Kritisk tenkning og vitenskap

Vitenskap som en kilde til pålitelig kunnskap

Det nordiske humanistmanifestet av 2016 fastslår i avsnitt tre at sekulær humanisme fremmer rasjonalitet, og at «kritisk undersøkelse, kunnskapsbasert argumentasjon og en vitenskapelig tenkemåte er våre beste verktøy for å skaffe oss pålitelig kunnskap om verden». Denne sterke vektleggingen av kritisk, vitenskapelig tenkning – og da gjerne i kombinasjon med en ateistisk grunnholdning – er nok det som tradisjonelt forbindes mest med sekulær humanisme.

Om dette ikke er så langt fra sannheten, må vi være klar over at også høykirkelig kristendom er positiv til vitenskap. Den vitenskapelige revolusjon på sekstenhundretallet ble ikke bare fremmet av sekulært anlagte størrelser som Galileo Galilei, men også av sterkt troende tenkere som René Descartes og Blaise Pascal. Høykirkelige prester har siden den tid brukt vitenskapelig rasjonalitet i kampen mot folkelig overtro. Og det finnes kristne vitenskapsmenn og -kvinner som ikke ser noen motsetning mellom deres religiøse tro og vitenskapelige forskning.

Imidlertid har særlig evolusjonsteorien vært vanskelig å akseptere for høykirkelige kristne, til tross for deres positive syn på naturvitenskap. Dette – samt et påtakelig fravær av vitenskapelige holdninger i en del lavkirkelige og særlig karismatisk kristne menigheter – har skapt et inntrykk av at religiøs tro og vitenskapelig rasjonalitet ikke går særlig godt sammen. Dagens kreasjonister forsterker et slikt inntrykk.

Empiriske fakta trumfer religiøs tro

Etter at høykirkelig teologi erkjente evolusjonslærens gyldighet, ble det igjen slik at så vel sekulære humanister som høykirkelige kristne fremmer vitenskapelig rasjonalitet. Men denne samstemtheten varer bare så lenge naturvitenskapelige funn ikke motsier religiøse dogmer. Skjer dette, vil kristne og andre religiøse kunne si at dogmene må trumfe vitenskapelig empiri.

Høykirkelig kristen teologi har riktignok tradisjon for å løse slike uoverensstemmelser ved å omfortolke skriftsteder i Bibelen på et vis som får uoverensstemmelsene til å opphøre. Mens slike problemer ikke oppstår for sekulære humanister, siden vi ikke holder oss med den slags dogmer.

Samstemtheten slår særlig sprekker når sentrale kristne dogmer bringes på banen – som at Jesus var både menneske og gud, og at han oppsto fra de døde og etter en tid fór opp til himmelen, og at det finnes et etterliv og at Jesus skal komme tilbake på dommedag for å dømme levende og døde til evig liv eller fortapelse. Her reserverer teologene seg mot vitenskapelig rasjonalitet ved å trekke et skille mellom tro og viten som er gjort mer absolutt i våre dager enn hva det for eksempel var på Darwins tid. Dermed kan de ikke uten forbehold hevde at empiriske fakta trumfer religiøs tro, slik sekulære humanister gjør.

På verdensbasis er det sekulærhumanistiske budet om at «Du kan ha dine egne meninger, men ikke dine egne fakta» langt mer kontroversielt enn i høykristen teologi. I mange religiøst baserte kulturer finnes det intet klart skille mellom meninger og fakta. Der teller religiøse, trosbaserte antakelser mer enn empiriske fakta – noe som gjør at skillet mellom meninger og fakta blir uklart. I stedet blir religiøse myter om verdens beskaffenhet og mål og mening et selvfølgelig utgangspunkt for å forstå tilværelsen og de naturens og samfunnets fenomener man støter på i det daglige.

Kritisk tenkning må læres

Det nordiske humanistmanifestets fjerde avsnitt er en oppfølging av det tredje, ved å oppfordre til kritisk granskning av alle ideer og oppfatninger, også våre egne. Vi bør finne frem til de beste argumentene og tilstrebe å endre våre meninger og overbevisninger når det viser seg at vi tar feil.

En slik fordring er krevende, i og med at kritisk tenkning og det å argumentere på et vitenskapelig, kunnskapsbasert vis ikke faller oss mennesker naturlig. Det gjelder særlig budet om også å tenke kritisk om våre egne hevdvunne standpunkter, og ikke bare om de andres.

Dette er i tråd med en sokratisk, skeptisk tradisjon i vestlig filosofi. Uten å granske våre egne ideer og oppfatninger igjen og igjen, henfaller vi, som Sokrates sa, til en dogmatisk slummer. At Sokrates først og fremst siktet til ideer og oppfatninger av etisk, og ikke vitenskapelig, art er noe vi bør merke oss i en tid der kritisk tenkning gjerne forbindes med vitenskapelig tenkning alene. Kritisk tenkning er nemlig relevant for alle livsområder.

Et forholdsvis nytt kulturprodukt

Vi må også ha in mente at kritisk tenkning er et kulturprodukt som oppsto for mindre enn tre tusen år siden. Med tanke på at vår art har eksistert i mer enn 150 000 år, er kritisk tenkning noe ganske nytt. Mye av grunnen til at det tok så lang tid før noen av oss begynte å tenke kritisk, er nok at dette strider mot en naturgitt, nærmest instinktiv måte å tenke på som åpner for til dels grove tankefeil. Men som ikke desto mindre har bidratt til vår arts overlevelse så lenge vi levde i små stammesamfunn, og ikke i større sivilisasjoner.

Livssynshumanismens betoning av kritisk tenkning, samt vitenskapelig rasjonalitet, innebærer derfor et spenningsforhold mellom natur og kultur. Som må møtes ved å gi den kulturelt frembrakte kritiske tenkningen forrang fremfor en naturlig og langt mer feilbarlig måte å tenke på. Dermed oppstår behovet for å skolere det enkelte mennesket, der opplæring i kritisk tenkning står sentralt, slik den amerikanske filosofen og humanisten John Dewey har understreket.