Fremveksten av organisert livssynshumanisme

Et ungt livssyn med eldre inspirasjonskilder

Sekulær humanisme er en ung «-isme» historisk sett, som først i mellomkrigstiden ble til en organisert bevegelse. Like fullt baserer sekulær humanisme seg på tankegods helt tilbake til antikken. Filosofen Corliss Lamont forklarer dette slik i boka Det humanistiske livssyn (Universitetsforlaget, 1988):

I dag må all filosofi av beste merke til en viss grad være eklektisk og vedstå seg sin store gjeld til tidligere tenkere. Å hevde noe annet er intellektuell arroganse. Humanismen er ikke opptatt av det nye i og for seg. Den spør ikke om en tanke er gammel eller ny, kjent eller dristig, men om den er sann og om den er relevant for et humanistisk livssyn.

Første gang ordet «humanisme» ble brukt som betegnelse på et livssyn – og ikke bare på noen akademiske disipliner som språkfag, historie og antropologi – var tidlig på attenhundretallet. Da sammenfattet teologen og pedagogen Friedrich Immanuel Niethammer et knippe holdninger, verdier og idealer som preget renessansen, til et helhetlig livssyn.

Niethammer var en av de de tyske «nyhumanister», der de mest kjente var Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schiller og Wilhelm von Humboldt. Nyhumanismen tok avstand fra både en konservativ, autoritær kirketradisjon og fra radikale ideer som ble fremmet under den franske revolusjon. Den betonte at mennesket må oppdras til å bli menneskelig – humant – i en normativ forstand. Dette er det humanistiske dannelsesidealet, som også er relevant for sekulær humanisme.

Sekulære alternativer

Niethammers første, kristelige forsøk på å formulere et humanistisk livssyn ble på 1820-tallet utfordret av den franske filosofen Auguste Comte, som da lanserte sin positivisme. Denne var overveiende naturvitenskapelig og sosiologisk orientert, samt anti-kirkelig på et vis som sto opplysningstiden nær. På et vis som i dag kan virke forunderlig, forsøkte Comte å gjøre positivismen til en sekulær religion til Menneskehetens og Fremskrittets pris.

Blant forløperne til sekulær humanisme må også de såkalte fritenkere nevnes. «Fritenker» er en betegnelse som først ble brukt på syttenhundretallet om personer som tok seg den frihet å tenke nytt og radikalt om religiøse spørsmål. Fritenkerne drev til dels krass religionskritikk og ble sterkt uglesett. Men de var ikke nødvendigvis ateister. Mange av dem var i stedet deister, som er å tro på en skapergud som har trukket seg tilbake og gjort seg uimottakelig for menneskenes bønner. I Frankrike var Voltaire en fremtredende deist.

Fritenkernes første frontfigur var briten John Toland (1670–1722), som hentet mye inspirasjon fra den nederlandske filosofen Baruch Spinozas religionskritiske Teologisk-politisk avhandling (1670). Fritenkerne dannet foreninger eller klubber i ulike land, og var en faktor å regne med gjennom hele attenhundretallet. I 1880 stiftet de en verdensunion for fritenkere. Norge fikk sine fritenkerklubber rundt forrige århundreskifte, der Fritænkerklubben i Bergen ble en pådriver for bl.a. innføring av kremasjon.

Evolusjonsteoriens betydning

I de engelsktalende land fikk utilitarismen, som var en høyst dennesidig, ikke-religiøs filosofi, stor innflytelse på humanistisk tenkning. Det samme fikk evolusjonsteorien til naturforskeren Charles Darwin, som for alvor underminerte tanken om at vi mennesker og alt annet levende er skapt av en gud. Evolusjonsteorien førte til en polemikk mellom dens naturvitenskapelig orienterte tilhengere og en samlet kristenhet – både den engelske statskirken, katolikkene samt de ulike mindre, protestantiske kirkesamfunn – som på det sterkeste motsatte seg evolusjonsteorien.

I Danmark og Norge lanserte den danske filosof-teologen Harald Høffding en human etikk som et sekulært alternativ til presten N F S Grundvigs kristen-humanisme. Etter et opphold i Paris på slutten av 1860-tallet, der Høffding gjorde seg fortrolig med evolusjonsteorien og positivismen og andre moderne tankeretninger, skrev han boka Om Grundlaget for den humane Ethik (1876), der han formulerte begrepet human etikk. Høffding betonte med dette ideen om at etikk er noe menneskeskapt som har utviklet seg evolusjonært, og ingen evig, gudegitt moralsk orden. Det var Høffdings begrep stifterne av det norske Human-Etisk Forbund skjelte til da de ga forbundet dets navn i 1956.

Humanisme intet selvsagt alternativ

Til tross for at evolusjonsteorien, utilitarismen og betydelige naturvitenskapelige fremskritt preget siste halvdel av attenhundretallet, ble ikke sekulær humanisme noe selvsagt alternativ til tradisjonell, religiøs tenkning. Verken Comtes sekulærhumanistiske religion eller andre forsøk på å lage en slags sekulærhumanistisk menighet, ble noen suksess – trolig fordi de fleste sekulært anlagte mennesker ikke ønsket å bytte ut én organisert religion med en annen, selv om denne var aldri så sekulær.

På et typisk vis for attenhundretallets tenkning ga Comte Historien og dens utvikling en fremtredende plass. Han mente at menneskeheten nå hadde overvunnet et religiøst og et metafysisk historisk stadium, og nådd det positive, vitenskapelige stadiet, som er historiens endemål. Men dette positivistiske historiesynet kom i skyggen av den tyske filosofen G W F Hegels dialektiske historiesyn, som er anti-humanistisk ved å gjøre enkeltmennesket til en liten, utskiftbar brikke i «verdensåndens» utvikling. Her brøt Hegel med opplysningsfilosofen Immanuel Kants politiske tenkning, som anerkjenner enkeltindividet som en selvstendig aktør med sin menneskelige verdighet og ukrenkelige rettigheter.

Marxistisk motvilje

Heller ikke Karl Marx, som «snudde Hegel på hodet» ved å gjøre utviklingen av de materielle produksjonsforholdene – og ikke «verdensånden» – til Historiens drivkraft, hadde noen sans for sekulær humanisme. Denne var for ham en slags utvannet kristendom, fordi den holdt fast ved kristne verdier, selv om den forkastet troen på Gud og andre sentrale, kristne dogmer.

Ifølge Marx kan en humanisme i ordets egentlige forstand først virkeliggjøres i et fremtidig kommunistisk samfunn. Mens humanismen i hans tid måtte avvises som en småborgerlig tankeretning. Marx’ utsagn om at «religion er opium for folket» er således ikke fritenkersk av noe humanistisk slag, men en sosialistisk basert antakelse om at religion sløver proletariatets kampvilje mot sosial urett, og dermed motvirker utviklingen av en «revolusjonær bevissthet».

I likhet med Hegel ser Marx enkeltindividet kun som en liten, utskiftbar brikke i Historiens uavvendelige gang mot sitt endepunkt. Tanken om individuelle menneskerettigheter passer derfor ikke særlig godt med en marxistisk verdensanskuelse. Når fagbevegelsen i Norge og mange andre vestlige land likevel ble lydhør for en rettighetstenkning utover på nittenhundretallet, er det fordi den mer og mer – og særlig etter andre verdenskrig – tok avstand fra marxismen og gjorde reformisme til sosialdemokratiets fremste kjennetegn.

Både anti-kirkelig og anti-humanistisk

Dikterfilosofen Friedrich Nietzsche var en annen av attenhundretallets innflytelsesrike tenkere som opponerte mot det bestående på et heller revolusjonært vis. Nietzsche er særlig kjent for sitt utsagn om at «Gud er død», og for sin harde og skarpsindige kritikk av kristendommen. Men i likhet med Marx avviste Nietzsche sin samtids fritenkere og humanister som en lettvariant av kristendommen, og lanserte i stedet sin idé om Overmennesket.

Den store og hårete ideen om overmennesket har ingenting med rase å gjøre, slik nazistene ville ha det til. Å bli et overmenneske handler i stedet om en individuell vilje til selvutfoldelse. På et profetisk vis skrev Nietzsche at en ny, livsbejaende «herremoral» vil komme og fordrive den livsfornektende, kristne «slavemoralen». Akkurat hva en slik «herremoral» mer detaljert går ut på, var det ifølge Nietzsche for tidlig å si noe om. Men at den kom, var han overbevist om.

Denne spådommen har ennå ikke slått til. Vi har dessuten god grunn til å tvile på at det blir mulig å skape en «herremoral» der vi alle blir «herrer» og ingen lenger blir slaver. Å kombinere menneskerettighetstenkningen med noen «herremoral» lar seg neppe gjøre, siden ideen om menneskerettigheter baserer seg på en likhetstenkning som ganske riktig er influert av kristne såvel som humanistiske verdier, og som ikke bryter med hevdvunnen etikk.

Om sekulær humanisme fremmer en «slavemoral», for å snakke med Nietzsche, er dette noe vi godt kan leve med. For som psykoanalysens far Sigmund Freud påpeker i skriftet Ubehaget i kulturen (1930), er det først når de mange svake klarer å stå samlet mot de få sterke som vil utbytte dem, at et sivilisert samfunn blir mulig. Dette synspunktet, som er beslektet med Thomas Hobbes’ filosofi, kan godt forstås som et humanistisk svar til Nietzsche.

Tiden blir moden for sekulær humanisme

Den katastrofale og heller meningsløse verdenskrigen fra 1914 til 1918 gjorde slutt på den store fremtidsoptimismen som hadde preget europeisk åndsliv ved forrige århundreskifte. Og som Nietzsches overmenneske-tenkning var ett av flere uttrykk for. Den åpnet i stedet Sigmund Freuds og mange andres øyne for menneskets destruktive krefter. Også mellomkrigstidens intellektuelle klima, som bar preg av en ideologisk kamp mellom ekstreme ideologier – den fascistiske/nazistiske og den kommunistiske – bidro til det.

Men det var mange – sosialdemokrater, liberalere og andre – som nektet å slutte seg til den røde eller brune politiske leir, selv om også de næret vyer om en bedre fremtid for verdens folk. Noen av dem var sekulære humanister som avviste alle totalitære ideologier, og som fant tiden inne til å gi sitt livssyn en organisatorisk basis. Tidligst ute var First Humanist Society of New York, som ble stiftet i 1929 og fikk tilslutning fra blant andre filosofen John Dewey, fysikeren Albert Einstein og forfatteren Thomas Mann.

Slik tilfellet var med de deistiske fritenkere, var stifterne av First Humanist Society ikke nødvendigvis motstandere av religion. En av forbundets fremste ildsjeler, Charles Francis Potter, var til og med prest i den unitariske tradisjonen. Han mente at humanisme ikke innebærer noen avskaffelse av religion, men er begynnelsen på en «virkelig religion» – på «a religion of common sense».

Utover på 1930-tallet ble Potter en forkjemper for kvinners rettigheter, abort og avskaffelse av dødsstraff. Tilhengerne av en sekulær humanisme baserte seg dessuten på renessansens verdier og idealer, innbefattet den vitenskapelige revolusjon, samt på opplysningstidens ideer.

Etterkrigstidens vektlegging av humanisme

Etter andre verdenskrig fikk liberale, demokratiske verdier sitt store oppsving. Nazismen og fascismen var beseiret og hadde mistet sin appell i lys av de mange redsler særlig nazismen hadde forårsaket. Vel var Sovjetunionen under ledelse av Josef Stalin en av seierherrene, men den totalitære Moskva-kommunismen ble kraftig utfordret av den vestlige verden, som samlet seg om demokrati, kapitalisme og menneskerettigheter. Humanitære verdier som samsvarer med et både kristelig og sekulærhumanistisk livssyn, ble vektlagt som aldri før.

I 1952 ble organisasjonen International Humanist and Ethical Union (IHEU) stiftet i Amsterdam. Julian Huxley, som var UNESCOs første generaldirektør (samt barnebarn av naturforskeren Thomas Huxley, som forsvarte Charles Darwin mot kirkens angrep på 1860-tallet), var dirigent på stiftelsesmøtet. IHEU var, og er fortsatt, den eneste internasjonale paraplyorganisasjonen for humanister, ateister, rasjonalister, sekularister, skeptikere, fritenkere og lignende, og har holdt en rekke internasjonale kongresser, flere av dem i Norge.

Etter 1952 har antall sekulære humanistorganisasjoner vokst betydelig i alle verdensdeler. Da UNESCO i 1965 utga en bok om verdens ledende religioner og livssyn, ble sekulær humanisme omtalt som et eget livssyn, i tillegg til verdensreligionene. I dag representerer IHEU en broket forsamling på over tre millioner mennesker som er organisert i mer enn hundre nasjonale organisasjoner i omlag førti land.

Human-Etisk Forbund er IHEUs eneste norske medlemsorganisasjon, og verdens desidert største livssynshumanist-forbund, IHEU inkludert. Dette er et poeng som sier sitt om hvor spesielt lille Norge er på verdensbasis når det gjelder livssyn og livssynspolitikk. Selv om Human-Etisk Forbund heller ikke her til lands er noen stor livssynsorganisasjon, er mange av de holdninger og verdier forbundet står for, nærmest blitt mainstream. Mens disse er langt mindre selvsagte i verden forøvrig, jf. artikkelen om humanistiske manifester.

Et broket humanistisk fellesskap

IHEU arbeider for å bygge og representere en global humanistbevegelse, som ifølge organisasjonen skal forsvare menneskerettigheter og fremme sekulærhumanistiske verdier over hele verden. IHEU gir ut magasinet «International Humanist News» hvert kvartal, og avholder hvert tredje år en internasjonal verdenskongress.

Dette kan høres greit og avklart ut. Men innenfor IHEU finnes mange ulike retninger og grupperinger, så noen enhetlig bevegelse har internasjonal, sekulær humanisme aldri vært. Som Levi Fragell, tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund og tidligere president i IHEU, skriver i artikkelen «Internasjonal humanisme. Om humanistbevegelsens feiltrinn og fremganger», trykt i boka Verdier og verdighet. Tanker om det humanistiske livssyn, Humanist forlag, 2007:

«Fra første stund har IHEU vært splittet mellom dem som anser kampen mot religion og tilsvarende irrasjonelle fenomener som hovedsaken, og dem som mener at det viktigste er å fremholde humanismens positive menneskesyn, menneskerettigheter og ansvaret for å skape en bedre verden. Tilhengerne av førstnevnte strategi mener at den annen parts gode intensjoner ikke kan realiseres så lenge religionsvesenet har makt og myndighet i samfunnet. De «positive» humanister mener at religionskritikerne svikter livssynets idealer om toleranse, vidsyn og saklighet.»

Karakteristisk nok vegret fritenkerne, som helt siden 1880 hadde hatt sitt internasjonale forbund og sine internasjonale kongresser, seg først mot å inngå noe samarbeid med humanister som etter andre verdenskrig ivret for å stifte et felles, internasjonalt humanistforbund. Men dette endret seg, og i 2011 la fritenkerne ned sitt internasjonale forbund for helt og fullt å arbeide innenfor IHEU, ut fra en grunnleggende, omforent visjon om en verden hvor minoritetenes menneskerettigheter respekteres og alle er i stand til å ha et verdig liv.

Om konflikten mellom de ulike fløyer innenfor IHEU til tider har vært lammende, mener Levi Fragell at hver av dem har gitt sine verdifulle bidrag til bevegelsen. Fritenkerne «… har representert engasjementet, energien, den frivillige innsatsen og rekrutteringen. De «konstruktive» og samfunnsbyggende humanistene har på sin side forfattet erklæringer og fylt listene over æresmedlemmer. De har aldri vært kasserere i lokallagene, men de har gitt bevegelsen legitimitet, respektabilitet og et språk som passer i dialoger.» (Ibid.)

I 1996 fastslo IHEU at alle dets medlemsorganisasjoner og individuelle medlemmer måtte si seg enig i det som ble kalt IHEUs minimumserklæring om sekulær humanisme eller livssynshumanisme. Her avvises alle former for religiøse dogmer, og det fastslås at:

Humanisme er et demokratisk og etisk livssyn som fremholder at mennesker har rett til og ansvar for å forme sitt liv og gi det mening. Det innebærer å bygge et mer humant samfunn ved hjelp av en etikk basert på menneskelige og andre naturlige verdier i fornuftens og den frie undersøkelsens ånd, slik vi mennesker formår. Den er ikke teistisk og godtar ikke overnaturlige syn på virkeligheten.

Den såkalte Amsterdam-erklæringen av 2002, som ble vedtatt énstemmig på IHEUs generalforsamling, er per i dag den mest brukte utlegningen av det humanistiske livssynet internasjonalt. (Amsterdam-erklæringen er gjengitt i artikkelen om humanistiske manifester.)