Det selviske
HVA KAN VÆRE MER UTBREDT og vanlig enn kjærlighet? De aller fleste mennesker elsker sine barn og sine nærmeste, knytter sterke følelsesmessige bånd til vennene sine, har opplevd å være dødelig forelsket – og de som har kjæledyr er ofte fryktelig glad i dem. Det kan synes som om vi er omkranset av kjærlighet til enhver tid.
Er kjærligheten selvisk?
Samtidig er det en grunn til at jeg overøser verden med kjærlighet. Grunnen er ikke at kjærligheten strømmer gjennom meg som en mystisk jordisk (eller overjordisk) kraft, men at jeg har et sterkt emosjonelt behov for å markere min tilknytning til det jeg elsker: Jeg elsker deg fordi jeg trenger deg, fordi jeg har lyst på deg, fordi jeg ville savne deg om du forsvant, fordi du er viktig for meg!
Kjærligheten synes med andre ord å bunne i et selvisk ønske eller begjær. Er dette greit, eller burde det store ordet «kjærlighet» forbeholdes de tilfellene der jeg underkaster meg kjærlighetens egen kraft snarere enn at kjærligheten er noe som strømmer ut av min egen drift og vilje? Men hva skulle «kjærlighetens egen kraft» være for noe? Og hvor skulle den komme fra om ikke fra meg selv?
Den kristne eksistensfilosofen Søren Kierkegaard (1813-1855) skrev en bok om kjærligheten kalt Kjerlighedens Gjerninger. Ett av temaene her er forskjellen på kristen og «verdslig» (jordisk, mellommenneskelig, dennesidig) kjærlighet:
Verdslig visdom mener at kjærlighet er et forhold mellom menneske og menneske. Kristendommen lærer at kjærlighet er et forhold mellom Menneske – Gud – Menneske. Det vil si: at Gud er mellombestemmelsen.
Hvor vakkert enn et kjærlighetsforhold har vært mellom to eller mellom mange, hvor mye lyst og salighet det enn har gitt dem i gjensidig oppofrelse og hengivenhet, om så alle mennesker har priset dette forholdet – hvis Gud og forholdet til Gud hadde vært utelatt, så hadde det kristelig sett ikke vært kjærlighet, men et gjensidig fortryllende bedrag for kjærlighet.
For det å elske Gud, det er i sannhet å elske seg selv. Å hjelpe et annet menneske til å elske Gud, er å elske et annet menneske. Å bli hjulpet av et annet menneske til å elske Gud, er å være elsket.
Søren Kierkegaard, Kjerlighedens Gjerninger, s. 111. Min oversettelse.
Å underkaste seg «kjærlighetens egen kraft» er altså, i Kierkegaards tolkning av den kristne læren, å underkaste seg Guds kraft, som både selvet og kjærligheten stammer fra. Derfor er det å elske seg selv sammenfallende med å elske Gud. Og derfor er det å elske sin neste som seg selv å hjelpe sin neste til å elske Gud. Gud er «mellombestemmelsen»: det som kan bringe kjærligheten ut av selvets fangenskap.
Og det står skrevet…
- Du skal ikke ta hevn og ikke bære nag til landsmennene dine, men du skal elske din neste som deg selv. (3 Mos 19,18)
- Du skal hedre far og mor, og du skal elske din neste som deg selv. (Matt 19,19)
- Men det andre [budet] er like stort: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Matt 22,39)
- «Det første budet er dette: ‘Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» (Mark 12,31)
- Han [en lovkyndig] svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» (Luk 10,27)
- For disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. (Rom 13,9)
- For hele loven blir oppfylt i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv. (Gal 5,14)
- Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. (Jak 2,8)
Aktiviteter
Hvem er «din neste»?
Første økt: Gruppearbeid (5-10 min)
Del klassen i mindre grupper. Hver gruppe får listen under. Den inneholder forslag til hvem (eller hva) som er «min neste».
- mine familiemedlemmer
- kjæresten min
- vennene mine
- medelevene mine
- de jeg kjenner
- de som snakker samme språk som meg
- mennesker som skader / snylter på andre
- alle voksne mennesker i verden
- alle mennesker i verden uansett alder
- alle mennesker og dyr
- mennesker, dyr og planter
- all levende og ikke-levende natur
- andre forslag?
Samle inn besvarelsene.
Andre økt: Samtale (45 min)
Vis frem listen over på tavle/lerret. Skriv opp hvor mange stemmer hvert forslag fikk. Trolig blir det færre stemmer jo lenger ned i listen du kommer.
- Var det forslag som ikke fikk noen stemmer? Undersøk med de ulike gruppene hvordan de begrunner dette. Sammenlign begrunnelsene.
- Hvilke forslag er det uenighet om? Undersøk hva uenigheten består i.
- Har vi kjærlighet til dyr? Er da dyrene «min neste»? Kan vi ha kjærlighet til planter og natur? Er også de dermed «min neste»?
- Hadde noen grupper sine egne forslag? Undersøk isåfall disse i lys av de foregående samtalene.
- Blir noen (noe) vår neste fordi vi elsker dem, eller elsker vi noen (noe) fordi de er vår neste?
Å elske seg selv er å elske Gud
Les det ovenstående sitatet fra Kierkegaard sammen med elevene. Legg spesiell vekt på de uthevede setningene. Forklar ev. vanskelige ord på forhånd.
- Be et par-tre elever gjengi hovedinnholdet i sitatet med egne ord.
- Gjennomfør en samtale rundt sitatet med utgangspunkt i a) og/eller b) under:
- Hvordan kan det å elske seg selv «i sannhet» være det samme som å elske Gud? Hva i/ved seg selv er det egentlig man elsker da? Hvordan er det mulig å oppdage det guddommelige i meg? Hvorfor trenger så mange hjelp til å oppdage dette?
- Er ikke en forelskelse noe av det sterkeste og mest ekte vi kan oppleve? Hvordan kan forelskelsen da være et bedrag / en illusjon? Hvordan er det mulig å hjelpe sin kjæreste til å elske Gud? Blir kjærestepar lykkeligere sammen dersom de begge elsker Gud? Hvorfor / hvorfor ikke?
Å ofre sitt liv for en annen
Den polske pateren Maximilian Kolbe satt i konsentrasjonsleiren Auschwitz under andre verdenskrig. Som straff for at tre fanger hadde forsvunnet fra leiren ble det bestemt at ti andre fanger skulle sultes til døde. En av de ti fangene som ble plukket ut ba for sitt liv fordi han hadde kone og barn som ventet på ham hjemme. Da sa pater Kolbe at han kunne ta hans plass. Etter to uker var Kolbe den eneste overlevende av de ti. Da ble han drept av fangevokterne. Kolbe ble gjort til helgen av pave Johannes Paul II i 1982.
Med utgangspunkt i denne historien, samtal rundt følgende spørsmål:
- Ofret Kolbe sitt liv av kjærlighet til sin neste?
- Isåfall, nestekjærlighet til hva: medfangen, menneskeheten, Gud, seg selv?
- Eller var det noe annet enn kjærlighet som fikk ham til å ofre livet sitt?
- Finnes det størrelser som har større verdi enn ens eget liv?
- sannheten?
- ens egne barn?
- konsekvensene av en handling (hvis f.eks. det faktum at jeg ofrer mitt liv fører til økt lykke for andre, slik det kanskje var i Kolbes tilfelle)?
- annet?
Grublespørsmål
Å elske seg selv uten Gud
Elsker man seg selv dersom man:
- respekterer seg selv for den man er? (men hvordan finne ut hvem og hva man egentlig er?)
- aldri angrer på noe man gjør? (men uten anger, hvordan være selvkritisk og selvkorrigerende?)
- tilfredsstiller alle ens behov med mindre de krenker andre? (men hvordan vite hva andre finner krenkende?)
- tilfredsstiller alle ens grunnleggende behov? (men hva er et grunnleggende behov?)
Kjærlighet og plikt
- «Du skal elske din neste som deg selv.» Men kan man elske noen av plikt?
- Det sies ofte at kjærlighet er en følelse. Er den fremdeles en følelse hvis den er en plikt? Hvor kommer plikten fra? Fra oss selv? Fra den andre? Fra samfunnet? Fra tradisjonen og historien? Fra Gud?
- Hvis nestekjærlighet er en plikt, hva er det egentlig en plikt til? Hva skjer hvis vi ikke oppfyller denne plikten?
- I vigselsritualet for Den norske kirke heter det: «Vil du elske og ære ham/henne og bli trofast hos ham/henne i gode og onde dager inntil døden skiller dere?» Til dette svarer begge «ja». Har de dermed pådratt seg en plikt? Er det mulig å forplikte seg «til døden»? Er det riktig å gjøre det?
