Klima og miljø

Vårt ansvar for klodens miljø

I det nordiske humanistmanifestet av 2016 slås det fast at «vi [humanister] er del av et fellesskap og har ansvar for våre medmennesker og for miljøet, både lokalt og globalt. Vi må sikre at planeten vår er beboelig for kommende generasjoner». Vårt ansvar for klodens miljø nevnes spesielt fordi det blant verdens klimaforskere er blitt bred enighet om at

1. det skjer en rask global oppvarming (i en geologisk målestokk), og at
2. denne hovedsakelig er menneskeskapt.

Særlig i de siste tiårene har den globale oppvarmingen skutt fart og truer nå med å forringe klodens miljø i vesentlig grad.

Siden livssynshumanisme legger stor vekt på vitenskapsbasert empiri, ville det vært påfallende – for ikke å si selvmotsigende – å ikke ta klimaforskernes advarsel om global oppvarming på alvor. Den tid er forbi da vår klode syntes å være stor nok til å tåle all den ressursutvinning og forurensning vi mennesker bedrev.

Vi lever i antropocen

Nå som vi mennesker er blitt så mange og forurenser så mye som vi gjør, påvirker dette klodens miljø. Dét har ingen enkelt dyre- eller planteart tidligere maktet. Geologer hevder derfor at jordkloden er gått inn i en ny geologisk epoke (intet mindre!), som de har gitt betegnelsen antropocen. Ordet er avledet av det greske antropo, som betyr menneske, og cen, som betyr det som er nytt. Arten homo sapiens er dermed blitt en naturkraft som påvirker klodens miljø i så stor grad at det setter varige spor i jordklodens 4,5 milliarder år lange historie.

Den overhengende faren for en altfor sterk global oppvarming tematiserer til fulle at vi mennesker utgjør et fellesskap. Og at vi kan sies å sitte i samme båt. I enda større grad enn før må vi erkjenne at vi har et ansvar for våre medmennesker. Dette ansvaret omfatter ikke bare alle nålevende mennesker, men også fremtidige generasjoner.

Begrepet menneskeheten

På 1820-tallet lanserte den franske filosofen August Comte ideen om Menneskeheten som et fellesskap der både de som har levd før oss, og alle de som lever nå, og alle de som ennå ikke er født, inngår. Comte var den første som formulerte en sekulærhumanistisk livsanskuelse, og der står begrepet Menneskeheten (l’Humanité) sentralt.

Miljøkrisen gjør det høyst betimelig å betrakte menneskeheten på et slikt vis – som et fellesskap som strekker seg både bakover og fremover i tid. Det er dette perspektivet vi må ha for å bli oss tilstrekkelig bevisst hvilket ansvar vi har for å «sikre at planeten vår er beboelig for kommende generasjoner», som det står i manifestet.

Miljø, demokrati og menneskerettigheter

Med ordet «beboelig» menes her noe langt mer enn et eksistensminimum. En storbyslum kan på sett og vis kalles beboelig, men her handler det mer om å overleve – om blott og bart å eksistere – enn om å leve et godt liv der menneskeverdet og menneskerettighetene ivaretas. Først da kan kloden sies å være «beboelig» i en humanistisk forstand. Det påligger derfor vi som lever nå å sikre at kommende generasjoner verden over gis muligheten til å leve gode og meningsfulle liv.

Derfor er det helt på sin plass å se miljøkrisen i sammenheng med demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, som er livssynshumanistiske kjerneområder. En menneskeskapt global oppvarming som gjør store landområder på kloden ubeboelige, og dermed forringer milliarder av menneskers livsvilkår, forringer også deres mulighet for å danne velordnede samfunn der menneskerettighetene etterleves. Dét fordrer nemlig at befolkningen har et minimum av utdanning, materiell velstand og trygghet for eget liv og eiendom.

Klimakrisens iboende urettferdighet

Det hører med til verdens urettferdighet at de som medvirker minst til global oppvarming – nemlig de mange fattige i den tredje verden – rammes hardest av denne oppvarmingen, i form av mer ekstremvær, tørke eller oversvømmelser fra elver eller havstigning. Alt dette slipper folk i de rike, vestlige land lettere unna. Men det er de rike, vestlige land som helt fram til de siste tiårene har stått for mesteparten av den globale oppvarmingen, ved at de helt siden midten av attenhundretallet har forbrent så mye kull og olje at landene i den tredje verden ikke kan gjøre det samme.

Like fullt ønsker folk i den tredje verden, forståelig nok, å komme opp på et velstandsnivå som nærmer seg det vi har her i Vesten. Og som vi her i Vesten tar som en selvfølge. Da vil de nødvendigvis måtte produsere mye mer til eget forbruk, noe som fører til økte klimagassutslipp og enda mer global oppvarming. Dette kan vi vanskelig nekte dem å gjøre, bare fordi vi i Vesten har forurenset så mye allerede. Dét ville ha vært dypt urettferdig, og noe de ikke ville ha akseptert.

To ulike rettferdighetshensyn

Her støter to rettferdighetssyn mot hverandre, nemlig hva som vil være rettferdig overfor nålevende mennesker i den tredje verden, og hva som vil være rettferdig overfor fremtidige generasjoner. Å ivareta begge disse rettferdighetshensyn er ytterst krevende. Helt siden det første klimatoppmøtet fant sted i Rio de Janeiro i 1992 har man gjort mer eller mindre vellykkede forsøk på det. Men med Paris-avtalen av 2015 har hele 195 land forpliktet seg til å redusere sine klimagassutslipp så mye at klodens gjennomsnittstemperatur ikke øker med mer enn to grader over et førindustrielt nivå.

For å nå dette togradersmålet må vi som bor i rike, vestlige land bestrebe oss på å minske vårt økologiske «fotavtrykk» betraktelig, samtidig som folk i den tredje verden tillates å øke sitt økologiske «fotavtrykk» noe. Vi må derfor utvikle en miljøbevissthet som setter betimelige og til dels ubehagelige spørsmålstegn ved vår livsstil og våre matvaner. Og som fører til endringer på flere områder. Dette er et etisk anliggende som livssynshumanister må løfte fram.

Ny teknologi er bare en del av løsningen

Vel kan vi håpe på at teknologiske nyvinninger i form av sol- og vindkraft og el-biler med mer kommer menneskeheten til unnsetning i siste liten. Til forskjell fra 1970-tallets dypøkologer, som hevdet at teknologien ikke kan løse miljøkrisen fordi det er teknologien som har skapt denne, kan vi i lys av de siste tiårenes teknologiske utvikling fastslå at den er nødt til å bli en del av løsningen. Vi vil ikke klare å stanse global oppvarming uten en massiv innføring av ny og grønn teknologi.

Men å tro at teknologiske nyvinninger alene vil få bukt med miljøkrisen, uten at hver enkelt av oss også bidrar så godt vi kan i det små, er uholdbart. For vi er ikke garantert at slike nyvinninger vil komme raskt nok. Eller at de vil være effektive nok. Eller at de vil få en tilstrekkelig utbredelse. Det kan vi ikke på forhånd vite. Og heller ikke regne med. For dét ville være ønsketenkning, og ingen sunn optimisme.

Vi må være optimister

Sekulære humanister mener seg å ha et optimistisk livssyn. Da er det snakk om en nøktern optimisme basert på realitetsorientering, og ikke på ønsketenkning. Når vi som lever nå, faktisk har en mulighet til å stanse global oppvarming før skadevirkningene er blitt irreversible, består optimismen av å gripe denne muligheten, selv om den kanskje ikke er større enn at vi vel så gjerne kunne fortvile. Men fortvilelse fører lett til resignasjon og pessimisme, og det er noe livssynshumanister bør motvirke.

Det er derfor i samsvar med livssynshumanistiske verdier å engasjere seg i miljøsaker – og da spesielt i bestrebelsene på å motvirke global oppvarming. Akkurat hvordan dette skal skje, finnes det ikke noe omforent svar på. Til forskjell fra politiske partier bør en livssynsorganisasjon som Human-Etisk Forbund være varsom med å fatte konkrete vedtak i enkeltsaker. Også i et så viktig spørsmål som klima og miljø må vi kunne romme et meningsmangfold.