Ansvarsetikk
ANSVARSETIKK ER EN ETIKK for vår moderne, teknologiske og globaliserte tid. Til forskjell fra tradisjonell etikk, som omhandler personer vi omgås direkte eller som er nær oss i sted og tid, anlegger ansvarsetikk et globalt perspektiv som omfatter folk andre steder på kloden og fremtidige generasjoner. Når vi er blitt så mange og forurenser så mye at det får varige konsekvenser for hele kloden, oppstår et ansvar for å motvirke dette.
Du unnslipper ikke morgendagens ansvar ved å unnvike det i dag.
Abraham Lincoln
Tidligere var det religionen som kalte oss syndere på grunn av arvesynden. Nå er det vår planets økologi som kaller oss syndere på grunn av det altfor store materielle utbyttet av vår menneskelige oppfinnsomhet.
Hans Jonas
Fra det nære til det globale
Etikk og moral har tradisjonelt dreid seg om hvordan vi bør opptre overfor personer vi møter ansikt til ansikt. Eller personer som ikke er til stede akkurat nå, men som snart vil dukke opp og merke konsekvensene av våre handlinger. Går vi for eksempel i fjellet og tar inn på ei selvbetjent turisthytte, bør vi etterlate hytta i den stand vi selv ville ønske å finne den. At vi ikke vet hvem den neste som kommer er, spiller ingen rolle.
Perspektivet for slik etisk tenkning er det nære og det samtidige. Dermed faller alle dem vi neppe vil møte fordi de bor et helt annet sted på kloden, utenfor. Det samme gjør personer som ennå ikke er født, altså fremtidige generasjoner. Og kan en etisk tenkning for vår moderne, globaliserte tid tillate seg å se bort fra alle disse?
Den tysk-jødiske filosofen Hans Jonas (1903—93) mener nei. Han fremholder at tradisjonell etikk er en nabo- og samtidighetsetikk som kommer til kort i en verden der vi mennesker har mangedoblet vårt antall på svært kort tid (historisk sett), og forbruker og forurenser usammenlignbart mye mer enn før ved hjelp av moderne teknologi. Da oppstår en kumulativ effekt som etikken må ta høyde for, ved at handlinger som tidligere var etisk nøytrale, blir etisk problematiske i kraft av sitt store antall.
Hva når veldig mange gjør det samme?
Å fyre med kull eller olje er for eksempel etisk nøytralt hvis få av oss gjør det, eller hvis vi bare gjør det en sjelden gang. Da vil ikke det samlede økologiske fotavtrykket dette gir, bli merkbart stort. Først når veldig mange gjør dette ofte, blir handlingen etisk problematisk, fordi alle disse handlingene til sammen får uforutsette og negative konsekvenser for miljøet. Og dermed for mennesker rundt om på kloden, og for fremtidige generasjoner.
Et annet eksempel er det å reise med fly, som fremstår som noe etisk nøytralt når jeg betrakter min flyreise isolert. Men når veldig mange flyr, blir den samlede flytrafikken så stor at klimagassutslippene fra denne bidrar til global oppvarming. Dermed blir alle jordens innbyggere skadelidende, også de fattige i den tredje verden som knapt noen gang flyr. Og alle de som ennå ikke er født. Da er det å fly blitt etisk problematisk.
Det handler om ansvar
Hans Jonas lanserte derfor en ny etikk for vår moderne, industrialiserte tid, der begrepet ansvar står sentralt. Det er en ansvarsetikk som har som hovedbud at du skal handle slik at virkningene av dine handlinger er forenlige med fortsettelsen av et ekte menneskelig liv.
Å leve et ekte menneskelig liv er å kunne leve i henhold til menneskerettighetene – som ikke bare sikrer retten til liv og eiendom, men også retten til å realisere de evner og anlegg man har, og til å søke lykken. Lever man kun fra hånd til munn i en verden der sivilisasjonen har brutt sammen, har man nok med å overleve. Da bare eksisterer man, omtrent som et dyr, og dét er ikke noe godt eller ekte menneskelig liv.
Kunnskap er ansvar
Vårt ansvar for de som lever andre steder på kloden, og for fremtidige generasjoner, oppstår fordi vi mennesker – til forskjell fra andre dyr – har evnen og muligheten til å skaffe oss kunnskap om de sannsynlige konsekvensene av våre handlinger. Dermed fastslår Jonas at kunnskap er ansvar. Vi plikter å utrede og forestille oss de sannsynlige konsekvenser våre handlinger vil få. Unnlater vi å gjøre det, er vi etisk å klandre.
Å drive klimaforskning, slik FNs klimapanel gjør, er å ta et slikt ansvar. Når dette så gir oss kunnskap om at klimagassutslipp fører til global oppvarming, med en tilhørende økning av ekstremvær som rammer fattige i den tredje verden hardere enn oss selv, innser vi at dette er blitt etisk problematisk. Og at dette ikke kan fortsette.
Både empati og fornuft
Jonas’ ansvarsetikk appellerer vel så mye til vår evne til innlevelse og empati som til vår fornuftsevne. Vi må først og fremst bruke vår innbilningskraft og empati til å forestille oss hvordan folk i andre himmelstrøk har det. Og hvordan de som skal leve etter oss, vil få det hvis vi handler slik eller slik. Vi må forestille oss disse som enkeltindivider med et ansikt, og med et selvsagt ønske om å leve et ekte menneskelig liv.
I tråd med dette blir føre var-prinsippet en rettesnor. Vi kan ikke tillate oss å gamble med disse ukjente andres livsvilkår ved å anta at «Det vil helst gå godt», og fortsette å leve som før. Vi må i stedet legge de pessimistiske prognosene til grunn, og så gjøre det vi kan for å avverge disse. Kanskje blir vi da for forsiktige og går glipp av goder vi i etterhånd ser at vi kunne ha unnet oss. Men dette er en pris vi kan leve med. Hva vi derimot ikke kan leve med, er å ha vært for optimistiske, og slik ha forvoldt uopprettelig skade for våre etterkommere.
Aktiviteter
Hva er et ekte menneskelig liv?
La klassen diskutere Hans Jonas’ etiske imperativ om at Du skal handle slik at virkningene av dine handlinger er forenlige med fortsettelsen av et ekte menneskelig liv.
- Hva vil det si å leve et ekte menneskelig liv?
- Har alle mennesker, uansett hvor de bor på kloden, rett til å leve et ekte menneskelig liv? Eller nei? Hvorfor (ikke)?
- Har våre etterkommere, de som ennå ikke er født, like stor rett som oss til å leve et ekte menneskelig liv? Eller nei? Hvorfor (ikke)?
- Hva vil det si å handle slik at virkningene av dine handlinger er forenlige med fortsettelsen av et ekte menneskelig liv? Gi eksempler. Gi også eksempler på det motsatte.
- Er måten de fleste av oss her i Vesten lever på, forenlig med at kommende generasjoner kan leve et ekte menneskelig liv? Eller nei? Hvorfor (ikke)?
«Etter oss kommer syndfloden»
I tiden før den franske revolusjon hersket det en livstrett undergangsstemning blant adelen, som levde i sus og dus så lenge det var mulig. «Etter oss kommer syndfloden,» skal flere av dem ha sagt. Hvordan det gikk med etterslekten, ga man blaffen i.
Noen ser en lignende tendens i våre dager, der mange – særlig her i Vesten – forsyner seg så godt de kan av materielle goder, uten å bry seg om at deres økologiske fotavtrykk da blir urimelig stort, og om hvordan dette vil virke inn på kommende generasjoners livsvilkår.
- Er klassen enig i at det finnes mange som tenker slik? Eller nei?
- Hva kan få noen til å gi blaffen i hvordan det går med fremtidige generasjoner, bare man selv får tatt for seg av godene som best man kan?
- Hva ville du ha sagt til en person som har denne innstillingen?
- Hva slags person vil du være? En person som tar ansvar for fremtidige generasjoner, eller en person som tar mest mulig for seg av livets goder mens man ennå kan?
Disse spørsmålene kan være utgangspunkt for et rollespill der én elev får i oppgave å være en person som lever ut fra tanken om at «Etter oss kommer syndfloden», mens en annen elev er opptatt av å ta ansvar for etterslekten. La disse to improvisere en diskusjon, og la dette munne ut i en diskusjon der hele klassen deltar.
Hvordan vil det være å leve på Fiji om hundre år?
Ansvarsetikken legger vel så mye vekt på empati og forestillingsevne som på fornuftsbaserte resonnementer. For at vi skal kunne erkjenne vårt ansvar for folk andre steder på kloden, og for fremtidige generasjoner, må vi klare å se dem for oss som konkrete, levende mennesker, og ikke bare som en abstrakt, ansiktsløs menneskemasse.
Dette ble gjort under den internasjonale klimakonferansen i Bonn, Tyskland, i november 2017. Der ble oppgaven med å lede konferansen betrodd øynasjonen Fiji, som har fått store problemer med ekstremvær og økt havnivå som følge av global oppvarming. Nås ikke togradersmålet som ble fastsatt av Paris-konferansen i 2015, kan mye av øynasjonen bli oversvømmet.
Videoen av et kraftig regnvær i byen Nadi på Fiji i april 2016 er bare ett av mange vitnesbyrd om hvilke følger klimagassutslippene har for dem som lever her. Spill videoen for klassen.
Etterpå kan klassen
- reflektere over hva de har sett
- forestille seg hvordan det hadde vært å selv oppleve dette
- stille seg følgende spørsmål: Når det allerede er blitt slik på Fiji, hvordan vil det da være å leve der om hundre år?
Ikke bare Fiji-øyene, men også mange andre steder på kloden vil bli stadig hardere rammet av den globale oppvarmingens følger. Be derfor elevene om å
- foreslå andre steder som trolig vil rammes, og på hvilke måter dette vil skje
- forestille seg hvordan det vil være å bo og vokse opp i slike områder i tiårene fremover, eller om hundre år. Her må de være konkrete og forestille seg enkeltpersoner med et navn og et ansikt og med familie og venner.
Denne oppgaven kan meget vel gjøres i form av en stil eller et gruppearbeid.
«Intet menneske er en øy»
Den engelske renessanse-poeten John Donne er særlig kjent for følgende avsnitt i en av sine dikteriske meditasjoner (nærmere bestemt «Meditation 17»):
Intet menneske er en øy, hel og ubeskåren i seg selv. Hvert menneske er et stykke av fastlandet, en del av det hele. Om en jordklump skylles bort av havet, blir Europa mindre, på samme vis som en landtunge blir det, eller som et jordegods tilhørende dine venner eller deg selv, må bli det. Hvert menneskes død forminsker meg, for jeg er innesluttet i menneskeheten. Så spør ikke om hvem klokkene ringer for. Klokkene ringer for deg.
(På engelsk er avsnittet slik:
No man is an island, entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main. If a clod be washed away by the sea, Europe is the less, as well as if a promontory were, as well as if a manor of thy friend’s or of thine own were. Any man’s death diminishes me because I am involved in mankind; and therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee.)
La elevene lese og grunne over dette avsnittet. Spør så:
- Har denne betraktningen relevans for ansvarsetikken? I så fall, på hvilken måte?
- Er dere enige i at hver og én av oss er en del av en felles menneskehet? Eller består verden kun av enkeltmennesker som ikke er forbundet med andre enn sine aller nærmeste?
- Gir det mening å snakke om Menneskeheten som et eneste stort fellesskap av alle mennesker som lever nå, og som har levd tidligere, og som vil leve etter oss? Eller er en slik idé om Menneskeheten en blott og bar fantasi, uten rot i virkeligheten?
Grublespørsmål
- Må vi, for å ivareta vårt ansvar for fremtidige generasjoners livsvilkår, bli så selvoppofrende at vi knapt kan unne oss noe mer enn det aller nødvendigste? Eller er dette ansvaret forenlig med å ha et godt liv, også materielt, her og nå?
- Hvordan skal vi vektlegge vårt ansvar for oss selv og vår egen velferd i forhold til vårt ansvar for fremtidige generasjoner? Må nødvendigvis det ene ansvaret gå på bekostning av det andre?
- Hvordan kan det ha seg at mange ikke klarer å redusere sitt økologiske fotavtrykk i særlig grad, selv om de vet at dette er nødvendig for at planeten skal bli beboelig for fremtidige generasjoner?
- Er det rimelig å si at vi som lever nå, plikter å etterlate kloden til våre etterkommere i den stand vi selv fant den i, all den tid jordens befolkning har tredoblet seg i løpet av de siste hundre årene? Eller har det da oppstått en helt ny situasjon som gjør det urimelig å kreve noe slikt?
- Hvorfor skal vi fokusere på ansvar, og ikke på rettferdighet, i spørsmålet om å sikre folk flest i den tredje verden og fremtidige generasjoner gode livsvilkår? Er ikke begrepet rettferdighet vel så relevant her?
