Katolsk, ortodoks og protestantisk kristendom

Fra jødisk sekt til statsreligion

Gjennom misjonsbefalingen hadde Jesus gitt sine apostler i oppgave å bringe det kristne budskap ut til «alle folkeslag». Sentralt i dette budskapet var Jesus Kristus som Guds sønn, som ga sitt liv for våre synder, og som lover tilgivelse og frelse for alle som tror på ham.

Relativt kort tid etter Jesu død ble da også kristne tanker og ideer spredt til store deler av Romerriket. Menigheter ble opprettet og kirker ble bygget hvor de troende kunne komme sammen i bønn og delta i dåp og nattverd og andre hellige sakramenter. Biskoper ble oppnevnt som en videreføring av tradisjonen fra Jesus og apostlene.

Kristendommen ble i begynnelsen betraktet som en jødisk sekt, og siden jødene var unntatt fra kravet om å delta i dyrkelsen av Romerrikets guder (i praksis: dyrkelse av keiseren som Gud), gjaldt unntaket også for de kristne. Men det ble snart på det rene at kristendommen var en ny religion, og dermed var det også slutt på den romerske toleransen. Kirker ble ødelagt, kristne menigheter ble forfulgt, og mange troende led martyrdøden.

I år 313 innførte imidlertid Keiser Konstantin I religionsfrihet i Romerriket, og kort etter opphørte forfølgelsene av de kristne. Etter Konstantin vokste det kristne romerske riket frem, og i år 380, under keiser Theodosius, ble kristendommen erklært som offisiell statsreligion i Romerriket.

Maktkamp mellom øst og vest

Av økonomiske og strategiske grunner flyttet keiser Konstantin i år 330 hovedstaden fra Roma til den gamle greske byen Bysants. Byen var allerede den gangen nærmere 800 år gammel og lå nå i ruiner. Byen ble bygget opp igjen og fikk navn etter keiseren: Konstantinopel. Keiseren selv kalte byen for «Det nye Roma». Konstantinopel ble navet i det fremvoksende bysantinske riket, som skulle bli et kraftsentrum for kristen religion og kultur helt frem til 1400-tallet da riket ble erobret av tyrkiske muslimer (ottomanere). Byen ble da omdøpt til «Istanbul», som også er dagens navn.

Tre hundre år etter Jesu død hadde kristne etablert hundrevis av bispedømmer i og utenfor det romerske riket. De to viktigste var Roma, som lå sentralt i den vestlige delen av riket, og Konstantinopel, som lå sentralt i den østlige delen. I den vestlige delen snakket man latin, i den østlige delen i all hovedsak gresk. Derfor kalles gjerne østkirken for «gresk-ortodoks».

I utgangspunktet var alle enige om at Roma måtte være det ledende bispesetet. Den romerske paven hentet jo sin myndighet direkte fra Simon Peter, den fremste av Jesu tolv disipler. Det var han som grunnla verdens første kirke i Roma, og han var også byens første biskop/pave.

Men det var uenighet om hvordan denne myndigheten skulle forstås. Vel var paven i Roma den «ærverdigste» av alle biskoper, slik man formulerte det på kirkemøtet i Konstantinopel i 381, men skulle hans ord og dekreter av den grunn tillegges større vekt i teologiske spørsmål? Hadde han en læremessig autoritet som overgikk kirkemøtene, hvor fremtredende representanter fra hele kristenheten møttes for å reflektere over grunnleggende trosspørsmål?

Østkirken mente nei. Etter deres mening kunne paven i Roma kun uttale seg med autoritet så lenge han holdt seg innenfor rammene av «den almene kristne tro», dvs. troen slik den var blitt forstått og definert på kirkemøtene. Sannheten kunne ikke forvaltes av ett enkelt bispesete, men tilhørte fellesskapet og hadde sin dypeste kilde i samstemtheten mellom alle kirkens medlemmer.

Uenighet om treenighet

Men så var akkurat dette som skjedde: Paven i Roma tok seg læremessige friheter med den følge at kirken i øst følte seg stadig mer overkjørt. Blant annet skapte det stor teologisk forargelse da pavekirken lanserte et nytt syn på dogmet om treenigheten – et dogme som hele kristenheten hadde utdypet og stilt seg bak ved kirkemøtene i Nikea i 325 og Konstantinopel i 381. Treenigheten er læren om Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som tre aspekter av den samme enhet eller substans, som tre dimensjoner ved det guddommelige.

Kirkemøtene hadde erklært at Helligånden utgår fra Faderen (lat. ex Patre procedit). Nå erklærte paven at Helligånden utgår fra Faderen og Sønnen (lat. ex Patre Filioque procedit). Tillegget kom blant annet for å demme opp for «arianismen», en lære som truet treenighetsdogmet fordi den hevdet at Sønnen var blitt skapt av Faderen på et gitt tidspunkt og derfor var underordnet denne, altså at sønnen hadde en begynnelse i tid mens Faderen er uten begynnelse. Med dette tillegget ble det tydeligere at Faderen og Sønnen var likeverdige: De hadde sammen frembragt Helligånden, dermed kunne den ene ikke være underordnet den andre.

Men hva da med Helligånden, blir så ikke den underordnet de to andre? Innebærer ikke tillegget at balansen i treenigheten forrykkes og dermed at selve forståelsen av hva Gud er endres? I øst mente man det. Ikke bare brøt tillegget med den enigheten man hadde oppnådd på kirkemøtene, men det bidro til å undergrave Guds enhet. For hvordan kunne Gud være én dersom Ånden utgikk fra både Faderen og Sønnen? Det fantes heller ikke bibelsk belegg for tillegget. Isteden mente Østkirken at Helligånden måtte utgå fra Faderen alene mens den kommer til menneskene gjennom Sønnen. Kun med dette som utgangspunkt, mente man, var det mulig å opprettholde de tre som distinkte størrelser uten at enheten mellom dem ble ødelagt.

Det store skisma og Konstantinopels fall

Mot slutten av 400-tallet gikk det vestlige romerriket til grunne. Det ble invadert av germanske stammer fra nord, og ble med tiden stykket opp i kristne kongedømmer, som skulle samles i det tysk-romerske riket (som senere skulle bli en del av det Habsburgske riket, senere Østerrike-Ungarn). Men det østlige romerriket holdt stand, til tross for ødeleggende muslimske invasjoner i Syria, Egypt, Palestina og Nord-Afrika, og fra og med 500-tallet var Konstantinopel kristenhetens rikeste og mektigste sentrum. I år 988 ble også det store russiske riket omvendt til kristendommen, og ennå idag er landets religion «russisk-ortodoks».

De læremessige konfliktene mellom vest og øst opphørte imidlertid ikke. I tillegg til den pågående uenigheten om den romerske pavens makt og myndighet, fikk man på 700- og 800-tallet en konflikt om ikonenes rolle. Skulle de godtas, eller var tilbedelsen av dem å betrakte som avgudsdyrkelse? Kirkemøtet i Nikea og Konstantinopel i 787 bestemte at evangeliet skulle forkynnes både «med ord og bilde», men selv om paven i Roma ga sitt samtykke til dette, var andre geistlige i vest uenige. Ikoner har siden den gang vært et sentralt element i østlig, ortodoks kristendom.

I 1054 kom det til et definitivt brudd mellom øst og vest: Romas og Konstantinopels biskoper lyste hverandre gjensidig i bann. Denne hendelsen omtales som «det store skisma», men som vi har sett hadde den teologiske og politiske oppsplittingen mellom øst og vest allerede pågått i hundrevis av år. På 1200-tallet ble også Konstantinopel stormet av vestlige korstogsfarere som søkte å innføre vestlig liturgi i øst, noe som heller ikke bidro til teologisk forsoning.

Men det skulle bli verre. Konstantinopels politiske myndighet ble svekket utover i senmiddelalderen, og i 1453 ble byen erobret av tyrkiske muslimer. Erobringen førte til at mange bysantinske kristne flyktet vestover. De bragte da med seg sin gamle greske kultur, med røtter i antikken, noe som bidro til å forsterke den store interesse for det klassiske Hellas som allerede preget denne tiden (renessansen).

Dermed var det over og ut med siste, østlige rest av det en gang så mektige romerriket. Konstantinopels fall markerte også en foreløbig slutt på forhandlingene om kirkelig union mellom øst og vest, og selv om tilnærmingen mellom de to kirkesamfunnene har økt i nyere tid, er Den romersk-katolske og Den ortodokse kirke den dag idag to adskilte kristne samfunn.

Katolsk og ortodoks kristendom – forskjeller og likheter

Som vi så, var det stor uenighet om forståelsen av treenigheten og Den hellige ånd. Vi så også at spørsmålet om pavens makt og myndighet fra de tidligste tider var noe som splittet øst- og vestkirken. I katolisismen gjelder fremdeles dogmet om pavens ufeilbarlighet når han uttaler seg om lærespørsmål fordi han da anses å være under direkte innflytelse av Den hellige ånd. Ortodokse anerkjenner ikke dette, men ser på paven i Roma som den «fremste blant likemenn» (primus inter pares). Isteden tenker de seg at Helligånden øver sin påvirkning på kirkemøter og konsiler. Den ortodokse kirke hevder således at de første syv økumeniske konsiler, som fant sted mellom 325 og 787, er ufeilbarlige.

Ordet «katolsk» kommer fra gresk «katholikos» som betyr alminnelig eller universell. «Ortodoks» betyr rettroende (gr. orthos riktig, og doxa mening). Katolisismen skal altså etter sitt navn være en tro som forener og binder sammen motsetninger idet den retter seg mot det essensielle i troen, det alle troende må kunne enes om. Også den ortodokse vil si at hans tro er universell i denne betydningen, men selve navnet «ortodoks» peker mer i retning av det å være i besittelse av den ene rette lære. Teologiske læresetninger ligger da også fast i den ortodokse kirke, mens de i den katolske kirke kan tas opp til vurdering og revidering (noe «Vatikankonsilene» er eksempler på). Forskjellen kommer også til uttrykk i den ortodokse kirkes omfavnelse av mystiske seremonier og praksiser, mens den katolske kirke er mer kjent for filosofisk argumentasjon og spekulasjon.

Det er også mange likheter mellom øst- og vestkirken, og disse er kanskje vel så viktige som forskjellene, særlig når man sammenligner de to med andre kristne retninger. De er for eksempel enige om at kildene for guddommelig åpenbaring er både Bibelen og den kristne tradisjonen (skrifter fra hellige personer, vedtak fra kirkemøter mm.) Dette i motsetning til protestantismen som legger all vekt på de bibelske tekster.

De er også nokså samstemt i dyrkelsen av helgener: Disse sees som formidlere mellom Gud og menneske, og de kan påkalles gjennom bønn. Og i synet på sakramentene (dåp, nattverd, ekteskap, skriftemål m.fl.) er det liten forskjell på den romersk-katolske og den ortodokse kirke: De er mystiske ritualer som baner vei for nåden. I protestantismen har sakramentene først og fremst symbolsk verdi ved at de tjener som påminnelser om en nåde som er allerede er forutsatt.

Martin Luther og protestantismen

Når vi nærmer oss renessansen på 1400-tallet, hadde den den romersk-katolske kirke rådet grunnen i Europa i tusen år. Det hadde gått fire hundre år siden bruddet med Østkirken, og det var etterhvert mange innen den katolske kirke som så et behov for fornyelse og reform. For eksempel engelske John Wycliffe (1320-1385) og tsjekkiske Jan Hus (1369-1415). De var begge sterkt kritiske til pavemakten, presteskapet og munkevesenet, og mente at bibelens ord måtte veie tyngre enn ritualer og tradisjoner. Men tiden var ennå ikke moden for reform. Wycliffes glimrende oversettelse av Det nye testamente til engelsk ble sett på som en forbrytelse siden han bare var «legmann», og begge ble fordømt som kjettere. Jan Hus ble brent på bålet i 1415, og Wycliffes lik ble gravd opp og brent.

Hundre år senere kommer den tyske augustinermunken Martin Luther (1483-1546) på banen. Han plukker opp kritikken fra Wycliffe og Hus, men utvider og forsterker den i alle retninger. Luther lever i renessansen: en epoke som preges av et ønske om å kaste av seg middelalderens teologiske mørke for isteden å bringe antikkens og romerrikets renhet og storhet tilbake. Og han er selv et talende uttrykk for tidens idealer når han anklager kirken for å ha mistet kontakten med sine røtter i urkristendommen. Tiden er overmoden for kritikk, og det er som om historien bare har ventet på en samfunnsrefser som Luther.

Likevel skaper det furore når han i 1517 spikrer opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Disse er primært rettet mot avlatshandelen, den katolske praksis med å selge kirkelige «tilgivelsesbrev» som fristilte en fra synder og sikret en frelse. Jo mer en betalte, jo flere synder ble tilgitt og jo sikrere var frelsen. Dette var en vederstyggelighet, mente Luther. Mennesket kan ikke frelse seg selv, for alle – selv paven – bærer på arvesynden. Frelse er ikke kirkens oppgave, men kan kun komme som nåde fra Gud.

Ifølge Luther, var den katolske kirken gjennom århundrene blitt altfor opphengt i ritualer, tradisjoner og intellektuelt tåkefyrsteri. Den hadde utviklet seg til en politisk og teologisk koloss som stod som en bøyg mellom den troende og Gud. Den var dessuten belemret med en hær av korrupte tjenere. Kirken hadde fjernet seg fra kristendommens opphav – Jesus – og Luthers visjon var å gjenopprette denne forbindelsen. Dette måtte skje ved å redusere kirkens makt og styrke betydningen av det enkelte individ.

Luther lanserte to revolusjonerende prinsipper. Det første er kjent som «skriften alene» (Sola Scriptura): Kun bibelens egne ord skal gjelde som kilde til kunnskap om Guds åpenbaring, ikke tradisjonen, dvs. ikke biskopers utlegninger, vedtak fra kirkemøter og gamle teologiske og filosofiske doktriner. Slik kan folk danne seg sin egen innsikt om åpenbaringen – og få en direkte relasjon til Jesus – uten å gå veien om kirken og de hellige ritualer (sakramentene). Luther ville all ytre autoritet til livs slik at individets samvittighet blir stående tilbake som den eneste autoritet. Av samme grunn var Luther innbitt motstander av helgen-dyrkelsen. Hvert menneske står med sin samvittighet likt innfor Gud og kan henvende seg direkte til ham. Å dyrke hellige personer avsporer fra det troen dypest sett handler om: å etablere et personlig gudsforhold.

Hvis skriften alene skulle gjelde som grunnlag, måtte Bibelen foreligge på et språk som folk forstod. Den gangen fantes Bibelen kun på gresk og latin, og gudstjenestene ble forrettet på latin. Dette var et språk kun for lærde, så folk flest fikk ikke med seg så mye av innholdet i de kirkelige seremoniene. For å bøte på dette, gikk Luther igang med å oversette bibelen til tysk, slik Wycliffe hadde oversatt den til engelsk hundre år tidligere. Luthers innsats var monumental: På under tre måneder, uten tilgang til ordbøker, oversatte han hele Det nye testamente, en oversettelse som ennå regnes som en av tidenes beste.

Det andre hovedprinsippet var «troen alene» (Sola Fide), dvs. at den enkeltes personlige tro på Kristus er nok for å oppnå frelse. Dette mente Luther å utlede fra Bibelens egne ord, så det hang godt sammen med det første prinsippet. Dette stod i skarp kontrast til katolsk forståelse: at man kan gjøre seg fortjent til frelse ved å utføre gode handlinger (jf. avlatshandelen). Man tenkte at mennesket i utgangspunktet var godt, og at syndefallet hadde skapt en avstand til Gud som man kunne overvinne gjennom gode gjerninger. For Luther er derimot mennesket syndig, og ingenting det gjør eller ikke gjør kan endre på dette. Mennesket kan derfor aldri gjøre seg fortjent til frelse. Den eneste veien til frelse går gjennom å tro på den rette måten. Frelse er en nådegave fra Gud som den troende kan motta – alltid ufortjent.

Luther kritiserte også katolisismens sammenblanding av kirkelig og verdslig makt. Jesus hadde sagt at man skal gi keiseren hva keiserens er og Gud hva Guds er (Matt 22,21). Det bør derfor være et tydelig skille mellom stat og kirke, mellom politikk og tro. På denne bakgrunnen skapte Luther sin lære om de to regimenter. Troen tilhører kirkens regiment, og ingen bør eller kan tvinges til tro gjennom ytre press. Mennesket er i sitt indre fritt, og det er opp til den enkeltes samvittighet om han/hun skal tro på åpenbaringen eller ikke.

Historisk tidslinje