Mot

“Mot er ikke fravær av frykt, men evnen til å gå videre selv om du er redd”, heter det seg. Mot er altså ikke nødvendigvis en naturgitt egenskap, det kan også være et valg. I Journal of positive psychology (1, 2018) defineres mot som en viljesakt, – en intensjonell handling som foretas på tross av frykt eller personlig risiko, med den hensikt å oppnå noe godt eller ønskverdig.

Mot behøver dermed ikke å forstås som impulsiv eller automatisk handlekraft, men like gjerne som en gjennomtenkt og besluttsom vilje til å gjøre det rette eller gode, basert på en persons dypeste overbevisning og verdier.

De litterære eller historiske heltene er ofte mennesker med stort mot. Enten de kjemper mot drager, redder sin bror i nød eller står opp for det rette, heltene tør å handle på tross av risiko. De tør ta spranget ut i det ukjente eller farlige uten å vite utfallet av spranget. Noe er viktigere enn å redde seg selv.

Men hvordan finne en slik menneskelig styrke? Og er det å vise mot og handlekraft alltid bra? Hvor går grensen mellom det å være modig og det å være dumdristig? De menneskelige dilemmaene er mange, og man kan neppe finne noen oppskrift for handling i alle livets situasjoner. I Platons dialog Laches viser Sokrates at hvordan dyden mot skal forstås ikke er noe enkelt spørsmål. Sokrates spør hærføreren Laches om han vet hva mot er, og Laches svarer at mot, det er å bli på sin post når fienden angriper. Da spør Sokrates om den som blir på sin post viser mot selv om han ikke vet at det er farlig. Nei, svarer Laches, da er han dum, den modige er en klok person som blir på sin post selv om det er farlig. Men, spør Sokrates så, er det virkelig klokt å bli på sin post selv om det eneste man oppnår er å bli drept? Gjennom sin utforskende spørrekunst viser Sokrates at det som kan synes som opplagte svar, kanskje ikke er så opplagt. Heller ikke når det gjelder mot kan man unnslippe paradoksene og dilemmaene.

I dydsetikken, som i Aristoteles’ “Den Nikomakiske etikk”, etterstrebes “den gylne middelvei”. Det handler om å finne balansen mellom to ytterpunkter i utøvelsen av dydene, altså, hverken å overdrive eller “underdrive”. Når det gjelder dyden mot, kan man si at mot er det gylne balansepunkt mellom feighet og dumdristighet. Når man forsøker å leve ut dydene, må praktisk klokskap (phronesis) til: Hver enkelt må finne balansen i den aktuelle situasjon.

Det å oppøve mot kan sies å være essensielt for livsmestring. Mot gir kraft til å sprenge egne grenser og utvide egen verden, det gir mulighet til å kunne gå egne veier og realisere verdier og drømmer. Samtidig gjør det kanskje mennesket til et bedre medmenneske og en bedre medborger? At folk tør å handle, bidra og hjelpe i situasjoner som krever at man går utover sin egen komfortsone, kan sies å være en forutsetning for å skape et godt samfunn eller fellesskap.

Å kunne tenke kritisk og selvstendig krever også mot. Det er lettere å gi etter for konformiteten og gi seg hen til vanetenkning. I skriftet “Hva er opplysning?” fra 1784 kommer filosofen Immanuel Kant med sin kjente oppfordring: “Ha mot til å benytte deg av din egen forstand!”. Å tenke selv og stille kritiske spørsmål fordrer både personlig og sosialt mot. Ofte må du sette til side det grunnleggende behovet for å bli likt og tørre å tre ut av det som kan være en klam enighet.

Mot kan altså sies å handle om dannelse – eller selvdannelse. Det handler om myndiggjøring (empowerment), det å oppøve den menneskelige evnen til å tenke og handle selvstendig og rett. Hos de greske tenkerne i Antikken var et sentralt spørsmål: Hva slags menneske vil jeg være? Slik tenkt blir mot et karaktertrekk som må villes og utvikles.

Å utvikle mot kommer ikke uten feiltrinn og tabber, og kanskje er noe av det viktigste også å ha mot til å erkjenne sin egen feighet? Like fullt, som Astrid Lindgren sier det gjennom Jonatan i Brødrene Løvehjerte:  “Det er ting som må gjøres, selv om de er farlige, for ellers er jeg ikke et menneske, men bare en liten lort.”