Hva vil det si å være dannet?

Noe langt mer enn «skikk og bruk»

Å gi en eksakt og kortfattet definisjon av hva noe så sammensatt som dannelse er, lar seg neppe gjøre. Begrepet dannelse (på tysk: Bildung) ble først formulert av tyske intellektuelle på begynnelsen av attenhundretallet, og omhandler en kombinasjon av boklig lærdom, kulturell ballast og personlig karakterbygging. Like fullt har det humanistiske dannelsesidealet en sentral plass i sekulær humanisme.

Særlig kunnskaper innenfor de humanistiske fag, som språk og historie og antropologi, hører med til det å være dannet. Men man trenger ikke være sprenglærd for å være dannet. Det holder med et visst minimum av lærdom og kunnskaper om kunst og kultur.

Man trenger heller ikke vite mye om «skikk og bruk» for å være dannet, siden dannelse handler om noe langt mer enn etikette. Kunnskap om hvordan man kler seg og ter seg i de høyere sosiale kretser, og om hva slags bestikk og hvilke glass som passer til de ulike retter på fine restauranter, er kanskje noe dannede mennesker kjenner til – men dette er ikke hva dannelse handler om i en humanistisk forstand.

En grunn til dette er at den som behersker regler for etikette i de høyere sosiale lag, lett kan dupere dem som ikke har vokst opp i et like «pent hjem» ved å få disse andre til å føle seg utilstrekkelige og dumme. Og dét er slett ikke dannet. Dannelse innebærer nemlig god folkeskikk, som fordrer alminnelig høflighet og en oppriktig interesse for andres ve og vel.

Nødvendigheten av å bygge karakter

Selv om vi vanskelig kan utsi helt presist hva dannelse er rent generelt, står det gjerne klart for oss hvilken konkret person som er dannet eller ei. Dannelse er følgelig et fenomen av typen «Jeg gjenkjenner det når jeg ser det».

Kanskje kan dannelse gjøres til et synonym med det å være kultivert. Men da må det igjen sies at dannelse ikke handler om en bestemt klasse- eller kulturbakgrunn. Det handler i stedet om personlighet – om at man har evnet å utvikle de karaktertrekk som trengs for å bli et godt og dugelig menneske, både for sine nærmeste og for samfunnet.

Det å utvikle karaktertrekk og å «bygge karakter» står sentralt i dygdsetikken. Allerede Aristoteles og antikkens stoikere vektla dygdenes (eller dydenes) betydning for å bli et godt og dugelig menneske. Og for å oppnå sjelefred, noe som også er et viktig anliggende.

Denne filosofiske tradisjonen ble gjenopplivet av tretten- og fjortenhundretallets renessansehumanister. De betonte at mennesket er den eneste av naturens skapninger som har fri vilje, og som dermed står fritt til å forme seg selv. Vi kan velge å synke ned til det dyriske ved kun å følge våre lyster og naturlige tilbøyeligheter. Eller vi kan velge å heve oss opp mot det guddommelige ved å tilegne oss kunnskap og dygder. Bare da kan vi oppnå dannelse og realisere det beste som bor i oss.

Romanlesing som empatitrening

Også evnen til empati – det vil si evnen til å leve seg inn i andres situasjon – må være utviklet hos en dannet person. Mange mennesker ble da også mer empatisk anlagt utover på attenhundretallet, noe som hang sammen med at stadig flere begynte å lese romaner. Attenhundretallet er blitt kalt for romanens århundre, der store fortellere som Charles Dickens og Victor Hugo trollbandt sine lesere ved å skildre hvordan mennesker med en helt annen sosial og kulturell bakgrunn enn dem selv hadde det. Den utstrakte romanlesingen ga en massiv empatitrening som i seg selv var dannende.

Ikke minst av denne grunn gjorde en humanitær impuls seg gjeldende blant samfunnsengasjerte mennesker. Avskaffelsen av offentlige henrettelser og «umenneskelige» straffemetoder, kampen mot slaveriet samt opprettelsen av humanitære organisasjoner som Røde kors er høydepunkter i det historikere kaller for attenhundretallets humanitære revolusjon. En slik humanitær innstilling hører med til det å være dannet.