiske livet er noe mer enn en jammerdal?
For den danske presten og salmedikteren Nikolai Frederik Severin Grundtvig (1783-1872) var dette åpenbart. En av salmene hans begynner slik: «Menneske først og Christen saa / Kun det er Livets Orden». Diktet er en oppfordring til å leve et godt og anstendig liv uten å bekymre seg for et eventuelt liv etter dette. Det jordiske og dennesidige er det primære: tanker, følelser, etikk, politikk, kunst, vitenskap osv. Det kristne er noe som skal følge av det å leve godt og rettskaffent. Ja, ifølge Grundtvig kan vi først gripe det kristne når vi har lært å leve harmonisk og etisk sammen med andre uten religion. Det religiøse skal komme som et produkt av det humane, ikke omvendt.
Salmen avslutter derfor slik: «Om Christen ei han er i Dag / Han bliver det i Morgen!» Grundtvig kan ikke se for seg annet enn at vi alle til syvende og sist vil søke en forklaring på livet som sådan og, på det mer personlige plan, søke et liv etter døden. Det humane kan derfor ikke sees isolert fra det kristne, men er et forstadium til det kristne – slik Grundtvig ser antikkens ånd (logos, fornuft) som et forvarsel om den kristne helligånd som skulle komme.
En human etikk vokser frem
Men allerede i Grundtvigs samtid er dette en virkelighetsoppfatning som er under press. 1800-tallet preges av store vitenskapelige, teknologiske, sosiale og politiske omveltninger. Darwins evolusjonslære slår bena under menneskets privilegerte plass i skaperverket. En fremvoksende politisk liberalisme, individualisme og rettighetstenkning gjør at gamle religiøse forestillinger føles utdatert. Dessuten snur en rekke nye oppfinnelser opp ned på hverdagslige praksiser og rutiner.
Filosofene på denne tiden forsøker å finne en dypere enhet og mening i kaoset. En av dem er den danske filosofen og teologen Harald Høffding (1843-1931). Først er han opptatt av å redde kirken og kristendommen fra sterke sekulære impulser i samtiden, men så drar han på en studiereise til Paris og får et helt nytt perspektiv på tingene. Her møter han nemlig den nye empiriske filosofien: Auguste Comtes positivisme, John Stuart Mills konsekvensetikk, Charles Darwins og Herbert Spencers evolusjonslære. Han suger opp disse impulsene som en svamp, og fra nå av er positivisme, konsekvensetikk og evolusjon byggestenene i hans filosofi.
Noen år etter Paris-oppholdet utgir han boken Om Grundlaget for den Humane Ethik (1876). Her er målet å stable på bena en vitenskapelig etikk rotfestet i menneskets egen natur og som er uavhengig av religionens støtte. Etikken erstatter for ham «ånden» eller «den guddommelige gnist» som det dypeste laget i mennesket. Men for at etikken skal overleve «Guds død», må den løsrives fra teologien og bli human, den må begrunnes i menneskets biologi, historie, samfunn og psykologi. Bare en human etikk kan altså være en vitenskapelig etikk.
Høffding kommer til at vi har en sympatifølelse med andre, en følelse som bunner i «den etiske lov» som bor i ethvert menneske. Han mener også å vise at loven er et produkt av evolusjonen, dvs. at den stammer fra naturen og ikke fra en gud. Denne sympatifølelsen minner om den kristne nestekjærligheten og kan betraktes som en sekulær variant av denne. Forskjellen er at mens nestekjærligheten baserer seg på gudstro, baserer sympatifølelsen seg på kunnskap om den etiske loven. Kristendommen setter Gud foran menneske og tro foran kjærlighet: Her elsker vi ikke vår neste for nestens skyld, men for Guds skyld. Det humane er imidlertid å elske vår neste for hans eller hennes egen skyld. Men dette er kun mulig når vi sjalter ut gudstroen. Først da, mener Høffding, kan den kristne nestekjærligheten omdannes til et rasjonelt og universelt toleranseprinsipp.
Humanetikken blir allmenn
I nyere tid, og i vår del av verden, har religiøse begrunnelser av menneskeverdet mer og mer måttet gi tapt for en humanetisk begrunnelse (i Høffdings ånd). De to verdenskrigene på 1900-tallet bidro sterkt til dette: Stilt overfor den lidelse og destruksjon disse krigene forårsaket ble det vanskelig å opprettholde en «magisk» tro på en god og allmektig Gud som trekker i tilværelsens tråder. Krigene kom som et sjokk og satte fart i det den tyske sosiologen Max Weber (1864-1920) kalte «avfortryllingen av verden». Denne førte til en grunnstøting for den kultur og sivilisasjon som hadde frembragt krigene, eller som i det minste ikke hadde klart å avverge dem. Det europeiske mennesket ble som en følge av dette desillusjonert, og den nye, avkristnede humanismen famlet lenge i jakten på en ny forankring for menneskeverdet.
Etter andre verdenskrig var tidsånden preget av fredsidealisme og universell forbrødring. FN vedtok menneskerettighetene, og etterhvert fant man at mennesket selv kunne utgjøre den forankring man søkte. Et forsterkende element i denne retning var vitenskapens og teknologiens fremskritt i etterkrigstiden. Disse muliggjorde store sosiale endringer på kort tid og la grunnlaget for et mer materialistisk syn på livet, men også for fremskrittsoptimisme og dermed en fornyet tro på mennesket og dets muligheter.
Humanetikken forkaster troen på et guddommelig opphav og et liv etter døden samtidig som den bringer videre troen på mennesket og dets verdighet. Den snur på sett og vis kristenhumanismen på hodet: Mennesket er ikke skapt av en gud som det er en avbildning av, men er et selvstendig og uavhengig vesen. Mennesket er autonomt (selvbestemmende) og står ikke i gjeld til noe eller noen.
Humanetikken antar også at mennesket er det eneste levende vesen med moralske følelser og moralsk dømmekraft: Som eneste art har evolusjonen utstyrt mennesket med en iboende samvittighet, et indre etisk kompass. Mennesket er dermed det eneste dyret som er istand til å felle dommer om godt og ondt, rett og galt. Dette gjør (eller bør gjøre) ethvert individ verdifullt, unikt og ukrenkelig.
