Trosfrihet, ytringsfrihet og toleranse

Hva betyr «likeverd for alle»?

Det nordiske humanistmanifestet av 2016 betoner i sitt sjette og siste avsnitt at «humanismen fremmer likeverd for alle. Humanister respekterer trosfriheten og alles rett til å velge eget livssyn. Staten bør være sekulær og ikke gi noe livssyn særskilte privilegier».

«Likeverd for alle» innebærer at hver enkelt av oss tillegges et sett av rettigheter som er forenlig med at også alle andre mennesker har disse rettighetene. Dette er en stor idé som opplysningsfilosofen Immanuel Kant fremmet, og som konkretiserer den langt eldre ideen om at vi alle har et menneskeverd. Denne ideen, som litt omtrentlig uttrykkes i munnhellet «Min frihet slutter der din begynner», utgjør grunnlaget for moderne menneskerettighetstenkning.

Hardt tilkjempede rettigheter

Også trosfrihet ble kjempet fram i opplysningstiden, da trosfrihet ble knesatt som en menneskerett. Kampen for trosfrihet og for den tilhørende toleranse var en reaksjon på de ødeleggende religionskrigene som startet etter reformasjonen og endte med freden i Westfalen i 1648. Da måtte både katolske og protestantiske fyrster erkjenne at spørsmålet om den rette lære ikke lot seg løse militært. Samt at katolske og protestantiske land ble pent nødt til å leve i fredelig sameksistens. Man ble også enige om at man heretter ikke skulle gå til krig av religiøse grunner.

Den trosfriheten vi i Skandinavia nå tar for gitt, er følgelig et resultat av høyst spesifikke og dyrekjøpte historiske erfaringer. De er ikke kommet rekende på ei fjøl, slik moderne mennesker med mangelfulle historiekunnskaper lett kan anta. Det samme gjelder ytringsfriheten, som også var blant de tidligst formulerte rettigheter, og helt nødvendig for å kunne tale øvrigheten midt imot uten å bli arrestert eller det som verre var.

Hadde det ikke vært for den lange og seige kampen for trosfrihet, ytringsfrihet og toleranse som ble ført i det nord-vestlige Europa på seksten- og syttenhundretallet, der religiøse minoriteter i særlig England krevde å bli akseptert av styresmaktene og majoritetskirken, er det langt fra sikkert at menneskerettighetstenkningen hadde stått så sterkt i den vestlige verden som den nå gjør.

Ytringsfriheten må stadig forsvares

Som et resultat av den internasjonale, politiske utviklingen i de senere årene tematiserer det nordiske humanistmanifestet av 2016 ytringsfrihet spesielt ved å fastslå at ytringsfrihet er avgjørende for å kunne etterprøve meninger i åpen debatt.

Dessverre ser vi at ytringsfriheten begrenses i en rekke land av både politiske myndigheter og pressgrupper som lar seg «fornærme» av ytringer på egne eller sin religions vegne. Å stanse kritiske røster fremfor å verdsette dem er dermed blitt mer, og ikke mindre, vanlig på verdensbasis. Det gjør at vi som er tilhengere av ytringsfrihet og en liberal, demokratisk rettsstat, ikke kan hvile på fordums seire, men tvert imot må stå opp for å forsvare disse.

I kampen for ytringsfrihet bygger sekulær humanisme på arven fra opplysningsfilosofer som John Locke og Voltaire. Samt på attenhundretallets liberale tenkning, der filosofen John Stuart Mill hevdet at ytringsfrihet også er et gode for landets herskere, siden de da kan gjøres oppmerksom på misforhold de ellers kunne ha oversett. Dermed blir øvrigheten i stand til å styre på en bedre måte for folk flest. Uheldigvis er dette en oppfatning som egenrådige herskere motsetter seg ved å fengsle og forfølge opposisjonelle og «brysomme» journalister.

Trosfrihet fordrer fredelig sameksistens

Sekulær humanisme hegner om trosfrihet, i likhet med de øvrige menneskerettigheter. Den driver følgelig ingen krig mot kristendommen, slik enkelte har beskyldt Human-Etisk Forbund for å gjøre. Å respektere trosfriheten er å erkjenne at religioner vil bestå i overskuelig fremtid, hvor mye eller lite man enn liker det. Samt å avskrive forestillingen om et religionsfritt samfunn som utopisk og uønsket.

Sekulær humanisme anerkjenner at vi mennesker er og blir forskjellige, også i spørsmålet om religiøs tro eller ikke tro. Da blir eneste farbare – og humanistiske – vei å arbeide for en fredelig sameksistens mellom mennesker med ulike religioner. Eller uten noen religion.

Forutsetningen er da at man ikke lar trosfriheten gå på tvers av andre menneskerettigheter. I et sekulært samfunn må respekten for trosfriheten – inkludert retten til ikke å ha noen religiøs tro – være gjensidig. Enhver forfølgelse av mennesker på religiøst grunnlag kan ikke tolereres.

Staten må være sekulær

Staten må derfor se det som sin oppgave å beskytte den enkelte borger mot alt som smaker av religiøs forfølgelse og diskriminering. Den må også være upartisk, ved ikke selv å fremme noe bestemt livssyn. En sekulær stat kan ikke ha noe livssyn, men må begrense seg til å fremme et knippe kjerneverdier som er i tråd med menneskerettighetene, og som borgere med ulike religioner og livssyn kan dele.

De enkelte borgere plikter på sin side å justere sitt livssyn slik at det ikke kommer på tvers av, men fremmer, menneskerettighetene og kjerneverdiene. Dette er i tråd med den amerikanske filosofen John Rawls’ syn på hvordan man lager et velordnet samfunn, selv om borgerne har ulike religioner og syn på hva som er det gode liv.

Respekt for hva?

Når vi snakker om plikten til å respektere trosfriheten, innebærer dette vel å merke ingen plikt til å respektere innholdet i de ulike religioner. Deler vi ikke den andres tro med tilhørende dogmer og forestillinger, kanskje fordi vi finner dem ufornuftige og direkte tøvete, lar det seg knapt gjøre å respektere dette trosinnholdet.

Det eneste vi plikter, er å respektere retten andre har til å tro og mene noe vi stiller oss fjernt eller fremmed til. I Voltaires ånd må vi kunne utsi at: «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil forsvare til min død din rett til å si det.»

Dermed går det fint an å både respektere trosfrihet og å drive religionskritikk. Men jo mer et sekulært syn på tilværelsen brer om seg, desto mindre naturlig blir det å innta en generelt kritisk og negativ holdning til kristendommen spesielt og religioner generelt. Vel har religionskritikk sin plass i sekulær humanisme, men respekt for trosfriheten innebærer å la de religiøse få ha sin tro i fred, dersom de ikke forsøker å prakke den på andre.

Religionskritikk ikke lenger noen hovedsak

Noe det nordiske humanistmanifestet av 2016 ikke spesielt nevner, er at sekulær humanisme avviser troen på guder og overnaturlige vesener. Når denne religionskritiske og tradisjonelt nærmest obligatoriske siden ved livssynshumanisme er utelatt, er det fordi manifestet vil utsi hva sekulær humanisme er for, fremfor hva den er imot. Samt at man godt kan være livssynshumanist selv om man ikke er særlig opptatt av religion.

Utelatelsen innebærer ikke at det nå er fritt fram for livssynshumanister å tro på guddommer eller overnaturlige vesener eller hva det måtte være. Eller at man ikke lenger skal kunne kritisere slike trosoppfatninger. Men i en tid der religion betyr stadig mindre for stadig flere i deres daglige livsførsel, kan det være klokt å ikke gjøre spørsmålet om du er ateist eller agnostiker til selve inngangsbilletten til sekulær humanisme. Religionskritikk er derfor ikke lenger noen hovedsak for livssynshumanister.