Utilitarismen

En naturalistisk og hedonistisk filosofi

Ved inngangen til attenhundretallet oppsto en moralfilosofisk retning i England kalt utilitarisme. Ordet utilitarisme er avledet av det engelske utility, som betyr nytte. Utilitarismen er naturalistisk og hedonistisk fundert, ved å ta utgangspunkt i at vi mennesker og alt annet levende søker det nyttige og behagelige, og skyr all ulempe og ubehag. I tillegg vektlegger den konsekvensene av våre handlinger fremfor vårt sinnelag eller motivasjon for å utføre dem. Derfor kalles utilitarismen også for konsekvensetikk.

Utilitarismens første frontfigur var Jeremy Bentham (1748–1832), som i likhet med den skotske opplysningsfilosofen David Hume hevdet at vi mennesker er en dyreart, og ikke et vesen som er hevet over andre dyr fra en skaperguds hånd. Enda en inspirasjonskilde var den franske opplysningsfilosofen Claude Adrien Helvétius, som betonte at vi mennesker, lik andre dyr, styres av smerte og behag.

Bentham utropte i tråd med dette smerte og behag til våre to herrer. Det er vår naturgitte evne til å føle smerte og behag som gir oss standarden for rett og galt, hevdet han. Smerte og behag styrer oss i alt vi gjør, sier og tenker, og det er fåfengt å prøve å endre på det.

Ikke egoistisk, men altruistisk

Siden utilitarismen er hedonistisk, kunne man tro at den fremmer en nytelsessyk egoisme. Men slik er det ikke. Utilitarismen er i stedet altruistisk ved å betone at alle de berørte parter må tas med i regnestykket over smerte versus behag. Da kan det hende at den etisk riktige handlingen vil påføre meg selv et ubehag. Hvis dette må til for å øke den samlede nytten eller behaget til alle berørte parter mest mulig, er det dette jeg må gjøre.

Utilitarismen er dermed en altruistisk filosofi, som det nettopp av den grunn kan være vanskelig å etterleve, egoistisk anlagte som vi er fra naturens side. Den fordrer at vi forestiller oss en upartisk og sympatisk innstilt tilskuer til vår egen og våre medborgeres gjøren og laden, og at vi handler i tråd med hva en slik upartisk tilskuer ville ha anbefalt.

Utilitarismens demokratiske sinnelag

Utover på attenhundretallet fikk kravet om demokrati vind i seilene i det britiske samfunnet. Årsakene var mange, ikke minst den industrielle revolusjon, som frembrakte en raskt voksende arbeiderklasse samt et nyrikt borgerskap som utfordret landeier-adelens hegemoni. Det lot seg ikke lenger forsvare at bare fem prosent av den voksne befolkningen hadde stemmerett og kunne velges til Underhuset. Betydelige reformer var påkrevd hvis man ville unngå en reprise av den franske revolusjon. Men hvilke? Dét var langt fra opplagt.

Utilitarismens vektlegging av at vi alle er like i kraft av å søke behag og unngå ubehag, ga den et demokratisk sinnelag. Kravet om at alle menn må ha stemmerett, uansett inntekt og formue, følger nærmest av det utilitaristiske prinsippet om at enhver nytte eller glede av en gitt intensitet, uansett hvilken, og uansett hvem som føler den, skal telle likt. Det ble også nærliggende å kreve at slaveriet måtte avskaffes, siden ingen har rett til å sette seg over andre fordi de angivelig er mer forfinet, eller av høyere byrd eller lignende. Storbritannia hadde dengang mange slaver i sine kolonier på de vest-indiske øyer.

Utilitaristene utgjorde ikke overraskende kjernetroppen i en gruppe kalt «filosofiske radikalere», som krevde allmenn stemmerett og avskaffelse av slaveriet. Deres fremste talerør var kvartalstidsskriftet The Westminster Review, som Bentham startet i 1823. 

«Nonsens på stylter»

Benthams fremste anliggende var å reformere rettsvesenet og straffeanstaltene. Han ville endre lover og straffeutmåling ut fra hensynet til hva som er mest nyttig, både for den enkelte straffedømte og for samfunnet. Dødsstaff og fysiske avstraffingsmetoder var han sterkt imot, og ville lovfeste rettigheter som satte bom for dette.

Samtidig var Bentham imot forestillingen om at det finnes naturlige rettigheter med en objektiv eksistens som er uavhengig av hva vi mennesker tenker. Denne forestillingen var blitt populær blant rettighetsforkjempere, som i mer enn hundre år hadde brukt den for alt den var verdt for å bevege eneveldige herskere til å innføre trosfrihet, ytringsfrihet og forsamlingsfrihet.

Men «naturlige rettigheter» er innbilte rettigheter, hevdet Bentham. De eneste rettigheter som finnes, er de som myndighetene lovfester. Å si at det finnes naturlige rettigheter, er derfor nonsens. Og å si at det finnes uavhendelige naturgitte rettigheter, slik John Locke hadde gjort, er nonsens på stylter!

Bentham mente vel å merke ikke at tanken om enkeltmenneskets rettigheter er nonsens. Han ville bare, som den naturalist han var, begrunne dem på et ikke-religiøst vis. Å si at det finnes rettigheter med en objektiv, naturlig eksistens, uavhengig av hva vi mennesker tenker, er jo både platonsk og kristelig.

Menneskerettigheter må i stedet begrunnes sekulært. Bentham gjør dette ved å si at slike rettigheter trolig vil øke den samlede nytten og behaget i samfunnet mer enn om man ikke har dem. Dette blir da begrunnelsen vi må gi for å innføre menneskerettigheter.

Et frihetens evangelium

Demokrati og likhet ble gjerne ansett som to sider av samme sak. Men Benthams arvtaker John Stuart Mill (1806–73) fant det også påkrevd å slå et slag for frihet. Etter at frihetskampen mot eneveldige herskere langt på vei var vunnet, ved at kravet om ytringsfrihet, trosfrihet og forsamlingsfrihet var blitt innfridd, innså nemlig Mill at individets frihet også var truet fra et annet hold: fra en tyrannisk majoritet.

Frihet og likhet går ikke så sømløst sammen som forkjemperne for allmenn stemmerett antok. Skal et demokrati bli et godt samfunn, må den enkelte borgers frihet sikres. Og da ikke bare mot statlige maktovergrep, men også mot en majoritet som i demokratiets navn vedtar lover som innskrenker enkeltpersoners og minoriteters mulighet til å dyrke sin egenart. Skal de enkelte borgere gis anledning til å utvikle sine evner og blomstre på ulike vis, må et flertallstyranni avverges.

Ut fra sitt ideal om et blomstrende mangfold lanserer Mill sitt «skadeprinsipp», som fastslår at ingen – verken offentlig myndighet eller andre – har rett til å innskrenke den enkeltes frihet mot dennes vilje, bortsett fra hvis den truer med å skade andre. All slags paternalisme, der man griper inn i en annens gjøren og laden av hensyn til denne andres beste, blir da illegitim.

Utilitarismen er bedre enn sitt rykte!

Med sin sterke vektlegging av individuell frihet, og av å utvikle den enkeltes evner og anlegg, fjernet Mill seg fra Benthams klassiske utilitarisme. Han så da også behovet for å gjøre utilitarismen mindre ekstrem og mer stueren.

Utilitarismen gikk nemlig for å være en vulgær og til og med svinsk filosofi, ved angivelig å sidestille dyriske gleder med de mer høyverdige. Vel hadde Bentham skrevet noe slikt som at bondesjakk er like bra som poesi når begge deler inngir like stort behag. Men som Mill påpeker, har ethvert menneske utviklet et hierarki av mer eller mindre høyerestående gleder. Det er ikke minst dette som gjør oss mennesker forskjellig fra andre dyr.

Så hvis utilitarismens kritikere ikke tilkjenner mennesket et rikere repertoar av gleder enn det en gris har, er det deres menneskesyn, og ikke utilitarismen, det er noe i veien med. I tråd med dette skriver Mill at det er bedre å være et utilfreds menneske enn en tilfreds gris. Eller en utilfreds Sokrates fremfor en tilfreds tosk. Han anså seg ikke som noe mindre utilitarist av den grunn.

Også moralske dygder er utilitaristisk fundert

Mill var overbevist om at det å utvikle moralske dygder og bli kultivert øker den enkeltes lykke på lengre sikt. Også den samlede nytten og lykken i samfunnet vil øke hvis borgerne gjennomgår en personlig dannelse. En dannet person er nemlig mer tilbøyelig til å hjelpe og støtte sine medmennesker enn det folk uten dannelse er.

Hva er dessuten vår motivasjon for å hjelpe og støtte andre? Jo, det er å øke deres ve og vel – enten ved å øke deres behag, eller ved å minske deres ubehag, noe som kan være vel så aktuelt når vi har med syke og aldrende å gjøre. Noe annet kriterium enn dette har vi til syvende og sist ikke for å gjøre gode gjerninger. Det er også dette de moralske dygdene tar sikte på når alt kommer til alt.

Derfor er det ikke hold i påstanden om at dygdene er etterstrebelsesverdige i seg selv, uavhengig av utilitaristiske prinsipper. De er i stedet utilitaristisk fundert. Når Arnulf Øverland skriver i diktet En hustavle at «Det at du gleder en annen / det er den eneste glede», er han inne på noe av det samme.

En svoren feminist

John Stuart Mill ble på sine eldre dager en svoren feminist. Da ble han også den første feminist man virkelig lyttet til, siden han var en av Storbritannias fremste intellektuelle. I denne saken var han ganske sikkert påvirket av sin sjelevenn og hustru Harriet Mill, som han holdt for å være en like habil tenker som ham selv.

I boka Kvinneundertrykkelsen (1869) kaller han ekteskapet i sin daværende form for det siste gjenværende slaveri i Storbritannia, nå som slavedriften i de vest-indiske kolonier var blitt avskaffet. I ekteskapet ble kvinnen nemlig fratatt råderetten over eget liv og eiendom, og måtte stå til tjeneste for sin mann når det måtte være (noe andre slaver ikke trengte). Ekteskapet måtte følgelig reformeres slik at mann og hustru ble likestilt.

Også i politikken måtte kvinner og menn likestilles. Mens Mill var langt fra sikker på at stemmerett for alle menn var noen god idé, siden kunnskapsnivået i de lavere sosiale lag var lavt, var han overbevist om at kvinner måtte få stemmerett på lik linje med menn. Kvinnesaksforkjemperne jublet over Mills kampskrift, som ble en feminismens bibel helt fram til første verdenskrig og vel så det.

Mill fremmet også et lovforslag om stemmerett for kvinner da han var innvalgt i Underhuset. Men dette fikk ikke mye støtte. De fleste andre enn kvinnesaksforkjemperne fant det underlig og rent ut eksentrisk av Mill å ivre for en slik sak, som dengang fremsto som mindre viktig. Kvinnenes interesser ble jo indirekte ivaretatt når deres ektemenn fikk stemmerett! Derfor var stemmerett for kvinner like unødvendig som det var unaturlig!

Mill var helt uenig. Han innså nemlig at kvinners og menns interesser ikke nødvendigvis var sammenfallende, selv om de var gift. Samtidig voktet han seg vel for å postulere noe grunnleggende motsetningsforhold mellom kvinner og menn. Feminisme var for ham et samarbeidsprosjekt mellom kvinner og menn, som ville øke den samlede lykke og nytte i samfunnet.

En brodd mot rasisme og homofobi

Som Mill så meget klart, er feminisme en nærliggende konsekvens av utilitarismens grunnprinsipp om at enhver persons opplevelse av behag eller smerte skal telle likt, uansett sosial rang. Da kan heller ikke kjønn være til hinder for det.

Det kan heller hudfarge og etnisitet være. Mill delte derfor ikke de rasistiske holdninger som var så utbredt på attenhundretallet, ikke minst i det imperialistiske Storbritannia. Også på dette punktet var han påfallende moderne for sin tid.

Homofobi var en annen britisk spesialitet som utilitarister hadde lite til overs for. Bentham skrev til og med et essay om at homofili burde avkriminaliseres. Men siden man dengang ikke kunne si noe slikt høyt uten å bli anklaget for å undergrave den offentlige moral, lot Bentham være å publisere det. Først i 1931 tok man sjansen på det.

Mill lyktes i å bringe utilitarismen ut av sitt opprinnelige sekteriske spor, og i å gjøre den til sin tids toneangivende filosofi i den engelsktalende verden. Denne posisjonen har utilitarismen beholdt helt fram til våre dager, særlig innenfor økonomisk og politisk tenkning. Enkelte har også utropt utilitarismen til den form for etikk som står sekulær humanisme nærmest.

En filosofi for mennesker og andre dyr

Også mange dyrevern-forkjempere tenker utilitaristisk når de argumenterer for en bedret dyrevelferd i husdyrholdet. Eller for en avvikling av oppdrettsnæringer der dyrenes ubehag er altfor sterkt til at det kan forsvares ut fra det behaget som for eksempel en minkkåpe frembringer hos både kjøper og selger. Alle dyr med en hjerne og et nervesystem av en viss størrelse har jo evnen til å føle smerte og behag. Da er det dette vi må vektlegge, og ikke lenger tro at vi har rett til å behandle dyr i vår varetekt på et lemfeldig og til og med grusomt vis, bare fordi vi er utstyrt med en fornuft som de ikke har.

Til forskjell fra både sinnelagsetikk og dygdsetikk tar utilitarismen dermed utgangspunkt i hva vi mennesker har til felles med andre dyr, i stedet for å fokusere på hva som gjør oss forskjellig fra andre dyr. Dette er et klart brudd med tidligere tiders rasjonalistiske filosofi, der dyr til og med ble frakjent evnen til å føle, fordi de angivelig mangler sjel. Ifølge kristen teologi er det jo bare mennesket som har sjel, attpåtil en udødelig sjel som eksisterer uavhengig av vårt legeme.

Så hvis man både var kristen og rasjonalistisk, slik som filosofen René Descartes (1596–1650), gjorde man best i å si at dyr kun er for automater å regne. Og at vi ikke må la oss lure til å tro at dyr føler og tenker, selv om det kan se slik ut. Utilitarismen tar et oppgjør med denne type tenkning, som strider mot det folk flest som har med dyr å gjøre, erfarer. De tviler nemlig ikke på at også andre dyr enn oss føler smerte såvel som behag.

Loven om minkende marginal nytte

I økonomifaget har en utilitaristisk tenkemåte vært dominerende helt siden John Stuart Mills tid. Der har man blant annet fastslått at behaget eller nytten vi får av et gode, øker mindre og mindre jo mer vi får av dette godet. Derfor vil for eksempel en fattig person bli langt mer glad for å få en hundrelapp enn det en rik person vil bli.

Dette kaller økonomer for loven om minkende marginal nytte. Utilitarister gir denne loven også en etisk anvendelse, ved å si at den fattige i eksemplet over bør få hundrelappen, siden dette vil øke den samlede gleden eller nytten i samfunnet mest. Dermed vil utilitarister være tilbøyelige til å dele godene mest mulig, og til å støtte en politikk som reduserer sosiale forskjeller.

Av samme grunn vil utilitarister også i spørsmålet om utviklingshjelp kunne anbefale rike land å overføre langt mer penger til fattige land. Mange innsamlingsaksjoner argumenterer mer eller mindre eksplisitt ut fra loven om minkende marginal nytte ved å påpeke hvor mye mer nytte noen hundrelapper vil ha i et utviklingsland enn i et land med stor velstand og høyt prisnivå. I mer ekstreme tilfeller kan utilitarister argumentere for at de som bor i velstående land, bør gi fra seg alt de ikke strengt tatt trenger til folk i fattige deler av verden.

Hjelp må være til selvhjelp!

For å vende tilbake til John Stuart Mill, så mente også han at de rike bør hjelpe de fattige. Men han var sterkt imot en hjelp som gjør de fattige til passive mottakere av støtte. Bare hvis hjelpen gjør mottakeren i stand til å forsørge seg og sine, er den i Mills øyne forsvarlig. Derfor ville han vært skeptisk til fordringen om å gi så mye som mulig til folk i fattige land. De som ivrer for det, baserer seg nemlig på et overforenklet syn på verden, der man ikke tar høyde for at en slik storstilt hjelp kan ha mange uønskede bivirkninger.  

Mill kalte seg sosialist fordi han mente at arbeiderne burde danne kooperativer eller bli medeiere i bedriften de jobbet i. Men i vår tids politiske landskap ville han nok ha befunnet seg et stykke ut på høyresiden. Hver og én må nemlig ifølge ham ta ansvar for sitt eget og sine nærmestes underhold. Å sette barn til verden uten å kunne forsørge dem, anså han som dypt uansvarlig, så dette måtte man ikke oppmuntre til. En form for sosialisme der borgerne forventer at staten eller samfunnet tar ansvar for en selv og ens barn dersom man ikke er i stand til det, ligger ikke i forlengelsen av hans tenkning.

Om Mill dermed ville ha vært imot velferdsstaten, skal være usagt. Med nye tider følger nye problemer, som i sin tur fordrer nye løsninger. Utilitarismen gir, som enhver annen etisk teori, ingen universalløsning på alle problemer til alle tider. Men den gir en rekke føringer som ikke minst sekulære humanister har funnet gode i deres og andres bestrebelser på å skape et best mulig samfunn for flest mulig.