Opplysningstiden

Da filosofien begynte å bli farlig

Renessansen fremstilles gjerne som epoken da naturvitenskapen utfordret kirkens makt. Men dette er misvisende, siden kirken var for naturvitenskap, prosessen mot Galileo til tross. Først ved inngangen til den nyere tid, etter Trettiårskrigens slutt i 1648, begynte filosofer å tenke i baner som var farlige for kirken.

Først ut var briten Thomas Hobbes, som i sitt hovedverk Leviathan (1651) benektet at kongen fikk sin makt fra Gud. Han gjorde i stedet politisk makt til et rent sekulært anliggende, ved å skrive at kongen får sin makt fra folket, og ved ikke å trekke inn Gud i det hele tatt. Dermed utfordret han den hevdvunne og tilsynelatende naturlige alliansen mellom konge og geistlighet.

Slikt gjorde man dengang ikke ustraffet. Hobbes ble riktignok ikke arrestert, men han ble forkjetret som få andre, og hans samlede verker ble brent på bokbål. Det hjalp ikke det minste at han godtgjorde at alt han skrev, var i samsvar med Skriftens ord. Han ble oppfattet som gudløs, noe han etter alt å dømme også var. Men Hobbes kalte seg aldri ateist, for han visste meget vel at den som ikke hadde noen gudstro og åpent ga uttrykk for det, ble utdefinert og forkjetret. Religionskritikk våget han seg derfor ikke på.

Fritenkeren fra helvete

Det gjorde derimot nederlenderen Baruch Spinoza, som først ble kastet ut av sin jødiske menighet, og deretter brakte både kalvinister og katolikker i harnisk med sin Teologisk-politisk avhandling (1670). Her gikk han løs på alle beretninger om undere i Det gamle testamentet, og hevdet at dette var oppspinn eller hadde en naturlig forklaring. Han avviste også at profetene hadde noen direkte innsikt i Guds vilje, samt at Bibelen er mer hellig og mindre menneskeskapt enn annen litteratur.

Som om ikke dette var nok, gikk Spinoza også til frontalangrep på all organisert religion. Og i sitt hovedverk Etikk, som ble utgitt posthumt i 1677, fremstiller han en panteistisk religiøsitet der han nærmest setter likhetstegn mellom Gud og den fysiske verdens naturlover, og med alt som skjer med nødvendighet. Dette er en upersonlig gud som er ett med skaperverket, og som det ikke har noen hensikt å be til. Mer kjettersk enn det kunne man knapt bli.

Reaksjonene på Spinozas skrifter var da også voldsomme, selv i det ut fra datidens målestokk tolerante Amsterdam. Han ble ansett som en fritenker fra helvete og måtte flykte fra byen for godt. «Spinozisme» ble et skjellsord i etablerte, lærde kretser, som noe jevngodt med ateisme. Men for den lille skaren av fritenkere i det nordlige Europa ble hans teologisk-politiske avhandling en viktig inspirasjonskilde. Den gjorde at flere våget å bedrive åpenlys religionskritikk, og slo an en tone som kom til å prege opplysningstiden.  

Britiske ideer på fransk grunn

Opplysningstiden startet for alvor på 1680-tallet (mens man i tiårene etter 1650 og fram til da snakket om en ny «fornuftens tidsalder»). Det var da Isaac Newton skrev sitt hovedverk Principia Mathematica (1687), mens filosofen John Locke lanserte sine dristige tanker om religionsfrihet og toleranse i noen skrifter han utga anonymt. Den franske dikteren og forfatteren Voltaire, som ble opplysningstidens første og største stjerne, tilbrakte noen år i England på denne tiden, og fattet så stor interesse for disse nye tankene at han populariserte Newtons fysikk og forfektet Lockes ideer om toleranse i sitt hjemland.

Men i Frankrike var takhøyden for hva man kunne si offentlig, langt lavere enn i England. Så mens boka om Newtons fysikk passerte sensuren, ble Voltaires politisk-filosofiske ytringer forbudt. De ble like fullt lest, siden forbudte bøker ble spredt i piratutgaver og studert av frisinnede menn og kvinner fra både adel og borgerskap. Noen av disse startet «salonger» der filosofi og diktning og kunst ble ivrig diskutert. Dette var ansatser til en offentlig opinion og et sivilt samfunn utenfor maktens sirkler. Historiens første tidsskrifter og aviser var beregnet på denne nye, opplyste allmennhet. Som også ble ivrige lesere av romaner.

«Knus Den infame!»

På sine eldre dager kjøpte den frittalende Voltaire seg et grevedømme like ved Sveits (han var blitt rik av sin diktning og av noen heldige pengeplasseringer). Herfra kunne han raskt flykte over grensen hvis myndighetene ville arrestere ham. Som greven av Ferney gjorde Voltaire seg til den åndshøvding han i ettertid er kjent som, ved å kjempe utrettelig for ytringsfrihet og den lille manns rettigheter, stilt overfor alskens religiøs intoleranse og statlig maktmisbruk. Folk måtte få si det de mener og fritt få velge sin religion, og staten skulle beskytte sine borgere, og ikke forfølge og ødelegge dem. Noe annet var utålelig.

Voltaire var en skarp kritiker av all organisert religion, og særlig av et intolerant og bakstreversk katolsk presteskap, som han kalte «Den infame». «Knus Den infame!» ble hans kompromissløse slagord. Men ateist var Voltaire ikke. Han forfektet en «naturlig religion» uten presteskap og hellige tekster og åpenbaringer. På et rasjonelt grunnlag hevdet han at det må finnes en gud som skapte verden, og som så må ha trukket seg tilbake og latt verden seile sin egen sjø. Denne guden griper følgelig ikke inn i menneskenes gjøren og laden, og er døv for deres bønner. En slik «naturlig religion» kalles deisme, og kom på moten i syttenhundretallets høyere sosiale kretser.

Opplysningens fyrtårn

Opplysningstidens mest kjente bokverk er Encyklopedien, som er blitt kalt «opplysningens fyrtårn». Tittelen er avledet av det greske enkuklios paideia, som betyr å samle kunnskap i ring. Encyklopedien er da også et oppslagsverk, som det tok tjue år å lage. Da var det blitt på 38 bind og hadde 72 000 oppslagsord.

Hensikten var imidlertid ikke å samle all verdens kunnskap én gang for alle, understreket bokverkets redaktør, filosofen og skribenten Denis Diderot. Ambisjonen var i stedet å lage en kunnskapsplattform som kommende generasjoner kunne bygge videre på og revidere. For Diderot var kunnskap ikke statisk, men noe som var i stadig utvikling.

For å gi redaksjonen en større faglig tyngde enn det en halvstudert røver som Diderot hadde, ble den vel ansette matematikeren Jean le Rond d’Alembert gjort til medredaktør. Sammen knyttet de til seg en rekke bidragsytere, deriblant Voltaire og andre opplysningstenkere.

Til å begynne med lot konge og øvrighet seg begeistre for prosjektet, som ville bli verdens desidert største oppslagsverk og en Frankrikes stolthet. Det ville også gi landets trykkeri-industri et solid oppsving. Men da de to første bindene forelå i 1752, ble øvrigheten forferdet. De mente nemlig at mye av stoffet undergravde kongens autoritet og fremmet anti-religiøse ideer. De to bindene ble forbudt, og etter enda noen bind led hele bokverket samme skjebne.

Men Diderot ga seg ikke, selv om d’Alembert og Voltaire med flere trakk seg fra prosjektet fordi det var blitt for kontroversielt. Med list og stor utholdenhet, og ved å la mye av boktrykkingen foregå utenlands, klarte Diderot og de medarbeiderne som var igjen, å ferdigstille verket i 1772.

Et labyrintisk kunnskapsunivers

Til forskjell fra den nøkterne og faktaorienterte skrivestilen som preger vår tids oppslagverk, lignet Encyklopediens artikler mer på små filosofiske essays. Men i likhet med vår tids oppslagsverk var emnene ordnet alfabetisk, noe som dengang var nytt og uhørt. En slik tilfeldig organisering av stoffet brøt nemlig helt med den tradisjonelle ordningen av temaer ut fra logisk rekkefølge og viktighetsgrad. Til overmål ble teologien frakjent sin status som en overordnet kunnskapsdisiplin. Ifølge Encyklopedien er kun historie, filosofi og poesi (!) hovedgrener på kunnskapens tre.

Encyklopedien innførte også grepet med kryssreferanser, som da var noe nytt. Artikkelen om nattverd hadde for eksempel en referanse til artikkelen om kannibalisme, og omvendt. Dette bidro ytterligere til å presentere stoffet i et nytt og fordomsfritt lys, noe som nettopp var hensikten. Sammen med den alfabetiske inndelingen gjorde kryssreferansene lesningen til en labyrintisk ferd i et stort kunnskapsunivers, der nye og uventede sammenhenger kunne oppdages.

Enda et særtrekk ved Encyklopedien er de mange plansjene som fremstiller ulike håndverk og produksjonsteknikker for klær og annet man trengte i dagliglivet. Diderot la vekt på å inkludere denne typen stoff, selv om øvrigheten kanskje syntes at slike emner var for  «simple» til å omtales i et praktverk. Også denne holdningen ville Diderot utfordre, og samtidig utbre den teknonologi-optimismen som preget mye av opplysningstenkningen.

Filosofisk eksperimentering

Diderot var, i likhet med Voltaire, en allsidig kulturell og filosofisk begavelse, men adskillig mer eksperimentell og nyskapende. Han utforsket blant annet en filosofisk materialisme som ikke ga rom for noen sjel uavhengig av legemet, og som snarere var ateistisk enn deistisk. Dette likte Voltaire dårlig, for han mente at slik uforsiktighet skadet opplysningens sak. Som var å få fremskrittsvennlige monarker til å gjennomføre reformer som ga religionsfrihet og ytringsfrihet og fremmet toleranse.

Men datidens monarker, også de som forega å være opplysnings- og fremskrittsvennlige, var lite villige til å omsette opplysningstenkernes ideer i praktisk politikk. Voltaire tilbrakte tid ved kongelige hoff, først hos Ludvig XV i Versailles og så hos preusserkongen Fredrik den store i Berlin, men oppnådde bare å gjøre seg upopulær begge steder.

Diderot reiste helt til St. Petersburg for å få beveget keiserinne Katarina den store til å gjennomføre de ønskede reformer, siden hun var blitt hans velgjører ved å kjøpe hans bibliotek (som hun skulle overta etter hans død). Men også den frisinnede keiserinnen kom til at opplysningstenkningens ideer var for urealistiske til å omsettes i praktisk politikk. Etter dette fant Diderot liten grunn til å gå stille i dørene. Han gjorde nye og dristige forsøk på å søke sannheten, uten hensyn til om dette ville støte noen monarkers religiøse følelser.

Gjennombruddet i Amerika

Om Europas monarker ikke ville gjøre alvor av opplysningstidens nye ideer om toleranse og menneskerettigheter og likhet for loven, var flere av de amerikanske founding fathers svært mottakelige for disse. Da de i 1776 lagde grunnloven for sin helt nye stat – som verken skulle ha noen konge eller statskirke – grep de nettopp til opplysningsfilosofiske ideer. Dermed viste de at disse ideene såvisst kunne gjøres til praktisk politikk.

Diderot var blant de få toneangivende franske opplysningstenkere som da fortsatt levde. Han tok begeistret imot nyheten fra den andre siden av Atlanteren, selv om han mente at grunnlovsfedrene ikke hadde gått langt nok. Slaveriet var jo ikke blitt avskaffet, og det var ikke gjort nok for å redusere sosial ulikhet. Like fullt anså han den amerikanske grunnloven som en lovende start på en ny æra.

Dette skulle han få rett i. Fra da av spredte opplysningsfilosofiske ideer seg med nærmest uimotståelig kraft til de øvrige vestlige land. Skotten David Hume og preusseren Immanuel Kant er to prominente opplysningstenkere utenfor Frankrike som kom til å ruve enda mer i filosofihistorien enn Voltaire og Diderot. Immanuel Kant utformet ikke minst et idémessig grunnlag for moderne menneskerettighetstenkning og et liberalt styresett – to viktige forutsetninger for et moderne demokrati.  

Et barn av opplysningstiden

Sekulær humanisme er på mange vis et barn av opplysningstiden, selv om noen helhetlig livssynshumanisme ikke ble formulert før på attenhundretallet. Det var i opplysningstiden at det gamle aristotelisk-kristne verdensbildet ble erstattet av et nytt og sekulært, der vitenskapelig rasjonalitet, toleranse og rettighetstenkning står sentralt. Den religiøse fanatismen som rådde grunnen fram til freden i Westfalen i 1648, da det ble satt sluttstrek for religionskriger i vår del av verden, var omsider blitt fordrevet. I stedet for å la religiøse spørsmål om frelse og etterliv overskygge hensynet til livet her i jammerdalen, var det nå blitt lov å sette slike spørsmål i parentes, og i stedet ha fokus på livet før døden.

Tiltroen til at bedre opplysning vil fordrive religiøs og annen overtro, er en sentral side ved opplysningstenkningen som sekulær humanisme har gjort til sin. Det samme gjelder opplysningstidens teknologi-optimisme og fremskrittstro, som fikk en renessanse etter andre verdenskrig. Da skulle det vestlige Europa gjenoppbygges i opplysningens, toleransens og teknologi-optimismens ånd, og fordrive nazisme, fascisme og andre totalitære krefter én gang for alle. Opplysningens klare lys, fritt for alskens raseteorier og annet kvasivitenskapelig grums, skulle skinne over etterkrigstidens vestlige demokratier. Som også skulle respektere FNs menneskerettighetserklæring av 1948.

Det var i denne fremtidsoptimistiske gjenoppbyggingstiden at det internasjonale humanistforbundet IHEU (International Humanist and Ethical Union) ble dannet, samt en rekke nasjonale humanist-organisasjoner som det norske Human-Etisk Forbund. Selv om skyggesidene ved teknologi-utviklingen nå er blitt erkjent av livssynshumanister, ved at hensynet til miljøet er gjort til et viktig anliggende, holdes arven fra opplysningstiden fortsatt høyt i hevd.