Ikke skapt sånn, men blitt sånn

En omveltende teori

I 1859 lanserte den engelske naturforskeren Charles Darwin sin evolusjonsteori for allmennheten med sin bok Artenes opprinnelse. Den sjokkerte mange ved å rive mennesket ned fra pidestallen Bibelen og kristendommen hadde satt oss på. Mennesket var ikke lenger å anse som kronen på skaperverket, og som noe helt forskjellig fra dyrene. Vi var nå blitt én av mange dyrearter på livets og evolusjonens store slektstre.

Vel omtaler ikke Darwin mennesket spesielt i Artenes opprinnelse (det gjorde han først i en senere bok), kun dyre- og planteriket generelt. Darwin var nemlig en forsiktig mann som ikke ville provosere godtfolk, deriblant sin dypt religiøse hustru. Like fullt skjønte alle at mennesket ikke kunne være noe unntak fra den evolusjonen han mer enn sannsynliggjorde. Og hvis Darwin hadde rett, måtte Bibelens skapelsesberetning være feil − iallfall hvis man tok den bokstavelig.

«Noen må ha skapt oss!»

Før 1859 hadde folk flest ansett seg som et levende bevis på Guds eksistens. For som det var nærliggende å tenke, så kan ikke noe så innfløkt som mennesket ha oppstått av seg selv eller ved en tilfeldighet. Sunn fornuft tilsa at noen måtte ha skapt oss. Akkurat som det trengs en urmaker for å lage ei klokke, måtte det ha vært en himmelsk urmaker som frembrakte oss mennesker og alt annet levende her på kloden.

Også de fleste opplysningsfilosofer godtok dette resonnementet. Om de ikke trodde på den kristne Gud, fant de det vanskelig å benekte at en høyere makt må ha skapt verden og alt som er i den. De tok det også for gitt at alle dyre- og planterikets arter var blitt skapt én gang for alle. Den svenske naturforskeren Carl von Linné formulerte dette på et tidstypisk vis med sitt motto «Gud skapte, jeg ordner». I hans sinnrike klassifiseringssystem for både planter og dyr ble artene med den største selvfølge ansett som uforanderlige.

Mennesker og aper har felles stamfar

De var derfor en enorm tankemessig omveltning − ja, en tenkningens revolusjon, med store livssynsmessige konsekvenser − å skulle se på artene som resultatet av en evolusjon, der de gradvis, eller i rykk og napp, hadde endret seg som følge av endringer i klima og vegetasjon. Og der verken den sterkeste eller smarteste arten klarer seg i lengden, men bare den som best tilpasser seg endringer i dens ytre miljø. Mange arter har derfor dødd ut i løpet av de milliarder av år kloden har eksistert, mens nye arter utviklet seg fra noen av disse. En av disse er mennesket, som har samme stamfar som sjimpansene og andre aper.

Dette synspunktet gjorde mange fornærmet på menneskehetens vegne. Disse kalte hånlig evolusjonsteorien for «apeteorien», og særlig kirkens menn motsatte seg evolusjonsteorien fordi den brøt med kristen teologi. Til overmål innebar den at kirken fremste bevis på Guds eksistens − som er at vi mennesker trasker rundt her på kloden − er uholdbart. Det er nemlig ikke bare mulig, men også høyst sannsynlig, at vi og alt annet levende er fremkommet på et dennesidig vis, uten at en skapergud har hatt noe med saken å gjøre.

Et tilværelsens faktum

I de mer enn hundreogfemti årene som er gått siden Artenes opprinnelse utkom, har stadig flere empiriske funn, både innenfor zoologi, paleontologi og genetikk, gitt et overveldende sterkt belegg for evolusjonsteoriens gyldighet. Mens ingen funn har motbevist den. Derfor er det, som evolusjonsbiologen Richard Dawkins sier, like liten grunn til å tvile på evolusjonsteorien som på at jorden går rundt sola, og ikke omvendt.

Følgelig har både den protestantiske og den katolske kirken sett seg nødt til å anerkjenne evolusjonsteoriens gyldighet (så fremt spørsmålet om menneskets sjel holdes utenfor). I den vestlige verden er det bare lavkirkelige, karismatiske menigheter og såkalte kreasjonister som nekter å innse at evolusjonsteorien − eller evolusjonslæren, som den nå heller bør kalles − for lengst er blitt et tilværelsens faktum.