Positivismen

Vitenskap og humanisme

Tidlig på attenhundretallet ser vi de første forsøk på å formulere et helhetlig humanistisk livssyn. Fram til da var «humanisme» kun en fellesbetegnelse for humanistiske fag, nærmere bestemt språk, historie og kulturstudier. Først ute var den tyske teologen og pedagogen Friedrich Immanuel Niethammer, som i 1808 lanserte en kristelig fundert humanisme, basert på kulturarven fra renessansen. Denne ble på 1820-tallet utfordret av en sekulær variant, der vitenskapelig tenkning sto sentralt. Opphavsmannen var den franske filosofen Auguste Comte (1798—1857), som var blitt grundig skolert i vitenskapelig tenkning etter studier ved landets prestisjetunge polytekniske skole.

Slik den skotske opplysningsfilosofen David Hume hadde gjort nesten hundre år tidligere, tok Comte utgangspunkt i det virkelige, eller positivt gitte, nemlig kjensgjerninger som kan verifiseres gjennom sansning og vitenskap, samt påvises matematisk og logisk. Overbevist om at vitenskap er det fremste uttrykket for den menneskelige ånd stilte Comte det positivt gitte i kontrast til teologi og metafysikk, som omhandler uvirkelige størrelser og bare fører til unyttige spekulasjoner.

Den nye tid fordret i stedet en positivistisk, konstruktiv filosofi for å reformere samfunnet. Slik Comte og mange andre så det, var oppløsningstendensene i samfunnet blitt foruroligende store etter at den franske revolusjon hadde feid bort det gamle regimet, uten at noe levedyktig alternativ var blitt etablert i den etterfølgende napoleonstiden. På toppen av det hele begynte den industrielle revolusjon å endevende samfunnets økonomiske basis. Dermed hastet det med å få på plass en ny sosial og politisk orden.

Læren om de tre stadier

Comte regnes gjerne som en opplysningstidens arvtaker ved inngangen til den moderne tid. Men han var også influert av samtidens romantiske tankestrømninger, som vektla Historien i langt større grad enn det opplysningstenkerne hadde gjort. Hos Comte ga dette seg utslag i læren om de tre stadier i tenkningens utvikling, som er den han særlig huskes for. Her fremholder han at alle vitenskaper – samt hele menneskeheten – gjennomgår tre stadier: det teologiske, det metafysiske og det positive.

Helt fra de tidligste tider har vi mennesker vært opptatt av å forstå de krefter som rører seg i naturen. Og siden det ligger til vår natur å stille oss store spørsmål som det ikke finnes svar på – slik som hva som er hensikten med naturfenomener og alt annet som skjer i verden – blir et første nærliggende svar å besjele naturkrefter og annet med ulike ånder. Fra en slik opprinnelig animisme utvikles en polyteistisk religiøsitet, som i sin tur utvikler seg til monoteisme, som er siste fase i det teologiske stadiet.

Etter hvert som man finner den teologiske forklaringsmåten utilfredsstillende, erstatter man denne med en metafysisk tenkemåte. Her er overnaturlige ånder byttet ut med abstrakte begreper som «natur», «essens» og «element». Når for eksempel et legeme faller mot bakken, kunne dette forklares med at både legemet og bakken tilhører elementet jord, og at legemet faller fordi det er i dets jord-natur å søke mot jorden. Og når et remedium virker mot sykdom, er det fordi det har en legende essens.

Problemet med slike metafysiske begreper er at de er for vage og generelle til å kunne observeres eller måles direkte. Dermed henvises man i altfor stor grad til tankemessige spekulasjoner og deduktive resonnementer ut fra antatt selvinnlysende sannheter.

Eksperimenter trumfer metafysikk

Det var dette Galileo Galilei og den vitenskapelige revolusjons øvrige nøkkelpersoner opponerte mot. De satte eksperimenter og målbare data over metafysikk, og banet dermed veien for tenkningens og vitenskapens positive stadium. Her spør man ikke lenger om legemers og naturfenomeners iboende egenskaper eller formål eller essens, men nøyer seg med å fastslå det som kan observeres og måles gjennom sanseerfaring. Samt hva som kan beregnes matematisk og logisk.

Ifølge Comte måtte alle vitenskaper gå gjennom det teologiske og det metafysiske stadiet for å komme til det positive. Som er det endelige, siste stadiet for vitenskapelig tenkning. Dette har vel å merke skjedd på ulike historiske tidspunkter for de ulike vitenskaper. De matematiske vitenskaper var først ute ved å nå sitt positive stadium allerede i antikken. Fra å ha blitt tillagt mystiske egenskaper på Pytagoras’ tid ble tall og geometriske former allerede på Euklids tid forstått som rent kvantitative, abstrakte størrelser.

For astronomiens del skjedde noe tilsvarende da himmellegemene ble avmytologisert, og for fysikkens del først på sekstenhundretallet. Mens kjemien – som sprang ut av alkymien – ikke nådde det positive stadiet før på syttenhundretallet. Dette henger sammen med at de fenomener fysikken og kjemien studerer, er mye mer komplekse enn tall og former og himmellegemer, og mindre generelle enn disse.

En ydmyk holdning til fortiden

Selv om Comte snakket om en menneskehetens intellektuelle barndom og ungdom før den nådde sitt voksne, positivistiske stadium, så han ikke av den grunn ned på tidligere tiders tenkere og naturfilosofer. Han hadde til dels stor respekt for disse, ettersom deres tenkning var rasjonell for sin tid, og et nødvendig skritt på veien mot det positive stadiet.

Denne aksepterende og til dels ydmyke holdningen til tidligere tiders tenkning henger sammen med Comtes pragmatiske syn på tenkning og vitenskap som et middel til å nå praktiske siktemål. Vi mennesker bedriver ikke tenkning først og fremst for tenkningens egen skyld, fremholdt han, selv om vi har et visst kontemplativt behov. Vi tenker først og fremst for å løse praktiske problemer.

Hadde for eksempel ikke oldtidens mennesker trodd på stjernetyding, ville de ikke ha brydd seg med å studere stjernehimmelen så inngående som de gjorde. Det var altså ønsket om å avlese sin egen skjebne i stjernene som førte til at astronomi ble til en egen vitenskap.

Denne pragmatiske og historisk orienterte grunnholdningen ga Comte et sosiologisk fundert syn på vitenskapenes utvikling. Og nettopp den sosiologiske betraktningsmåten gjorde han til sitt varemerke. Han anså sosiologi som siste skudd på stammen av de vitenskapelige disipliner, som først kunne oppstå i hans tid – og da med ham selv som sosiologiens grunnlegger.

Naturlige behov må ivaretas!

Etter at biologien – læren om det levende – nylig var blitt til en vitenskap (der legevitenskapen var innlemmet), mente Comte at man på et vitenskapelig vis kunne kartlegge menneskets naturgitte behov, som han anså som uforanderlige. Det var disse sosiologien måtte baseres på. Først da kunne man gjøre seg håp om å reformere samfunnet på et vis som gagnet borgerne, og som faktisk var gjennomførbart.

Ifølge Comte er såvel familien som religionen institusjoner som dekker grunnleggende menneskelige behov, som i all hovedsak er følelsesstyrte. Både familien og kirken må derfor bestå i et positivistisk fremtidssamfunn. Der moderskapet fortsatt skulle være kvinnens hovedoppgave, siden hun var spesielt skikket for dette i kraft av sin naturlige sensitivitet, som langt overgikk mannens. Noen feminist var Comte så visst ikke.

Når det gjaldt religion, var det dennes evne til å binde folk sammen i et åndelig fellesskap Comte fant uunnværlig. Selv om han var ateist og anså teologi som lite annet enn dårlig vitenskap, var han overbevist om at vi mennesker har et uutryddelig behov for åndelig fellesskap, som det nettopp er religionens rolle å ivareta. Derfor måtte religion også få sin plass i den nye sosiale orden.

Ideen om Menneskeheten

Comtes nye, sekulære og positivistiske religion skulle organiseres etter modell av den katolske kirken, som han beundret som institusjon. Den skulle ha sitt eget presteskap og egne kirkebygg og ritualer og liturgi og sakramenter og læresetninger. Men hva skulle man her tilbe, nå som Gud var død?

Jo, det var Menneskeheten, l’Humanité. Kun Menneskeheten – og ingen innbilt guddom skapt i vårt bilde – er vår tilbedelse verdig. Med Menneskeheten forsto Comte ikke bare alle mennesker som på hans tid levde rundt om på kloden, men også de som hadde levd fram til da, samt de som ennå ikke var født.

Dette må sies å være en vakker og kraftfull idé, som har fått fornyet aktualitet, i og med den globale oppvarmingen og tematiseringen av vårt ansvar for fremtidige generasjoner. Ideen om Menneskeheten som et fellesskap som går både bakover og fremover i tid, er noe miljøbevisste humanister bør merke seg. Denne vil kanskje vise seg å være en vel så viktig arv fra Comte som hans stadielære.

Den iherdige religionsstifter

Comtes iherdige bestrebelser på å stifte en Menneskehetens religion ga visse resultater. Etter å ha holdt på i årevis med å kurse interesserte i sin filosofi, og etter å ha skrevet bindsterke verk om denne, fikk han en skare av disipler i flere land. Dét er en prestasjon som ikke blir mindre imponerende av at Comte aldri hadde noen akademisk stilling, men levde fra hånd til munn som en frittstående intellektuell.

Men mange syntes han gikk for vidt da han ville endre ukedagenes og månedenes navn, slik man også hadde gjort under den franske revolusjon. Det hjalp ikke stort at hver ukedag skulle navngis etter en vitenskap, og hver måned etter en Menneskehetens helgen. Som var menn som opp igjennom tidene hadde gjort en særdeles fortjenestefull innsats for Menneskeheten. Selve symbolet for den nye Menneskehetens religion skulle være en moderlig kvinne med et guttebarn i armene, nærmest som en sekulær Jomfru Maria.

En anti-liberal holdning

Comtes tenkning fikk noe stadig mer absolutistisk og autoritært over seg, som kom på tvers av de liberale og demokratiske strømninger som preget det vestlige Europa utover på attenhundretallet. I Comtes grandiose fremtidsvisjon skulle nemlig samfunnsborgerne – og særlig deres barn – drilles i Menneskehetsreligionens lære og jevnlig delta i messer.

Borgernes tenkemåte måtte bli ny og positivistisk, der en kysk og asketisk livsstil, og en selvutslettende nestekjærlighet, var altoverskyggende bud. På disse områder skulle Comtes religion «utkristne» kristendommen.

Enkeltmennesket fikk i tråd med dette ingen selvstendig plass. Bare Fellesskapet og Menneskeheten betød noe. Karakteristisk nok var «Orden og fremskritt» Comtes motto for sin nye, sekulære religion. Men selv om fremskrittstroen var sterk på attenhundretallet, førte Comtes anti-liberal holdning ham på tvers av tidsånden. Og til at han ved inngangen til nittenhundretallet ble ganske glemt, bortsett fra i Brasil, der hans disippelskare fikk en sjeldent stor innflytelse.

Den logiske empirismen

Positivismen skulle likevel få en ny vår midt på nittenhundretallet. I 1930-årene tok en håndfull filosofer i Wien sikte på å formulere et skille mellom det som kan kalles ekte eller «ordentlig» vitenskap, og det som må avskrives som kvasi-vitenskapelig tøv.

Foranledningen var mellomkrigstidens sterke ideologiske motsetninger mellom kommunister og nazister, der begge parter påberopte seg vitenskapelig støtte. Kommunistene sverget til en såkalt marxistisk, dialektisk historieforståelse, mens nazistene henviste til en raselære som blant annet var basert på frenologi, der man angivelig kunne avlese folks intellektuelle og moralske standard ved å måle formen på skallen deres. Også andre tvilsomme former for vitenskap florerte.

For å demme opp mot slikt kvasi-vitenskapelig grums av så vel rødt som brunt ideologisk merke, dannet de nevnte filosofer et intellektuelt fellesskap som gikk under navnet «wienerkretsen». Denne sto for en anti-totalitær og demokratisk holdning som vektla humanisme og en gradvis reformering av samfunnet på et fredelig vis. Den gjorde saklighet, og ikke agitasjon, til sitt fremste våpen, ved møysommelig å utarbeide holdbare kriterier for vitenskapelighet.

Wienerkretsens uformelle leder var Rudolf Carnap (1891—1970), mens andre kjente størrelser som Karl Popper og Ludvig Wittgenstein hadde en mer sporadisk tilknytning. Også Arne Næss fra Norge kom på besøk for å få impulser fra wienerkretsen, som kalte sin nye filosofi for logisk empirisme. Denne bygget videre på positivismens vitenskapsfilosofi, men forkastet Comtes humanist-religion og anti-liberale trekk, som nå framsto som både avleggse og irrelevante. Og som lite positivistisk i wienerkretsens øyne.

Metafysiske kvasi-problemer

Det var i stedet arven fra den vitenskapelige revolusjon man måtte holde fast ved, samt Comtes betoning av det positivt gitte som et sannhetskriterium. Enda en viktig inspirasjonskilde var den banebrytende fornyelsen av logikken som tyskeren Gottlob Frege og britene Bertrand Russell og Alfred North Whitehead nylig hadde fått til, som også berørte erkjennelsesteoretiske og vitenskapsfilosofiske spørsmål.

En sentral ambisjon for wienerkretsen var å vise, ved hjelp av denne nye logiske kunnskapen, at de store filosofiske spørsmål av metafysisk art, egentlig er kvasi-problemer som skyldes unøyaktig og feil bruk av språklige begreper. Metafysiske spørsmål som filosofer hadde balet med siden antikken, kunne med dette nye tankeverktøyet løses opp i ingenting. De var kun «begrepspoesi», som Carnap kalte det, og hørte ikke hjemme i moderne, seriøs filosofi.

Dermed kunne det som sto igjen som reelle problemer, løses ad vitenskapelig vei. Det gjaldt i tråd med dette å skape en enhetlig vitenskapelig metode, med teoretisk fysikk som gullstandard, som også kunne brukes i sosiologi, økonomi og andre samfunnsvitenskaper.

Et nytt og bedre liv i USA

Til tross for at Wienerkretsen holdt en lav profil, ble tilværelsen i et stadig mer nazifisert Østerrike mer og mer risikabel. Ikke bare jøder, men også sosialdemokrater og andre opposisjonelle levde utrygt. Flere av wienerkretsens medlemmer, deriblant Rudof Carnap, valgte derfor å emigrere til USA mens dette ennå var mulig.

Der ble særlig Carnap godt mottatt, og gitt en undervisningspost ved universitetet i Chicago. Deretter fikk han et professorat ved Princeton-universitetet, og så ved universitetet i Los Angeles, der han underviste han til han gikk av med pensjon i 1961.

I USA fant den logiske empirismen – eller nypositivismen, som den også ble kalt – et adskillig mer lydhørt publikum enn i mellomkrigstidens Europa. Til tross for at Carnap var en grå eminense som få utenfor fagmiljet hadde hørt om, ble nypositivismen raskt toneangivende blant amerikanske intellektuelle. Den ble en del av etterkrigstidens tidsånd, og eksportert tilbake til Europa, sammen med Marshall-hjelp og hjemvendte Fulbright-stipendiater.

Gjenoppbyggingen av det vestlige Europa kom dermed til å skje ved at en nøktern, positivistisk vitenskapelighet gikk hånd i hånd med en fornyet fremskrittsoptimisme, basert på humanisme og menneskerettigheter. Troen på at vitenskap, opplysning og fremskritt hører sammen, har aldri vært så sterk i Vestens befolkning som i tiårene etter krigen. Det var også på denne tiden at en rekke sekulære humanistorganisasjoner ble grunnlagt, deriblant Human-Etisk Forbund (i 1956).

«Ærlighet ved erkjennelsens grense»

Karakteristisk nok var flere av Human-Etisk Forbunds stiftere vitenskapsmenn, slik som biologen Kristian Horn, forbundets krumtapp og leder i dets første tjue år. Selv om Horn ikke var noen erklært nypositivist, er det rimelig å anta at han, som så mange andre intellektuelle, var influert av denne tenkemåten, med dens «no nonsens»-holdning til alt som smakte av uvitenskapelighet og metafysikk.

Horn betonte at vi bør følge rasjonal tenkning og metoder så langt de rekker, og utvise en «ærlighet ved erkjennelsens grense». Med det mente han at vi må være ærlige nok til å si at «Dette kan vi ikke vite noe om!» når metafysiske spørsmål som om det finnes et etterliv og en gud bringes på bane. Dermed må man avstå fra dogmatiske, skråsikre holdninger på dette området.

Uærlighet er også det Horn kaller «subjektiv irrasjonalisme», som når man tror at spøkelser finnes kun fordi man føler sterkt for dette. En slik forestilling må i stedet stilles for «fornuftens domstol», og eventuelt vike for fornuftens krav til verifikasjon.

Skal noe verifiseres eller bekreftes, må dette noe være innenfor erkjennelsens grense, og dermed kunne bekreftes av flere som har den samme sanseerfaringen. Hvis noe hverken kan sees, høres, berøres, måles, veies, telles, eller på annen måte tilbakeføres til en konkret sansning – eller hvis det bare er én eller noen få som sanser dette – kan dette noe heller ikke sies å være virkelig. Å hevde noe annet, er ufornuftig og irrasjonelt. Dette synspunktet er avgjort i positivismens (og nypositivismens) ånd.

Nypositivismens fall

Utover på 1960- og ’70-tallet ble det mer og mer klart at nypositivismens optimistiske visjon om å bygge en enhetsvitenskap ikke var gjennomførbar. Verken samfunnsvitenskaper eller humanistiske vitenskaper lar seg med rimelighet presse inn i en naturvitenskapelig fundert metodologi, men fordrer ulike metodologiske tilnærminger, uten at de blir mindre vitenskapelige av den grunn. Gamle Aristoteles hadde tross alt et poeng da han fastslo at måten vi studerer et emne på, må avstemmes ut fra emnets særtrekk.

Også positivismens sannhetskriterium, basert på hva som kan sanses og måles og veies og utledes logisk og matematisk, viste seg å holde. Nypositivistenes grunnantakelse om at utsagn av typen «rødt her nå», eller «katta er på matta», skulle være tilstrekkelige til å fastslå udiskutabelt sanne påstander, viste seg å være for enkel. Også andre, implisitte forutsetninger av ikke-empirisk art må med – noe Platon i sin tid hadde fastslått.

Heller ikke ambisjonen om å få metafysiske spørsmål til å smuldre opp i logisk funderte språkanalyser holdt vann. Det var ikke så enkelt som nypositivistene hadde trodd å avsløre slike spørsmål som meningsløse på grunn av språklige villfarelser. Mange holdt fast ved at slike spørsmål er meningsfulle og vel verdt å drøfte. Og når det gjelder etiske spørsmål, var også nypositivistene innforstått med at disse ikke kan reduseres til logikk. Fordi man ikke kan utlede noen moral av logikk, som Carnap påpekte.

Positivismens sunne sider

«Positivismekritikk» kom som en følge av dette på moten blant 1970- og ’80-tallets universitetsfilosofer, særlig blant dem som var marxistisk eller postmodernistisk orientert. «Positivisme» og «positivist» ble nærmest gjort til skjellsord ved vestlige universiteter, også her til lands.

Men i lys av den tiltakende hang til irrasjonalitet og nedvurdering av vitenskap vi har sett i de siste tiårene, er det blitt påkrevd å slå ring om de tross alt sunne sider ved den positivistiske grunnholdning – som dens sterke betoning av saklighet og vitenskapelighet, og dens tilhørende aversjon mot falske nyheter og nedbryting av skillet mellom fakta og meninger. Uten en slik innstilling blir en god og konstruktiv offentlig samtale knapt mulig.