Et sekulært livssyn

Evolusjonslæren + menneskeverd = sant

Det nordiske humanistmanifestet av 2016 har kun seks korte avsnitt, og disse utgjør et filosofisk konsentrat som fordrer en utdyping. I stedet for å være en ansamling av selvfølgeligheter bør manifestet heller betraktes som en filosofisk buljongterning.

Dette gjelder helt fra første avsnitt, der to sentrale tanker som opprinnelig ikke hang sammen, møtes. Disse er Charles Darwins evolusjonslære og den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776 (samt den franske menneskerettighetserklæringen av 1789). For som det der fastslås, har sekulær humanisme som utgangspunkt at

mennesker er del av naturen, født frie og med samme menneskeverd og rettigheter, utstyrt med fornuft og samvittighet.

Formuleringen «mennesker er del av naturen» må forstås dit hen at vi mennesker er fremkommet gjennom en høyst dennesidig evolusjon, og ikke er skapt av noen gud. Dette er et dramatisk brudd med den tradisjonelle kristne oppfatningen om at mennesket står i en særstilling i forhold til andre dyr og skaperverket forøvrig. Når vi mennesker i stedet er en del av naturen, følger det at vi er en dyreart i slekt med andre dyr og alt annet levende. Noe som må sies å være en vakker tanke.

På verdensbasis er det fortsatt kontroversielt å betrakte mennesket som en del av naturen på dette viset. Men i Skandinavia er aksepten for evolusjonslæren så stor at vi uten å blunke kobler den sammen med de amerikanske grunnlovsfedrenes menneskerettighetstenkning – som når vi i samme åndedrag hevder at mennesker ikke bare er en del av naturen, men at vi også er født frie og med samme menneskeverd og rettigheter, utstyrt med fornuft og samvittighet. Dette fastslår vi til tross for at grunnlovsfedrene ville ha steilet over evolusjonsteorien, lavkirkelig kristne som de fleste av dem var.

Sekulære humanister ser ingen motsetning mellom evolusjonslæren og tanken om menneskeverd og menneskerettigheter. Filosofisk sett er det da heller intet motsetningsforhold her. Det går fint an å både være darwinist og dele de amerikanske grunnlovsfedrenes antakelse om at vi mennesker er født frie og med samme menneskeverd og rettigheter – slik det fastslås i FNs menneskerettighetserklæring av 1948.

Også grunnantakelsen om at vi mennesker er utstyrt med fornuft og samvittighet er noe sekulær humanisme og de amerikanske grunnlovsfedrene deler. At grunnlovsfedrene ville ha gitt denne og sine øvrige antakelser om menneskeverd og rettigheter en religiøs begrunnelse, hadde vi spurt dem privat, er så sin sak. Prisverdig nok avsto de fra å gi en slik begrunnelse – noe også forfatterne av den franske menneskerettighetserklæringen av 1789 og FNs menneskerettighetserklæring gjorde.

Dermed overlot de klokelig nok til de enkelte livssynssamfunn å supplere disse vidtfavnende grunnantakelsene med sin egen begrunnelse. Og som for sekulære humanisters del er en naturalistisk og historisk basert begrunnelse.

Moralsk likhet versus naturlig ulikhet

I 1776, da den amerikanske uavhengighetserklæringen ble skrevet, var tanken om at alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og rettigheter høyst kontroversiell. Den brøt med hevdvunne oppfatninger om at det vitterlig er forskjell på oss mennesker, basert på sosial klasse og status, kjønn, evner og anlegg, hudfarge og etnisitet. Og at slike forskjeller må tillegges vekt i etiske avveininger.

Ser vi på verden som helhet, er grunnantakelsen om at vi mennesker er naturlig ulike, og at etiske avveininger må baseres på dette, fortsatt levende. Også i antikkens Hellas og Roma, som vi gjerne gir en høy stjerne, var dette en gjengs oppfatning.

Vi kan takke kristendommen for at denne opprinnelige grunntanken om naturlig ulikhet ble utfordret av – og så, i løpet av middelalderen – erstattet med den alternative grunntanken om moralsk likhet. Forestillingen om at vi alle har samme menneskeverd, uansett hvor forskjellige vi måtte være ytre sett, og i evner og anlegg og sosial status, er abstrakt og utpreget vest-europeisk.

Det samme gjelder forestillingen om menneskerettigheter, som hadde sin forløper i høymiddelalderen. Men som Martin Luther tok avstand fra fordi den etter hans mening nærmest opphøyer mennesket til noe guddommelig, og dermed er blasfemisk. Veien fram til vår moderne rettighetstenkning er alt annet enn rettlinjet.

Grunntanken om menneskeverd, likeverd og menneskerettigheter deles av kristne og sekulære humanister. Men begrunnelsen er ulik. Mens kristne vil kunne hevde at menneskeverd og likeverd er en del av en objektivt eksisterende moralsk orden som Gud har lagt ned i skaperverket, vil sekulære humanister si at etikken er menneskeskapt, og at tilhørende forestillinger om menneskeverd og likeverd, samt menneskerettigheter, er historisk frembrakte standarder for hvordan vi mennesker bør betrakte og behandle hverandre.

Det finnes ingen plan eller mening med skaperverket

Første setning i det nordiske humanistmanifestets andre avsnitt utsier at det ikke er noen forutbestemt mening med tilværelsen.

Her motsies bramfritt den tradisjonelle kristne oppfatningen om at Gud har en plan med skaperverket generelt og med oss mennesker spesielt – både med hver enkelt av oss og med menneskeheten som helhet. Forestillingen om at Jesus skal komme tilbake på dommedag og dømme levende og døde, forutsetter en Guds plan med det hele. Det samme gjør forestillingen om et etterliv og sjelens udødelighet og himmel og helvete, og om at Gud kan gripe inn i verdens skjeve gang ved å utføre undere og oppfylle våre bønner.

Ser vi i stedet på verden med et rasjonelt og vitenskapelig blikk, finner vi ingen mening med det hele som er objektiv i betydningen «utenfor den menneskelige bevissthet og de menneskelige kulturer». Det som finnes av materie og natur, bare er, og kan ikke beskrives mer meningsfylt enn ved hjelp av naturlovene.

Heller ikke evolusjonlæren inngir oss noen objektiv mening med tilværelsen. Artenes evolusjon har intet forutbestemt mål, og må langt på vei betraktes som et tilfeldighetenes spill. Mangt kunne gått annerledes under evolusjonens gang. Og skulle evolusjonen ha begynt på nytt her på kloden, er det svært usannsynlig at vår art hadde oppstått enda en gang. Vi mennesker er på ingen måte evolusjonens endemål eller noen «krona på verket». Hvordan det vil gå med vår art og med evolusjonen i det store og hele i fremtiden, er det umulig å forutsi.

Vi er frie til å velge hvem vi er

Når det ikke finnes noen objektiv mening med tilværelsen, er vi, som det fastslås i andre avsnitts andre setning, frie til å finne mening og mål i eget liv, gjennom individuell refleksjon, sosial samhandling og ved hjelp av den rike kultur vi mennesker har skapt innen vitenskap, filosofi og kunst.

Dette er i tråd med hva de franske eksistensialister, som hadde sin glanstid i tiårene etter andre verdenskrig, forfektet. Som ateist forkastet filosofen Jean-Paul Sartre tanken om at det finnes noe guddommelig forsyn. Han argumenterte også mot dem som på et naturvitenskapelig grunnlag hevder at alt som skjer, er forutbestemt av årsak og virkning-mekanismer i materien, slik at fri vilje blir en illusjon. Sartre mente å ha påvist at dette er feil. Og at fri vilje er og blir en realitet. Vi er til overmål dømt til å være frie, som han med patos formulerte det.

Og med frihet følger ansvar. Som hver enkelt av oss kan velge å ta eller å flykte fra. Sistnevnte alternativ er også et valg. Vi kan velge å leve slik som «alle andre» og ikke stikke oss ut på noe vis. Eller vi kan velge å gå vår egen vei, ut fra de verdier vi setter høyt. Og som kanskje går på tvers av fellesskapets hevdvunne verdier.

Betoningen av menneskets frie vilje er noe ateistisk eksistensialisme og sekulær humanisme har til felles med kristendommen (og med jødedommen og islam). Vel er en sekulærhumanistisk begrunnelse for at vi har fri vilje, annerledes. Dét forhindrer ikke at kristne og sekulære humanister utgjør en felles front mot dem som hevder at fri vilje er en illusjon, og at alt her i verden til syvende og sist er determinert av materiens fysiske og kjemiske mekanismer.

Å finne mening i livet fremfor med livet

Mens frihet er et abstrakt, filosofisk begrep, er mening mer en følelse eller stemning hver enkelt av oss opplever i konkrete situasjoner. Vi kan ikke i samme grad beskrive, eller resonnere intellektuelt, om mening som det vi kan om frihet. Like fullt betoner manifestet at vi er «frie til å finne mening og mål i eget liv». Her tas det høyde for at en følelse eller opplevelse av meningsløshet er noe smertelig som vi mennesker setter mye inn på å unngå.

Men hvordan unngå eller oppheve følelsen av meningsløshet? Fremfor å søke etter en mening med livet, som antas å være noe objektivt og utenfor oss selv, er sekulære humanister i likhet med eksistensialistene opptatt av å finne mening i livet, i den enkeltes levde liv. Da blir det å velge seg selv, og å stå for sine valg, vesentlig. Om dette ikke garanterer noen opplevelse av mening, lar det seg neppe gjøre å finne mening i livet uten at også dette er på plass.

Som manifestets andre avsnitt også påpeker, kan – i tillegg til individuell refleksjon – sosial samhandling og den rike kultur vi mennesker har skapt innenfor vitenskap, filosofi og kunst, hjelpe oss til å finne mening i livet. Vi mennesker er flokkdyr av natur, og da blir det å kunne fungere rimelig bra sammen med andre mennesker, og å ha nære, gode relasjoner, noe helt vesentlig for opplevelsen av mening.

Dét fordrer i sin tur at vi mestrer kulturelle koder og lar oss inspirere av ulike kulturuttrykk. Her tematiseres så vidt det er tilværelsens estetiske dimensjon, som sekulær humanisme verdsetter.

Vektleggingen av individet fremfor kollektivet

Implisitt i manifestets betoning av vår frihet til å finne mening og mål i eget liv, er at denne friheten er individuell. Denne forståelsen av frihet er blitt så selvsagt for oss vestlige mennesker at vi uvilkårlig knytter frihet til individuell selvrealisering. Som godt kan gå på tvers av kollektivets normer.

En slik sterk betoning av enkeltmenneskets frihet til å følge egne mål og skape seg det gode liv, finner folk i mange ikke-vestlige kulturer forunderlig. Disse kan i stedet betone enkeltmenneskets plass i en større sosial helhet som det vesentlige for å skape såvel individuell som samfunnsmessig harmoni.

Dette kan gi seg utslag i en klan- eller gruppetenkning som vi nok kjenner igjen fra europeisk historie, og der harmoni langt fra var enerådende. Blodhevn er for eksempel noe moderne mennesker finner forkastelig. At ens hele familie eller klan eller landsby skal stå til ansvar for det gale man selv måtte gjøre, bryter fundamentalt med hva vi nå oppfatter som rett og rimelig. Slike former for justis er for oss moderne, vestlige mennesker blitt så urimelige, for ikke å si absurde, at vi lett glemmer at det er slike førmoderne, kollektive normer som har rådet helt fram til den nyere tid.

Sett i et slikt større perspektiv fremstår humanistmanifestets betoning av individuell frihet som alt annet enn en selvfølge. Stikk i strid med førmoderne samfunn gjør sekulær humanisme enkeltindividet – og ikke familien eller klanen – til samfunnets minste enhet.

Dette innebærer ikke noen nedvurdering av familiens eller de større sosiale sammenhengers betydning. Vi kan godt si oss enig i ordtaket om at «det trengs en hel landsby for å oppdra et barn», samt følge den alminnelige mening om at familie, venner og et godt nærmiljø er helt vesentlig for det gode liv.

Når sekulær humanisme like fullt gjør enkeltindividet til samfunnets minste enhet, er det for å knesette den enkeltes rett til å bryte med de sosiale sammenhenger han eller hun er oppvokst i. Samt retten til å konvertere til en annen religion, eller til ikke å ha noen religion. Dette er i tråd med den liberale etiske og politiske tenkningen som vant fram i attenhundretallets England og spredte seg til andre vestlige land.