Er religion et onde?
RELIGIONSKRIGENE I EUROPA etter reformasjonen samt korstogene i høymiddelalderen har fått opplysningsfilosofer og andre til å spørre seg om religion er et onde. Religion synes jo å føre til ulykksalige kriger og stridigheter. Da snakker man vel å merke om organisert religion og om religiøs fanatisme – til forskjell fra en «naturlig» religion basert på fornuft, og uten presteskap.
De som kan få deg til å tro på absurditeter, kan få deg til å begå grusomheter.
Voltaire
Det er ikke religion som er problemet, men de mennesker som bruker den for å få makt.
Julian Casablancas
To mørke kapitler i kristendommens historie
I opplysningstiden var Trettiårskrigen og de øvrige religionskrigene etter reformasjonen en del av den nære historien. Disse krigene, der man sloss for «Den rette lære» og mot «de vantro», enten man var katolikk eller protestant, var de blodigste og mest ødeleggende verden fram til da hadde sett. Dermed utgjør de et mørkt kapittel i kristendommens historie.
Også korstogene, som satte sitt preg på høymiddelalderen, ga både Vestens og Østens folk noen dyrekjøpte leksjoner i hvilke ulykker organisert religion og religiøs fanatisme kan føre til. Korstogene tok sikte på å erobre «Den hellige stad» Jerusalem fra «sarasenerne», som Midt-Østens muslimer da ble kalt, og gjenreise byen som kristenhetens hovedsete.
Resultatet var to århundrer med stridigheter (fra 1095 til 1289), der man ikke oppnådde annet enn ufattelig mye lidelse og død, samt et dypt og varig fiendskap mellom kristne og muslimer. Den skotske opplysningsfilosofen og historikeren David Hume (1711–76) kalte korstogene for en av menneskehetens største dumheter, og også kristne teologer begynte etterhvert å omtale korstogene som et mørkt kapittel i kristendommens historie.
Dette førte til at en del filosofer i opplysningstiden anså religion – og da organisert religion, til forskjell fra den religiøsitet man gjør til en privatsak og ikke vil dytte på andre – som et onde. Resultatet var en uttalt anti-klerikalisme, det vil si en fiendtlig holdning til ethvert presteskap som mente seg å forvalte evige, guddommelige sannheter i form av «Den rette lære».
Nødvendigheten av toleranse
Religionskrigene i det vestlige Europa, som begynte et par århundrer senere og varte (med visse avbrekk) i mer enn hundre år, la mange av de tyske områder øde. Krigshandlingene ebbet kun ut fordi både katolikker og protestanter innså at de ikke kunne vinne militært. Et forbud mot å gå til krig av religiøse grunner tvang seg da fram som en dyd av nødvendighet.
Det samme gjorde påbudet om toleranse. Ingen likte tanken på at de heretter måtte leve i fredelig sameksistens med en nabostat der herskeren og folket hadde «feil» religion. For var det ikke en hellig, kristen plikt å redde nabofolket fra evig fortapelse som følge av vranglære, om det så var med våpenmakt? Slik tenkte folk flest på den tiden. Nå ble man nødt til å tenke annerledes, hvor besværlig det enn var.
Toleranse er uforenlig med religiøs fanatisme. Derfor var det religiøs fanatisme Voltaire og Hume og andre opplysningsfilosofer ville til livs, og ikke religiøsitet i seg selv. Voltaire var deist, ved at han trodde på en skapergud som har trukket seg tilbake og overlatt menneskene til seg selv, og Hume var det man i dag kaller agnostiker, det vil si en som ikke utelukker at det finnes en gud, fordi dette er noe vi ikke kan vite noe sikkert om.
Ja til tro og tvil, nei til skråsikkerhet
Felles for deisme og agnostisisme er at man her er åpen for livets religiøse sider, slik som opplevelsen av at noe er hellig. Og for at tilværelsen rommer diverse mysterier. Og for at noe er større enn oss selv. Også vi menneskers evne til å gjøre godt mot hverandre, og til å ville hverandre vel, selv om man ikke er av nær familie, kan gis en religiøs dimensjon.
Her gis det rom for tro og tvil – mens fanatisme ikke har noen plass. Dét ligger i sakens natur, siden det å kunne tvile på noe av det man måtte tro på, samt våge å undersøke kritisk hvilke grunner man har for å tro på dette, vil avdekke mye så uvisshet at skråsikkerhet ikke lenger blir mulig. Da blir det også umulig å opprettholde noen religiøs fanatisme.
Aktiviteter
Organisert versus naturlig religion
Voltaire mente at organisert religion virker fordummende og motvirker toleranse, fordi den tyr til religiøse dogmer man ikke får lov til å tvile på, og dermed motvirker kritisk tenkning. Organisert religion fører også lett til hykleri og fordomsfulle holdninger til annerledes troende og tenkende, og til undertrykkelse av den lille mann og kvinne. Noe som i sin tur kan utarte til religiøs fanatisme og forfølgelse av annerledes troende og tenkende.
La klassen diskutere Voltaires syn på organisert religion, ut fra følgende spørsmål:
- Har Voltaire rett i det han mener? Eller nei?
- Ifølge Voltaire har religiøs fanatisme ingen plass i et sivilisert samfunn, fordi et sivilisert samfunn fordrer religionsfrihet, noe som i sin tur fordrer fordrer toleranse, noe som igjen fordrer at man ikke blir fanatisk i sin religionsutøvelse. Har han rett i dette? Eller nei?
Voltaire mente på den annen side at det han kaller «naturlig religion», som er basert på fornuft og som ikke trenger noe presteskap eller hellige skrifter, kan være bra. La klassen fabulere over hva «naturlig religion» kan gå ut på, ut fra spørsmålene:
- Kan en «naturlig religion» uten presteskap og hellige skrifter, som da langt på vei blir en privatsak, være et godt alternativ til organisert religion? Eller nei?
- Vil «naturlig religion» være tilstrekkelig til å dekke de religiøse behov folk måtte ha? Eller må det også organiserte religioner til for å klare dette?
Hva kan vi tillate oss å gjøre i Guds eller Allahs navn?
Da korsfarerne dro på plyndrings- og erobringstokt i «Det hellige land», ropte de gjerne at «Gud vil det!» Antakelig trodde de også at Gud bifalt vold og drap på muslimer, fordi de var «vantro». På tilsvarende vis tror dagens jihadister at Allah bifaller drap på «de vantro», enten disse er ikke-muslimer eller tilhører grener av islam man ikke vil vite av. Religiøs fanatisme av et morderisk slag finnes altså på tvers av religioner. La klassen reflektere over dette, ut fra følgende spørsmål:
- Kan det noen ganger være riktig å drepe eller skade dem som er «vantro» i Guds navn, bare fordi de er «vantro»? Eller er dette noe man aldri kan gjøre, uansett hvilken religion man har? Hvorfor (ikke)?
- Hvor går grensen for hva man kan tillate seg å si eller gjøre i Guds eller Allahs navn?
Grublespørsmål
- Finnes det noe slikt som «Den rette lære», både av religiøs og sekulær art? Eller er forestillingen om «Den rette lære» kun en fantasi, fordi vi mennesker aldri kan enes om hva som måtte være «Den rette lære»?
- Hva kan årsakene være til at enkelte nekter å undersøke de grunner de måtte ha til å tro på en gud eller hva det måtte være?
- Er det tenkelig at organiserte religioner kan bli slik at de ikke står i noen motsetning til «naturlig religion»? Eller nei?
- Kan man unngå religiøs fanatisme hvis man mener at ens gud er den eneste rette og ens egen religions bud og hellige skrifter er de eneste rette? Eller er det også da mulig å tolerere dem som har en annen religion, eller som ikke har noen religion? I så fall: Hvordan?
