Konsekvensetikk
VÅR TIDS KANSKJE MEST innflytelsesrike etiske teori er konsekvensetikken, også kalt utilitarisme. Den ble først formulert i England på slutten av 1700-tallet, og ble raskt en rådende etisk tenkemåte i hele den vestlige verden. Konsekvensetikken fremholder at det er handlingers konsekvenser, og ikke hvilke hensikter som ligger til grunn for dem, som avgjør om handlingen er etisk god eller klanderverdig.
Frembring all den lykke du klarer, og fjern så mye ubehag du makter!
Jeremy Bentham
Som utilitarist mener jeg at regelen om ikke å lyve ikke gjelder absolutt, men at den ut fra et overordnet nyttehensyn vil kunne fravikes.
Peter Singer
Avgjør konsekvensene om en handling er god?
Tenk deg at en tyv sniker seg inn i et møterom der en gruppe rike mennesker sitter og diskuterer forretninger. Tyven får øye på en stresskoffert like ved som han antar inneholder noe verdifullt. Han stjeler kofferten og kommer seg ubemerket avgårde. Glad og fornøyd åpner han den i et skogholt. Da ser han til sin overraskelse og skrekk at kofferten ikke inneholder penger eller verdisaker, men en tidsinnstilt bombe! Han løper vekk, og like etterpå eksploderer bomben. Verken han eller noen andre blir skadet.
Det vi da kan spørre oss, er om tyven gjorde en god handling da han stjal kofferten, siden den avverget at mange ble drept eller skadd. At handlingen av denne grunn var gagnlig for alle parter, synes opplagt. Men kan handlingen dermed sies å være god, i etisk forstand? Her er det delte meninger.
Noen vil mene at de hensikter man har, avgjør om en handling er etisk god eller dårlig. Disse vil si at tyven ikke handlet etisk godt selv om han reddet liv og forhindret skade, fordi hans hensikt var å stjele. Og å stjele – samt å ville stjele – er etisk klanderverdig. Andre vil derimot si at hvis konsekvensene av en handling er gode, er handlingen etisk god. For dem spiller hensikten eller sinnelaget den handlende personen hadde, ingen rolle.
Størst mulig nytte for flest mulig
Synspunktet om at det kun er konsekvensene av en handling vi må se på for å avgjøre om handlingen er etisk god eller dårlig, kjennetegner en hovedretning innenfor etisk teori, og kalles konsekvensetikk. Denne teorien skiller seg dermed ut fra to andre etiske hovedteorier, nemlig pliktetikk (også kalt sinnelagsetikk) og dygdsetikk.
Konsekvensetikkens grunnprinsipp er at vi bør velge den handling vi antar gir størst mulig nytte eller glede til flest mulig. Eller, alternativt, den handling som gir minst mulig ulempe eller smerte for flest mulig, noe som kan være like aktuelt. Vi bør spørre oss hva en vennlig innstilt og upartisk tilskuer med full oversikt over alles ve og vel ville ha valgt i en gitt situasjon, og så gjøre dette.
Konsekvensetikken er dermed altruistisk, og ikke egoistisk, slik vi i utgangspunktet lett kunne tro. Stilles jeg overfor valget om å utføre en handling som påfører meg et ubehag, bør jeg like fullt gjøre dette hvis handlingen gir andre et behag eller nytte som samlet sett overstiger mitt ubehag. Det kan derfor være krevende å leve i henhold til konsekvensetikken.
Styres vi kun av lyst og smerte?
Konsekvensetikken ble først formulert av den engelske filosofen Jeremy Bentham (1748–1832). Han mente at vi mennesker, i likhet med andre dyr, søker det nyttige og behagelige, mens vi skyr smerte og ubehag. Følgelig er handlinger som gir nyttige eller behagelige konsekvenser, etisk gode. Mens handlinger som gir ubehagelige eller smertefulle konsekvenser er etisk klanderverdige.
Fordi Bentham og hans likesinnede satte likhetstegn mellom det nyttige/behagelige og det gode, kalles konsekvensetikken også for utilitarisme, etter det engelske ordet utility, som betyr nytte.
Et annet grunnleggende prinsipp for Jeremy Bentham er at all nytte eller nytelse teller likt, dersom de er av samme grad eller intensitet. Om en som spiser ei pølse opplever samme behag som en som spiser russisk kaviar, teller behaget i begge tilfeller likt, dersom intensiteten i behaget er den samme. Mens spørsmålet om det som gir behaget er noe billig eller noe kostbart, eller noe «simpelt» eller «fint» sosialt sett, er irrelevant.
Dette innebærer en likhetstankegang av typen én mann (eller kvinne), én stemme. Siden vi alle er i stand til å føle behag og smerte, ligger det i sakens natur at alle mennesker er like mye verdt. Rike og mektige mennesker skal derfor ikke telle mer enn fattige.
Er alle slags gleder like gode?
En annen konsekvensetiker, John Stuart Mill (1806–73), nyanserte Benthams prinsipp om at alt slags behag med samme intensitet teller likt. Mill fastslo at det vitterlig finnes gleder som er mer eller mindre høyverdige enn andre, og at vi alle rangerer ulike gleder ulikt.
Det er derfor ikke riktig, slik mange dengang hevdet, at utilitarismen er en svinsk og primitiv filosofi som ikke sondrer mellom dyriske og mer høyverdige gleder. Til forskjell fra grisen og andre dyr har mennesket evnen til å glede seg over kunst og kultur og intellektuell innsikt, og nettopp dette må vi ta høyde for. Derfor er det bedre å være et misfornøyd menneske enn en fornøyd gris. Eller en utilfreds Sokrates fremfor en tilfreds tosk.
Selv om konsekvensetikken ikke vektlegger den enkeltes sinnelag eller motivasjon for å utføre en handling, er det ifølge Mill all grunn til å anta at den samlede nytten eller lykken i samfunnet vil øke dersom folk flest utvikler de moralske dygder og blir gagns samfunnsborgere. Derfor er det helt i tråd med konsekvensetikken å oppmuntre til dette.
Aktiviteter
To eneveldige herrer?
Drøft følgende påstand av Jeremy Bentham:
Naturen lar menneskeheten bli regjert av to eneveldige herrer: smerte og behag. Det er kun de som forteller oss hva vi burde gjøre samt avgjør hva vi kommer til å gjøre. Såvel standarden for rett og galt som kjeden av årsak og virkning er festet til deres trone. De styrer oss i alt vi gjør, i alt vi sier, i alt vi tenker: ethvert forsøk på å frata dem deres makt vil bare bekrefte dette.
- Er dere enig i at vi styres av smerte og behag? Begrunn svaret. Finn eksempler på dette – eller på det motsatte.
- Kan vår hang til å unngå smerte og søke behag bestemme hva som er rett og galt? Eller har denne hangen ikke noe med etikk å gjøre?
- Har vi noen fri vilje hvis vi i ett og alt styres av smerte og behag? Eller blir det da umulig å ta etiske valg, siden vi må ha en fri vilje for å kunne velge?
- Hva menes med uttrykket «Veien til helvete er brolagt med gode forsetter»? Kan dere finne eller tenke dere eksempler på dette?
Dyriske og menneskelige gleder
Fremfør John Stuart Mills synspunkt om at det finnes ulike former for gleder eller behag, og at det er bedre å være et misfornøyd menneske enn en fornøyd gris. Eller en utilfreds Sokrates fremfor en tilfreds tosk.
- Er dere enige med Mill i at det finnes ulike former for gleder eller behag, som gjør at spesifikt menneskelige gleder av kulturell og intellektuell art er mer verdt enn de dyriske, kroppslige gleder? Eller bør vi holde oss til prinsippet om at alle gleder av samme opplevde intensitet, dyriske eller ei, må telle likt?
- Hvorfor skulle det være bedre å være et misfornøyd menneske enn en fornøyd gris? Eller en utilfreds Sokrates fremfor en tilfreds tosk?
- Er det å rangere ulike gleder som bedre eller mer høyverdige enn andre et uttrykk for fordommer og snobberi? Eller har vi gode grunner til å mene at gleden ved f.eks. å se et Ibsen-stykke faktisk er bedre eller mer høyverdig enn å se en såpeopera?
- Hvis en person har like stor glede av å plage noen som en annen person har glede av å hjelpe noen, er da deres glede like mye verdt? Eller nei?
Dobbelt så mye, dobbelt så glad?
Tenk deg at du er sulten og blir servert en velduftende pizza. Det første stykket synes du er kjempegodt og gir det en sekser på din personlige nytelsesskala. Så spiser du stykke nummer to, og selv om det objektivt sett smaker like godt som det første, gir du det bare en femmer i nytelse. Stykke nummer tre gir du ikke mer enn en firer, og når du spiser stykke nummer fire, er du blitt så mett at du bare gir det en toer, siden du nærmest må presse det i deg. Da handler det nesten ikke om nytelse lenger, men nærmer seg det smertelige.
Behaget eller nytten av et gode øker følgelig mindre og mindre jo mer vi får av dette godet. Det er fordi opplevelsen av økt behag eller nytte henger sammen med hvor mye eller lite vi allerede har av dette godet. I de fleste tilfeller vil for eksempel en fattig person bli langt mer glad for å få en tusenlapp enn det en rik person vil bli. En konsekvensetiker kan derfor si at den fattige bør få tusenlappen, siden dette vil øke den samlede gleden eller nytten i samfunnet mest.
- Er dere enig eller uenig i dette resonnementet? Hvorfor?
- Er det i stedet mer rettferdig å gi like mye til alle, enten de har mye eller lite fra før av? Hvorfor (ikke)?
- Blir den samlede gleden eller nytten i samfunnet størst hvis forskjellen mellom fattig og rik ikke er for stor? Eller nei? Hvorfor?
- Er det overraskende at folk flest ikke synes å ha blitt mer og mer lykkelig jo mer deres materielle velstand har økt? Og at de siste femti års store velstandsøkning til og med kan ha gjort mange mer ulykkelige, slik enkelte hevder? Hva sier i så fall dette om forholdet mellom materiell velstand og lykke?
Grublespørsmål
- Betyr «Følg din samvittighet!» til syvende og sist det samme som «Gjør det som er mest nyttig eller behagelig for deg og andre»? Eller har samvittighet lite eller ingenting med nytte og behag å gjøre?
- Når Arnulf Øverland skriver i diktet En hustavle at «Det at du gleder en annen / det er den eneste glede», sikter han da til det å søke behag samt unngå smerte? Eller handler den gleden Øverland beskriver om noe annet?
- Er det etisk forsvarlig å behandle en minoritetsgruppe dårlig, f.eks. ved å diskriminere de som tilhører den, dersom dette øker flertallets tilfredshet så mye at det mer enn oppveier den økte smerten de i minoritetsgruppen påføres? Hvis ikke, hvorfor ikke?
- Blir det etisk sett ingen forskjell på mennesker og (andre) dyr hvis vi baserer etikken på hangen til å søke behag og unngå smerte, siden også dyr har denne hangen? Betyr det i så fall at vi ikke kan behandle dyr dårligere enn mennesker? Eller står vi mennesker fortsatt i en særstilling, etisk sett, i forhold til andre dyr?
