Dygdsetikk
DYGDSETIKKEN BLE FORMULERT allerede i antikkens Hellas, og vektlegger utviklingen av moralske karaktertrekk kalt dygder. Ifølge Aristoteles er en dygd den gylne middelvei mellom to laster. Å bygge karakter ved å tilegne seg de enkelte dygder må til for å bli et etisk dugelig menneske. Dette er også veien til lykke og sjelefred.
Vi er hva vi gjentatte ganger gjør. Derfor er dugelighet ingen handling, men en vane.
Aristoteles
Ut fra min erfaring har folk uten laster veldig få dygder.
Abraham Lincoln
Tålmodighet er en dygd, og jeg lærer tålmodighet. Det er ei hard lekse.
Elon Musk
Ærlighet er en dygd
Tenk deg at du går en tur på landet en fin sommerdag. Så kommer du til et bord med jordbærkurver som er satt ut for salg. For på bordet er det også en boks til å legge penger i, samt et ark der det står «Kr 25 pr. kurv». Verken bonden eller noen andre er å se. Og du får veldig lyst på jordbær. Så hva gjør du? Knabber du en jordbærkurv – og sier til deg selv at bonden fortjener ikke bedre når han er så dum at han lar varene stå ubevoktet? Eller finner du fram penger og legger rett beløp i boksen?
Jordbærbonden satser åpenbart på at de som kommer forbi er ærlige mennesker. Og ærlighet er en dygd. Som man enten besitter eller mangler. Ingen er født ærlige. Eller modige. Eller sjenerøse eller rettskafne eller med noen andre dygder. Dygder er i stedet noe hver og én av oss må tilegne seg gjennom både intellektuell og praktisk læring. Hvordan dette kan skje, og hvorfor dette er helt avgjørende for å bygge karakter og bli et etisk dugelig menneske, er hva dygdsetikk handler om.
Den gylne middelvei
Dygdsetikken ble formulert allerede i antikkens Hellas. Både Sokrates og Platon var opptatt av dygder, men det var Aristoteles (384−322 før vår tidsregning) som først formulerte en helhetlig dygdsetikk. Aristoteles hevder at en dygd er den gylne middelvei mellom to laster av motsatt karakter. Dygden blir da middelveien mellom disse to ytterligheter.
For eksempel er dygden mot den gylne middelveien mellom lastene feighet og dumdristighet. Mens sjenerøsitet er middelveien mellom lastene gjerrighet og ødselhet. Og hva med ærlighet, som er tematisert i eksemplet over? Der må den ene lasten være uærlighet, både ved å stjele og å lyve, mens den motsvarende lasten vel må være å plapre ut med alt man tenker, og dermed si ting man ikke burde ha sagt. Løsmunnethet kan være et passende ord for dette.
Å kontrastere dygder til deres motsvarende to laster er en viktig del av det intellektuelle arbeidet vi må foreta for å tilegne oss dygdene. Men som Aristoteles påpeker, kreves også praktisk læring i form av øvelse. Som når du står ved et bord med jordbærkurver og er på nippet til å rappe en kurv, inntil du besinner deg og legger penger i boksen. Da gjør du det rette, men du besitter ennå ikke dygden ærlighet. For hadde du gjort dét, ville du uten å nøle ha betalt for kurven du tok. Først når du har gjort ærlighet til en del av din natur, kan du sies å besitte dygden ærlighet.
Utviklingen av praktisk skjønn
I eksemplet med jordbærkurven er det lett å handle moralsk riktig, bare man besitter dygden ærlighet. Men hva hvis situasjonen er mer innfløkt, slik at to eller flere dygder kommer i konflikt med hverandre? Ville det for eksempel være moralsk riktig å stjele et brød hvis du var helt blakk og hadde et sultent barn? Her kommer dygden ærlighet i konflikt med dygder som å være ansvarlig og omsorgsfull. Og det gir seg ikke selv hvilken av disse dygdene som skal ha forrang.
For å avgjøre hva man i en slik kinkig situasjon skal gjøre, kreves det praktisk skjønn. Dette er også en dygd, som på gresk kalles fronesis. Fronesis er evnen til å vurdere ulike sider ved en konkret situasjon opp mot hverandre, for så å ta den beste avgjørelsen, selv om dét kan innebære at man må handle ut fra én dygd på bekostning av en annen.
Men til praktisk skjønn hører også det å se andre muligheter, slik at man kanskje kan finne en tredje løsning som ikke innebærer at man må handle på tvers av en dygd. Fronesis er følgelig en særs viktig dygd som Aristoteles legger stor vekt på. Og som ikke kan utvikles uten mye praktisk øvelse og tilhørende livserfaring.
Hva slags menneske vil jeg være?
Som all annen etisk teori er dygdsetikken opptatt av hvilke handlinger det er rett eller galt å gjøre. Men i stedet for å finne ut av dette ved å formulere allmenne moralske plikter, eller prinsipper av typen «mest mulig lykke for flest mulig», baseres dygdsetikken på spørsmålet «Hva slags menneske vil jeg være?».
Dermed blir det våre karaktertrekk, og det vi i det store og hele kan kalle vår karakter, som kommer i fokus. Kan jeg være bekjent av å rappe en jordbærkurv, bare fordi det byr seg en god anledning til det? Aldeles ikke! For det er ingen slik person jeg er. Eller ønsker å være.
Viktigheten av sosiale fellesskap
Dygder må utvikles i sosiale fellesskap. Aristoteles vektla at mennesket er et sosialt vesen, og skrev at den som klarer seg helt på egen hånd, er enten en gud eller et dyr. Antikkens greske bystater var velegnede arenaer for sosial samhandling, der frie menn (men hverken kvinner eller slaver!) både konkurrerte om hvem som var mest dugelig på ulike vis, og gikk sammen om å bygge og forsvare bystaten.
I våre dager er gode nærmiljøer − samt arbeidsmiljøer og skolemiljøer − arenaer for å utvikle dygdene. Dette påpekes spesielt av vår tids kommunitarister eller ny-aristotelikere, som gjorde seg gjeldende i filosofien på 1990-tallet. Disse vektlegger hvor mye nærmiljøet og hele kulturen former hver enkelt av oss, slik at vi ikke kan snakke om enkeltmennesket som noe isolert og abstrakt, løsrevet fra dets formende omgivelser. Gode nærmiljøer er dermed en betingelse for at samfunnsborgerne skal kunne utvikle seg til etisk dugelige mennesker.
Aktiviteter
Jordbærkurven
Fremfør eksemplet med jordbærkurver som er satt ut for salg: Du går tur på landet og kommer til et bord med jordbærkurver, der det også står en boks til å legge penger i samt et ark der det står «Kr 25 pr. kurv». Verken bonden eller noen andre er å se, og du får veldig lyst på jordbær. Så hva gjør du? Knabber du en jordbærkurv? Eller finner du fram penger og legger rett beløp i boksen?
Be elevene diskutere disse to alternativene. Hvilke begrunnelser har de for å gjøre det ene eller det andre? Still også følgende spørsmål:
- Er bonden dum som lar jordbærkurvene − og til og med boksen med penger i − stå ubevoktet? Fortjener han da ikke bedre enn å bli fratatt både bær og penger?
- Bør bonden tvert imot roses for å vise sine medmennesker tillit ved å ha en slik selvbetjent salgsordning?
- Ved å la jordbærkurvene og boksen med penger stå ubevoktet, appellerer bonden til det beste i oss, og da spesielt til vår ærlighet. Hva gjør det med oss å bli vist slik tillit?
- Hva ville du gjort hvis en person i ditt nærvær tok med seg en jordbærkurv uten å betale for den? Ville du ha irettesatt ham eller henne? Eller hadde du latt være å si noe? Hvis du irettesatte vedkommende, hva ville du ha sagt?
- Hvis du så at en person rappet en jorbærkurv, ville du da ha blitt mer tilbøyelig til selv å rappe en kurv? Eller nei?
- Hva hvis en person som tar en jordbærkurv og legger penger i boksen, sier at «Jeg gjør meg ikke til kjeltring for 25 kroner»? Er dette et uttrykk for ærlighet? Eller nei, fordi det innebærer at man godt kan gjøre seg til kjeltring hvis utbyttet er stort nok?
Hva er dygder og laster?
For å forstå hva dygdsetikk er, må elevene først forstå hva dygder, eller dyder, er. Dygd og dyd brukes her synonymt, men fordi ordet dyd kan gi assosiasjoner til jomfrunalsk dydighet, noe som ikke er hva dygdsetikk først og fremst handler om, bruker mange filosofer i dag heller ordet dygd. Dygd er nært assosiert med det å duge, som nettopp er hva dygder eller dyder handler om. Disse er moralske karakteregenskaper som gjør oss dugelige på bestemte livsområder hvis vi klarer å tilegne oss dem.
En god måte å forstå hva dygder er, er å gi eksempler på ulike dygder. Samt be elevene om å gi flere eksempler på dygder. Her kan det fort oppstå tvilstilfeller. Er for eksempel høflighet en dygd? Eller nei? Hva med en person som med utsøkt høflighet plager andre med ord og gjerninger − er hans høflighet her en dygd? Og mens beskjedenhet vel kan sies å være en dygd, er det vel heller tvilsomt om saktmodighet er det. Her finnes ingen fasitsvar, bare mer eller mindre opplagte tilfeller, og en ikke så rent liten gråsone.
Gjør det klart at en dygd ifølge Aristoteles er den gylne middelvei mellom to laster. Begynn med å diskutere hvordan dygden mot kan sies å være den gylne middelvei mellom lastene feighet og dumdristighet.
Gjør det til en oppgave for klassen å liste opp ulike dygder. Og å kontrastere disse med to laster, som er hver sin ytterlighet i forhold til den aktuelle dygden, som da blir den gylne middelvei mellom disse to lastene. Å finne gode eksempler på dette er som nevnt ikke alltid så lett. Samtidig kan denne øvelsen være oppklarende for å avgjøre om vi har med en bestemt dygd eller last å gjøre.
Lag følgende skjema på tavla, der dygden mot og dens to motsvarende laster føres inn i øverste rad. Finn så fram til andre dygder og motsvarende laster på radene under, og gjør listen så lang dere klarer. Her er, i tillegg til mot, dygdene stolthet, sjenerøsitet og vennlighet tatt med for å gi noen ytterligere eksempler.
| Last | Dyd | Last |
| Feighet | Mot | Dumdristighet |
| Underdanighet | Stolthet | Overmot |
| Gjerrighet | Generøsitet | Ødselhet |
| Nedlatenhet | Vennlighet | Innynding/smisking |
Hva gjør oss lykkelige?
Hvorfor skal vi egentlig tilegne oss dygdene og bli dugelige mennesker? Kunne vi ikke heller gi blaffen i dette, siden det både er arbeidskrevende og vanskelig? Stilt overfor en slik innvendig kunne Aristoteles meget vel ha stilt følgende motspørsmål: «Vil du bli lykkelig?» Og dét vil vi vel alle helst bli?
Da må vi spørre oss om hva lykke er, og om hvordan vi oppnår lykke. For Aristoteles var lykke noe annet enn nytelse og ekstatisk glede eller eufori, som vi bare kan oppnå en kort stund av gangen. Lykke var for ham det samme som sjelefred, som er en varig tilstand. Og veien til lykke i betydningen sjelefred går nettopp gjennom å utvikle dygdene.
Siden dette neppe er noen opplagt sak blant dagens skolelelever − eller blant dagens mennesker i det store og hele − kan klassen forsøke å besvare spørsmålet
- Hva er lykke?
Skriv spørsmålet opp på tavla, og la elevene diskutere dette. For å komme i gang kan elevene oppfordres til å gi eksempler på hva som gjør dem lykkelige, gjerne i form av korte historier av typen «Da ble jeg lykkelig».
Spør så om den opplevelsen som beskrives, kan kalles lykke, eller om den kanskje bedre kan kalles noe annet. Spør også om hva det var ved hendelsen som fortelles, som førte til at eleven ble lykkelig. Her kreves det kanskje at man får fram flere detaljer. Velg gjerne én historie som synes å illustrere dette med lykke godt, og involver hele klassen i diskusjonen.
Andre spørsmål som kan bringe undersøkelsen videre, er:
- Er lykke, nytelse og ekstatisk glede det samme? Eller nei? Hvorfor (ikke)?
- Kan jeg være lykkelig alene, eller forutsetter lykke at jeg lever sammen med andre mennesker (og dyr)?
- Aristoteles satte likhetstegn mellom lykke og sjelefred. Høres dét rimelig ut? Eller nei?
- Aristoteles mente også at vi må utvikle dygdene for å få sjelefred. Men hvordan kan dygder gi oss sjelefred og lykke?
- Kan en person som dyrker sine laster i stedet for dygder bli lykkelig? Eller nei?
Grublespørsmål
- Kan man både være ærlig og holde på en hemmelighet? Eller nei?
- Er vi mer ærlige når vi er på landet enn når vi er i byen? For er vi ikke mer tilbøyelige til å rappe en ubevoktet vare i en travel bygate enn på en rolig landevei? I så fall: Hvorfor er det slik?
- Det sies at ærlighet varer lengst. Er dette sant, eller bare noe tull?
- Det sies også at lastenes sum er konstant, selv om det som regnes som laster og dygder kan variere med skiftende tider. Er dette sant, eller bare noe tull?
- Sinne og raseri er snarere en last enn en dygd. Men kan det til tider være moralsk riktig å bli sint? Hva menes med «rettferdig harme» − er dét en dygd?
- Går det an å være snill og hjelpsom og beskjeden uten å bli utnyttet av andre? Hvordan er i så fall dét mulig?
- Er etisk dugelige mennesker mer kjedelige enn lastefulle mennesker? Eller er det snarere omvendt?
- Hvordan kan det ha seg at ikke bare etisk dugelige mennesker, men også forbrytere og andre personer med store laster, av og til blir forbilder for mange?
